Yngve:
Etter noen nødvendige timer i senga, var det tidlig frokost og å innfinne seg i Kopervik rett over tolv. Det var planen, men klokka ble jammen meg rett på første band når vi stod foran scenen, er lett å undervurdere tiden fra frokosten til man TROR at holder for å kunne slakke litt med en kaffe før første band. Og første band var et lokalt orkester, som teller et par klassikere og noen litt ferskere tilskudd til metalscenen i området.

Espen: «Så var man klar for tredje og siste dag på årets Karmøygeddonfestival. Dagen starter med sol, og det er god stemning (som alltid), og det var bare gjøre seg klar for nok en lang dag med musikk og sosialisering.»

Bilde til venstre: Drakar

Alle bilder: Jørgen Freim. Sjekk flere bilder fra lørdagen
HER
.

Yngve: Drakar skulle debutere og hadde satt sammen en livebesetning for å framføre materialet. Eller, Frode Sjo hadde satt sammen en livebesetning for å framføre materialet :). Frode har levert et par gode låter i det siste, og det var knyttet grei spenning til om hvordan det låt live. 

Og vi fikk vel akkurat det vi hadde hørt for oss: gyngende folkish metal med extremiteter sydd tett mellom slagene. Nå kjenner ikke jeg låtene veldig godt, foruten de rundene jeg har spilt gjennom det jeg har fått tips om, men jeg vil tro at denne formen for musikk slår godt an i et område hvor Einherjer, Enslaved og andre storheter stammer fra, og opererer.

Litt dårlig sikt da det allerede var fullt foran scenen, men jeg fikk sett enkelte bevegelser og musikere der oppe, og spesielt Stein (Thundra/Evig Natt), som fant ut at det var kult å klatre litt på barrikadene og få med seg folket. Litt i overkant ivrig på å brøle «hey hey», men så lenge det er deg og Doro Stein, så er det ok ;). 

Stein var en av to vokalister som var hyret inn, og gamlefar brøler pinadø helt utrolig bra! I dag er det, som hos mange trommeslagere, mye teknikk og effekter, Stein er oldschool og jeg tror ikke så mange hadde gjentatt den jobben der. Samme med Thomas fra Cor Scorpii, som stod for vokalen på noen låter – makan til kraft! Thomas ligger litt lysere i sjiktet, og slikt sett var det en bra variasjon. Stilmessig litt utenfor min komfortsone, men jeg hører lett en slik konsert igjen, og koser meg med stemningene som er litt mer dominerende på studioinnspillingene. Jeg henger gjerne på Frode, om du oppdaterer meg framover :).

Også pluss i margen til trommeslager Harald (Thundra/Evig Natt), utrolig kult fundament for slik musikk, og det kreves noe spesielt for å holde den spesielle svingen i rytmikken der.

***

Espen: «Første band jeg fikk med meg var Allfader, som har en stor stjerne hos meg. Bandet knuser på plate, men jeg har aldri sett de live, så jeg var smått spent på disse hyggelige nordlendingene og deres form for intense, kjappe og tunge death metal. 

Og det satt fra første strofe, de låter tight og tøft. Man får servert låter fra begge platene, og en ny låt som ikke står noe tilbake fra de eldre låtene. Det var dessverre ikke stinn brakke denne formiddagen,  noe som er synd, for Allfader fortjener mer oppmerksomhet.»

Yngve: Vi holdt oss på lillescenen, Scandic Stage, for Allfader
(bilde) var neste. Jeg har fulgt disse en tid, og så de sist på Southern DisComfort i 07. Strengt tatt har de ikke gjort så mye i mellomtiden, foruten å slippe sitt kongesterke andrealbum og gjort noen konserter. Nå var det på tide å se å man fortsatt ble mo i knærne av Mo I Rana-væringene. Å ikke la seg imponere av trommeslageren er jo et tegn på svekket forståelse, fra første til siste slag var det ikke mulig å høre at slag eller fart ble redusert. Stripper man bort alt av fancy stash fra mange, og setter de opp mot Cato på et helt ordinært slagverk, vet jeg hvem jeg ville ha satt pengene på.

