Tons Of Rock-aktuelle Audrey Horne har imponert meg stort i årene de har levert musikk, og selv om det nok er et band som ikke finner opp kruttet, er det de gjør veldig gjennomført. De tar noe som inspirerer, hiver det inn i brygget sitt og ender opp med noe som faktisk har gitt de et særpreg. Det er godt gjort, og live leverer de alltid, makan. Jeg anmeldte den siste skiva forleden, link til anmeldelse og intervju med Torkjell får du her:

Sånn, da var det på tide å trekke inn Audrey Horne igjen, det er en tid side dere var på Heavymetal.no, er livet bra?

Bilde, fotograf; Ukjent

«Takk, livet er bra. Vi har turnert og skrevet musikk siden sist, og føler at vi har laget en ganske sterk plate, og rent sosialt har vi det veldig bra sammen i disse dager. Ikke alle band som har spilt sammen i 16 år kan si det samme, så ja: alt godt på vår front.»

Nytt album og greier, som følger opp det musikalske uttrykket dere har lagt til dere på de siste skivene. Hvordan ser dere egen utvikling? Fra debuten via de tyngre par neste og hvor en dreining mot noe lettere og mer Lizzybasert overtok, det har skjedd en del.

«Ja, mye har skjedd, men det er et resultat av at vi har latt utviklingen gå sin egen gang uten å tenke så mye på om det er riktig eller galt. Det er lett å bli for fokusert på disse tingene hvis man skal kalkulere en slags suksess. Vi har alltid laget plater ut i fra hva vi ønsker selv, og med tanke på at vi som nevnt har spilt sammen i 16 år nå, er det klart at vi har både utviklet og endret oss både som musikere og som mennesker. 

Ting og prioriteringer endrer seg og da gjør nok musikken det seg i takt med det. Men vi har vel funnet en form og et uttrykk gjennom de siste platene som er det ekte
Audrey Horne. Jeg tviler på at vi gjør drastiske endringer musikalsk herfra og ut. Men aldri si aldri.»

Live er dere fantastiske, jeg har sett dere flere ganger og har aldri vært skuffet. Er det live som er greia? Skivene skrus sammen for å ha noe spille fra scenen? Et «nødvendig onde»? Eller er det tilsvarende fornøyelig begge deler, live og studio?

«Det er to forskjellige verdener, men vi trives med begge deler. I disse dager, det vil si de 3 siste platene, spiller vi inn live i studio, med pålegg og overdubs i etterkant, og dette er jo noe som er med både på å gi platene en live energi og at de er lettere overførbar til scenen. Vi ser på det å lage en plate som den mest kunstneriske og kreative delen, mens liveshowene blir mer en slags energiutblåsing der vi kan leke mer rundt det vi har gjort i studio. 

I dag lager band plater for å promotere turnéen, (der tross alt pengene ligger i dag), kontra før da man turnerte for å promotere platen. Vi føler vel at begge deler er egentlig like viktig og gøy.»

Napalm er jo det selskapet dere har hatt nå i …tre skiver? Hvordan var det å gå fra Indie til Napalm? Hva fikk dere til å skifte i det hele tatt, var det muligheten for et større nedslagsfelt, bedre nettverk?

«Vi er fornøyd med å være på Napalm, selv om man alltid krangler litt om ting. Plateselskap og band har jo ofte litt forskjellig måte å se på ting, men alt i alt er det veldig bra. De har jo et større nettverk og sterkere økonomi som selvsagt hjelper, men vi skiftet selskap i en tid da vi trengte en endring i hvordan vi gjorde ting, både innad i bandet og blant de rundt oss. 

Napalm kom på banen med et tilbud til riktig tid og vi følte at vi fikk all den kreative frihet vi trengt der samtidig som de kunne tilby oss bedre promo etc.»

Audrey Horne@Facebook

Og er det, uten på grave for mye i privatsfæren, penger i å spille i et band som Audrey Horne? Finansierer inntektene kun drift av bandet? Eller er det lukrativt og at det sammen med andre musikalske krumspring lar dere leve av musikken?

«Vi blir nok aldri rik av dette, men det var heller aldri målet. Vi er velsignet med å få spille i et band der vi kan gi ut plater og turnere og samtidig tjene penger på det. Men vi må fremdeles kombinere det med andre inntektskilder for å kunne leve godt av det. Vi er jo alle i en alder der vi er etablert og har huslån etc så vi gidder ikke å reise rundt og sove på sofaer og komme hjem med gjeld fra turne.»

Sisteskiva, ‘Blackout’, tittelen og coveret er jo et skue. Enkelt, rart og på en måte noe som jeg tror er et blikkfang i butikkhyllene. Hva ligger bak kombinasjonen tittel og bilde?

