Art Of Deception hadde releaseparty i helga, fredagskvelden fylte de nesten opp Tribute og la igjen svartrøyk i lokalet. Jeg hadde planlagt tur siden jeg hørte om dette, og kjørte sammen med en kompis og min datter helt fra Kristiansand i et jafs. Det ble halv fire før vi var hjemme, og røva så tungt det er i kroppen etterpå :). At Vorbid kom på lasset gjorde ingenting, jeg ser de gjerne en gang i uken jeg om jeg kan.

Bilder: Lars Normann

Art Of Deception spiller en form for dødsthrash, og på gjengens siste og meget vellykkede album har de økt mengden melodier. Og det gjør absolutt ingenting. Det fyller opp låtene bedre og gjør bandet mer livevennlig.

Spillegleden på Sandnesbandet var det ingenting å si på, de gikk på scenen til et godt oppvarmet publikum og leverte akkurat passe dose, stor nok til at folk ønsket mer. Det er en fin og vanskelig balanse. Pluss at de er svært dyktige, og det er gøy å se og følge med på hva de fikser. Trommeslager Einar har jeg rost før, og det står bra til med de andre tre også. Gitarjobben er rå, det er en krevende greie det der, og spesielt når de (altfor sjelden) kjørte doble harmonier, halla lizzom, gjør det mer! Og ny bassist er like sprø og scenekåt han som de andre, så han glir rett inn mellom de :). Uten at man trenger å misforstå.

Vokalen til Marius er en smakssak, den er som på skive (les min anmeldelse at Path Of Trees HER

), litt ensformig i lengden, men den gjør jobben. Det jeg ikke skjønner er hvordan folk fikser å spille så brutalt og synge/brøle samtidig, jeg og de fleste andre hadde rett og slett gått i bakken om vi hadde prøvd bare litt på den vokalen. Helt på slutten hørte jeg dog at Marius nådde grensen og at stemmebånda begynte å hyle av smerte, men det er en stor bragd det der. Og med slektskap til Kvelertak er det jo ikke unaturlig at det er likheter – men hos Art Of Deception er det en annen musikk under vokalen, som for meg gjør sitt til at de overgår ugleelskerne til de grader. Faktisk var det økende likheter når de fyrte av Lysjakt helt på slutten, den er jo på norsk, og med samme dialekt er det jo ikke unaturlig å sammenligne. Her er også noe av riffingen litt tettere opp mot Kvelertak.

De åpnet med sisteskivas beste spor etter min mening; The Fire Inside, som fungerte som showstarter, men sluttpartiet var ikke så episk som på skive. Og jeg hørte faktisk et band som kan minne om en blanding av noe svensk melodeath og et brutalt thrashband, så markedet bør være der for Art Of Deception. Alle foruten Einar bak trommene heiv seg ut i salen, og var kanskje påvirket av forrige helgs bodysurfingbonanza på Tons of Rock ;). 

En knall konsert fra bandet, som jeg satser på vokser seg større framover. Skiva ble forhåndsbestilt- og betalt på lp, den er like rundt svingen, den bør du unne deg. Det coveret er alene verdt alle pengene i lp-format.

En jamsession til ære for avdøde Vinnie Paul ble avslutningen på kvelden, hvor alle medlemmene fra banda kom på scene. Domination flerret ut fra scenen og var på mange måter en oppsummering på hva disse to banda er for hverandre, det er et vennskap mellom Art og Vorbid, og det er så vakkert å oppleve. Ikke kniving, bare brootherhood. Og selvfølgelig heiv Arvid Tjelta (Sublime Eyes, tidligere K(Nine)) seg opp og sang, om han er i lokalet og det spilles Panteralåter er det nok ikke mye som kan stoppe den karen ;). Og han har jo en knall vokal til slikt.

Jeg hørte først Pantera når Power Metal kom, og likte godt Cowboys, og kjøpte Vulgar, men jeg har aldri tiltet på bandet. Jeg ser viktigheten dog, og respekterer det de har betydd for utviklingen, og det var svært trist å se en trommis som Paul legge på røret, rip.

Vorbid var et utrolig bra valg som support, for disse to banda utfyller hverandre. Vorbid er alltid bra live, og jeg synes spesielt kveldens spilleliste fungerte. Her stykket de opp tittellåten Mind, som er noe lang og intrikat til et jafs, og på en merkelig måte fikk de flettet inn disse bitene i eldre låter, og andre fra nyskiva. 

Jeg har sagt det før, og sier det nok en gang; til dere som lar dere blende av gitaristenes totale frikeri og spilleglede – ikke gå glipp av hvor sykt fett rytmeseksjonen jobber under der. Markus på trommer er pinadø helt syk – og denne kvelden hadde han et trommesett med veldig distinkt og bra lyd. Detaljer kom bra på plass. Om det var en liten omforming av rytmikken på slutten av Zombien på Tribute? Eller var det meg som hørte feil?

Vokalen til Michael er enorm! Mange synes den er litt røff, men da sier jeg; grow some! Dette er ekstremthrash som skiller gøtta fra menn, ha-ha. Selvfølgelig en smakssak, men jeg tror mange ikke bruker nok tid til å bli kjent med stemmen – og lærer seg å elske det fyren fikser. Neste gig er Southern DisComfort, da stiller nok jeg opp med begge ungene mine, store Vorbidfans som fikk hver sin skjorte etter kvelden. Lp også, for et flott avkom jeg har fått :).

Denne kvelden ble rett og slett en festaften! Selv om jeg stod og nikka og dunka takten, skjer det svært mye inne i hodet mitt, hvor alt blir prosessert og satt opp mot tidligere konserter, det er ikke lett å være nerd og få for mye på en gang. Takk til banda!!! Takk til Tribute for at vi kunne komme, og takk for at man kan ta med barn under 18, det er så viktig å få inn bra musikk :).