Og du milde majones, gøtta har like mye kraft ennå. Dette er heldigvis et band som kjører oldschool på alt, ingen fiksfakseri. Dette er en godt innkjørt skurtresker med litt oljelekkasje over en moderne dronestyrt gressklipper – vi snakker slagkraft, all in, muskler og energiutløsning som få kan skilte med. Allfader er etter min personlige mening et band som knuste mange av de større banda på Karmøygeddon, derfor er det (selv om det er naturlig med tanke på størrelse) leit å se flere av de mindre banda på den lille scenen legge igjen svartrøyk som hadde drept leveransen til mange av de større 🙂 Og det var ikke så mange folk som sjekke ut Allfader, men kurant allikevel, og det viser jo at folk ofte går på band de kjenner fra før eller som er litt hypet/omtalt.

Ny låt ble presentert, og dere som trodde John og resten av bandet hadde planer for å pensjonere kraftsalvene tror jeg fikk passet påskrevet. Her er det kanskje enda litt hardere enn store deler av de de til nå har sluppet. Kvartetten slo hardt og brutalt, etterlot seg et fornøyd oppmøte og etter det jeg fikk med meg, også nye fans. 

***

Yngve: Husbandet Backstreet Girls prøvde jeg å se i fjor, da ga jeg opp og hørte konserten fra utsiden av lokalet. I år var det samme greia, allerede når Allfader trakk ut kabelen begynte rock’n roll-groupiene å fylle første rad og bakover – og jeg måtte ha luft. Derfor var det ikke et sjokk å komme inn og, vel, innse at det var unødvendig for meg å mene noe om dette, det sier seg selv at konserten var en suksess. Jeg banet meg vei midtveis for å gå backstage på dass, og der plukket jeg opp at Tore Bratseth (Bömbers) var på plass, som ikke trenger å bli presentert som gjestevokalist, han er jo fast inventar (om han ikke kommer kunne man heller meldt fra :)). Og også at lyden var enormt bra fra sidelinja, det var sjokkerende bra lyd der.» Espen var i samme båt: «Backstreet Girls hoppet jeg over, til dels fordi jeg så de i fjor, og at de ikke er helt min greie.»

Yngve: Cor Scorpii
 (bilde) var ett av banda jeg hadde sett fram til. Ikke fordi jeg er så stor fan av stilen, men det er noe ved bandets musikk som appellerer til meg. De fikk storscenen, som de eide ganske greit ;). Lyd og lys var veldig bra, selv om jeg kanskje synes lyden er litt, hm, spiss og extrem. På partiene som svevde, de melodiøse og malende, var det bare å ta av seg hatten, men når de først skrudde opp farten og hamret løs, var det ikke alltid jeg hang med. De er et band som er slik, kontrastfylt og med veldig extreme og veldig melodiøse ytterpunkter. 

Innleid trommeslager, som jeg ikke fikk med meg før vokalist Thomas fortalte det etterpå, gjorde en formidabel innsats. Thomas på vokal vet jeg ikke hvordan klarte å stå oppreist, det var omganger med så hard juling på de lungene/halsen/magen at jeg nesten ventet på at det kom førstehjelpere inn med oksygen. Sammen med en liten mystisk hettekledd jente på renvokal balanserte Cor Scorpii seg godt i land, selv om jeg personlig gjerne hadde hatt mindre av den idiotrå vokalen og kanskje noe melodiøst. Men det som slo meg etter konserten var hvor aktuelt det er at Cor Scorpii kan bli det neste store – de leverte et fett show på Gassco-scenen, var proffe, og leverte metal som ikke stod tilbake for mange av de ledende innen sjangeren. Som er … vikingextremmetal?