«He-he, si det. Jeg var godt inspirert av Storm Thorgerson som laget cover for det som kan krype og gå av band gjennom 70- og 80-tallet, (og senere enn det), for eksempel Wish you were here med Pink Floyd og Lovedrive med Scorpions. Så idéen til coveret kom som et følge av at vi ville bruke skjorte/slips imaget som jeg kjører på scenen og via en del brainstorming kom blekkspruten inn i bildet. Vi ville lage et cover som hadde røtter i de bildene Storm Thorgerson gjorde. De var ofte vakre og tydelige, men hadde ofte et litt absurd element i seg. Tittelen kom rett og slett fra noe så enkelt at vi følte den låttittelen passet bildet.»

På en måte sitter jeg igjen med inntrykket av at dere har sluppet nok et album, som har en del likheter med de to foregående, men som samtidig er et solid slipp. Har dere funnet dere selv? Oppskriften? Og lager sterke låter i samme gate, og at dere nå har landet?

«Som sagt tror jeg det. Vi har funnet et uttrykk som passer oss både på plate og live, og jeg tviler på at vi vil vandre langt bort fra det. Samtidig har vi et mål om å alltid tilføre en ny utgivelse en ny vinkel på en eller annen måte for at det ikke skal bli for mye nok et album som du sier. For et band er det jo alltid vanskelig å se dette selv, så vi jobber stort sett med noen nye folk når vi skal lage en ny plate for å få en ny synsvinkel på materialet vårt og på hvordan vi gjør innspillingen.»

Les min anmeldelse av ‘Blackout’ HER
.

Det store utland da? Er det der det skjer for tiden? Og hvordan blir dere tatt imot når det gjelder konserter, fans, anmeldelser…? Her i Norge er dere jo ansett som et bra band, men vi får ikke nødvendigvis får signalene om statusen utenfor landets grenser – dere er kanskje større i Tyskland og lignende?

«Vi har fokusert mye på å turnere i Europa på de siste platene, og har fått en solid fanskare der, spesielt i Tyskland, Nederland og Frankrike. Både anmeldelser, platesalg og konsertpublikumet er veldig bra der. Fans er også hakket mer dedikert i disse landene, så det er veldig inspirerende å turnere der. 

Når det er sagt savner vi å spille mer i Norge, og har bestemt oss for å fokusere mer på hjemmebane fremover. Men ettersom vi har vært borte lenge og brukt så mye av tiden vår i Europa, er det litt mer vrient å få jobber i Norge, men det skal vi endre på.»

Nå er medlemmene i Audrey relativt busy i andre settinger, dere spiller i hist og pist . Er det vanskelig å koordinere det hele? Når Enslaved skal ut, når Sahg drar på tur etc.?

«Det er en kabal som må gå opp, og det er ikke alltid lett, men vi har god dialog og har managere og bookingagenter som koordinerer sammen så det går fint. Men klart av og til kræsjer ting og noen må si fra seg noe.»

Alt i perspektiv, hva har vært det ultimate for dere i årenes løp? Spesielle hendelser og situasjoner som dere sporenstreks trekker fram om dere blir spurt?

«Vi blir ofte spurt om det, og det er nesten umulig å svare på. Det er mer summen av det hele som er det største for oss. Det at vi har gjort så mye utrolig gøy og oppnådd så mye med å spille sammen. 

Spellemanspris, Metal Hammer award, dele scene med mange av barndomsheltene våre, jobbe med sinnsykt dyktige folk, reise mye sammen, møte alle slags gøye folk, fått så mange venner både i andre band, bransjen og fans. Det er vrient å plukke ut en ting. Der er som sagt summen av det hele som er det ultimate.»

Bilde: fotograf: Ukjent

Man blir eldre, hva ser dere for dere om en del år? At det er slik det er i dag? Spille i band selv om det ikke er den store kommersielle suksessen? At det er elsken til musikken som regjerer? Eller er det utsikter til andre gjøremål som kanskje vil erstatte øvinger og konserter? De fleste som begynner i band som unge fortsetter jo i voksen alder, som likt er i fotball etc. Det er de få.

«Tja, vi gjør dette til vi ikke gidder mer. So far er det fremdeles ekstremt givende og artig, og jeg føler vi har noen plater til i oss. Etter det er det vanskelig å si, men trolig vil nok flere av oss fortsett med musikk på en eller annen måte. Men å kunne gi oss før vi blir en skygge av oss selv er jo målet. Vi håper bare at vi ser det før andre gjør det. Det er nok av eksempler på det motsatte der ute.»

Jeg takker for ny skive, musikk, trolig en konsert eller to i år, og for at dere var så fete at dere brukte tids på Heavymetal.no Avslutt gjerne med noen ord, noen som trenger litt ros, staben og medhjelpere som sjelden eller aldri blir belyst etc Her er stedet, alt er lov så lenge det er innenfor norsk lov:

«Selv takk. Det er altfor mange band som burde få mer oppmerksomhet enn de gjør. Her hjemme i Bergen er Ribozyme nettopp ferdig med en ny plate som sikkert slippes i løpet av året. Det er et band mange flere bør lytte til .Sjekk foreløpig ut deres forrige plate Grinding Tune, en fantastisk plate.

Takk for fine ord om platen vår, Torkjell Rød.»