Espen: «Neste band ut var Cor Scorpii, som spiller sognemetal. Dette er ikke et band jeg har fulgt, men de leverte en veldig god konsert. Lyden var bra, og det virket som publikum var godt fornøgd.»

***

Yngve: Og så over til muligens den beste konserten jeg har sett med Leprous. Jeg har sett de mange ganger, og jeg har sett de bra og megabra, Jeg trekker fram jobben på Tons Of Rock som veldig fungerende, og en de hadde tidlig i Kristiansand foran meg og en håndfull andre, med kun backline ;). 

Kveldens show begynte veldig nede, dynamisk, og jeg trodde først det var bakgrunnsmusikken fra høyttalerne mellom banda, men så gikk det opp for meg at Leprous var igang. Og FOR en konsert? Ikke så extrem som mange kanskje vil ha det, men jeg så veldig lite gjennomstrømming i salen, det var i hovedsak tilstrømming og folk som ble hypnotisert. Og etterhvert som bandet bygget opp låtene, jobbet mellom disse lave og høye punktene innenfor dynamikken, brukte disse rå groovsa og detaljene som gjør det vanskelig å digge i fire flate, vant de over mange. 

En overbevisende konsert som jeg vil tro tilfredsstilte folket. 

Espen: «Så var det Leprous’ tur. Bandet beveger seg mer og mer vekk fra metallen, så jeg lurte litt på om de klarte å fange folket med sin form for nyrock. Vi blir vitne til et band som er extremt proft og samkjørt, og de har egen evne trekke deg inn i sitt musikalske landskap. Leprous låter solid i alle ledd,  men skal jeg trekke frem noen blir det Einar Solberg, som rett og slett er en fantastisk vokalist. Denne konserten ble nok ett av høydepunktene på årets festival.»

Bilde: Leprous

***

Yngve: Wolf On Fire hadde jeg planlagt å se, men av en eller annen grunn ble det ikke noe av dette. Jeg hadde hørt meg litt for og skjønte det var noe stonergreier, som fort kan være fett live. Vi sveipet innom salen i løpet av siste halvdel av bandets opptreden, men snudde da vi skjønte at Evergrey hadde begynt – og vi som hadde planlagt å legge inn en spisepause akkurat da :). 

***

Espen: «Evergrey har jeg likt i mange år, men jeg må si at live overbeviste de meg ikke. På det beste var de nærmest fantastiske, men jeg tok meg selv i å kjede meg, spesielt på de rolige partiene.»

Yngve: Evergrey, svenskene som jeg alltid ikke har likt helt. Litt søte, pompøse, men også tunge og melodiøse. For meg blir bandet rett og slett for snilt, i mangel av et bedre ord. Denne konserten, på Karmøygeddon, var bra. Her fikk vi en tidvis tung, veldig tung, gitarbit, som hjalp. Vokalen var også bra, og best av alle var kanskje trommeslagere. Fet stil, og kule løsninger på veldig mye.

Evergrey er fortsatt i et landskap som ikke treffer meg, men isolert var gigen ok, bra, og jeg skjønner folk som digger bandet.

***

Espen: «Så var det klart for matpause,  noe som skulle vise seg å ikke være så lurt. Jeg gikk utenfor for å spise nede ved asiatisk matvogna, hvor det ble noe rot med bestillinger. Jeg ble stående en time for få maten og gikk dessverre glipp av Solstafir.»

Yngve: «Asia-vogna litt bak festivalområdet skulle til pers og servere Espen middag, hvor det var noe stress der, og vi ble sittende og vente og vente. Solstafir begynte der oppe, vi hørte låtene, vi ventet, mat måtte jo telemarkingen ha. Og vi ventet, og fikk uventet hjelp av en venninne som ikke synes dette var stas, og som hevet stemmen og satte alt på plass. Maten ble spist, Solstafir gjorde seg ferdig og tallerkenen var tom. Sånn. Årets fadese var et faktum. Men jeg har sett islendingene før og vet hva jeg gikk glipp av, visuelt, vi klarte å sånn halvveis få med oss fragmenter av musikken. Og særlig spennende visuelt er jo ikke bandet.»

***

Espen: «Primordial liker jeg godt, bandet levert en bra konsert – men kanskje uten de store overraskelsene.»

***

Jeg var kjapt nede og besøkte dassen og tok meg en kaffe når Shaarimoth var rett rundt hjørnet i å spille. Når de kom ut av båsen sin, skjønte jeg at det der var nok ikke for meg :). Tipper de klarte seg helt greit uten en som ikke er blod-og sminkefanatiker foran scenen ;). Om noen så de og har noen ord, send gjerne inn.

***

Yngve: Amorphis var neste på storescenen, og finnene er her for fjerde (!) gang. Jeg liker de fortsatt ikke veldig godt, litt som med Evergrey er de for snille og for gothemodeath. Jeg tar kanskje en debatt på den der om det passer en dag. Det som slo meg var at de spiller de nyere låtene veldig bra, og hvor det eldre materialet ikke helt henger på samme knagg. For fans av det eldre materialet vil jeg tro mye ble fornøyelig, men det er en stor glippe mellom periodene. 

Det som var kjipest var at trommene var skikkelig lave og kjipe. Først trodde jeg det kanskje var all skyld til lydmann, men i enkelte partier slo fyren hardt, på overganger på skarpen etc., og da ble det mer smell. Men en blanding av skyldfordeling vil jeg tro er greit å konkludere med. Mye av trøkket bakfra forsvant, og det ble en gitar- og vokaldominerende konsert. Vokalen er som den er, og bandets nye vokalist, Tomi, fikser det greit. Litt likt over tid, men en veldig sterk growl når det først spas så dypt i materien.

At bandet kommer tilbake så mange ganger som dette vitner jo om at det er populært, og jeg snakket både med de som var fra seg av begeistring og de som kunne bry seg mindre. Det så man når man kom ut av hovedsalen, hvor mange mennesker det var på uteområdet. Dog, med den mengden mennesker det var på festivalen var det ikke krise, det var jammen meg mange der nede og så Amorphis også :).

Espen: »Neste band ut var Amorphis, noe jeg så frem til. De hadde noen lydproblemer til å begynne med, men det tok seg opp etterhvert. De led litt av den samme skjebnen som Evergrey;  tidvis veldig bra og tidvis kjedelig. De låtene som funket for meg var helt klart de eldre, men folket så ut til å kose seg, det er mulig det er jeg som er i utakt med bandets retning» (Ha-ha, sånn føler jeg at jeg er hele tiden 🙂 – Yngve).

***

Espen: «Dermed var det klart for de tyske ringrevene i Kreator, som  er en maskin som bare går og går, og fremdeles er et levende band. Det skulle vise seg at man fikk levert varene, bandet låter solid og Mille skriker som han alltid har gjort.

Vi får hovedvekt på låter som er av nyere dato, men også noen gamle svisker – og jeg som liker gammelt og nytt Kreator var godt fornøyd .

Yngve: Tyske Kreator
(bilde) har jeg hoppet av lasset på for lenge siden, det nyere er ikke noe jeg bruker tid på. Men det har vokst fram et yngre miljø som anser skivene fra Enemy Of God og litt senere som det som gjelder. Som liker bandets utvikling i det litt mer melodiøse og hvor bandet har tiltrukket seg inspirasjon fra det nye segmentet av metal heller enn motsatt. Det i seg selv er imponerende, at Kreator klarer å være aktuelle, det er få band som har holdt på så lenge som kan vise til en kontinuerlig gang og hvor skivene har kommet jevnlig. 

Jeg våknet ikke på noen av de nyere låtene egentlig, selv om det smeller og bråker godt på scenen. Jeg var skuffet over at det kun var to låter fra hin dager (Coma Of Souls er en litt ny skive for meg:)); Flag Of Hate og Pleasure To Kill. Jeg har hørt de spille flere av de eldre låtene på 2000-tallet, og det gjør de fantastisk bra! Men samtidig, de beveger seg framover, de ser seg ikke tilbake så mye som de fleste andre gamlinger, og ender opp med å spille fra de nyere skivene i hovedtyngden av setlisten. Men versjonen av Pleasure? Haha, den gikk fort, var tight, og ikke sånn vi husker den :). Fet!

Det var veldig behagelig å se de på scenen uten for mye staffasje, disse skjermene de hadde på Tons Of Rock sist for eksempel. For meg er det ihvertfall noe som undergraver bandets integritet, for dette er potet- og kjøttkakemetal for meg, ikke glinsende skjermer og konfetti. Vel, konfetti fikk vi, merkelig greie fra et thrashband med så mye aggresjon i systemet ;). 

Så, Kreator var et verdig headlineband, men fra meg var det nok ikke mer enn sånn passe. Objektivt spilte de fett, leverte knall og fungerte som avslutning på festivalens hovedscene. Det minket på folk etterhvert, for jeg vil tro at deler av publikumet ikke har så hard musikksmak, og hadde man kjørt for eksempel type Helloween som ved en tidligere anledning, hadde flere vært der til slutten.

Mille skal ha for sitt sinne, sin fresende aggresjon, han er vel snart femti år og går vel litt mot strømmen slik :).

***

Yngve: Metal Militia er idiottighte og flinke, spiller fletta av de fleste (medlemmer fra blant annet Trollfest), og med Bokn som trommeslager kan det vel ikke gå annet enn bra :).

Jeg er av den litt sære typen, og liker sjelden for mye av det majoriteten anser som kult. Metallica? Der er nok mine favorittlåter absolutt ikke For Whom The Bell Tolls og Seek And Destroy. 

Jeg så noen låter, men på tampen av en lang festival var det nok de som var bakfulle og/eller fulle som hadde størst glede av thrashtributen. Etter å ha fastslått at Metal Militia spiller låtene ikke bare tight, men veldig fort, og uten hørbare feil!!, ble det kvelden rundt halv to. Og for meg som hadde tråkka rundt på festivalen i tretten timer, ble det med en håndfull Metallica-svisker. 

Yngve: Summert var lineupen ikke helt der for meg, med høydepunktene som jeg har vært innom her forsvarer mer en nok at jeg var fornøyd. Festivalen generelt går på skinner, kanskje litt knapt med do-muligheter (spesielt når de stengte av lillescenen mellom konsertene der), men ellers er det ikke mye å pirke borti synes jeg. Folkemengden gjør jo at det blir tett og intimt, og at man må gå i stim, men størrelsen på Karmøygeddon er såååå å foretrekke over de som hiver inn ti-femten tusen mann. 

Jeg er dypt imponert over flyten og den tradisjonen de har klart å skape der oppe i Kopervik. Den gode ånden er der, hadde man hatt samme alkoholnivå på ditto med folk ute i et bybilde hadde politiet hadde hatt mye å gjøre – her var det egentlig kun snakk om et par tilfeller av folk som måtte hjelpes ned fra benker før de falt.

Alle jeg møtte, kjente og ukjente, takk for praten, beklager for mine dårlige sosiale antenner, men jeg er på festivalen for å i 95% av tiden se band, he-he. Og om jeg skal opp neste år, og holde rekken av min ubrutte besøksrate siden 2005? Absolutt. Meg og Espen stoppet inn Park In-hotellet på vei til In Vain-konserten på torsdagen og booket oss inn der – så Johnny og gjengen må nok belage seg på å få besøk fra Kristiansand også i 2019.

Espen: «Så, oppsummert var årets festival bra, men med en såpass variert lineup treffer ikke alt alle (jeg liker variasjon). Og all heder til Karmøygeddonteamet som står på og gir oss denne fantastiske festivalen. Sees neste år.»