Selskap: Grimsland Records

Release: 16.11.18

Kvartetten kom nylig med et hardtslående og melodisk album.

Hunting The Hidden@Facebook

Metallen er moderne vridd, og det er gjort plass til disse typiske elementene; dualvokal, hvor en er er røff og en en melodisk og ren. Og hvor riff og rytmer går litt i samme mønster. 

Det Hunting The Hidden har gjort, bortsett fra å ikke gå i tenkeboksen og finne opp noen nytt, er å levere en slagkraftig skive med mye fett innhold. Om man er sugen på at et band og en skive i utgangspunktet skal pushe kvalitet og kvantitet parallelt, og bare kjøre på høyt og heavy, da er Apehelion et bra slipp.

Dette er slik jeg hører det en skive som burde appellere til de som lytter på Soilwork, litt av denne svenske bølgen, så vel som metalcore med vekt på å ikke dyrke for rufsete tak. 

Hunting The Hidden er et barn av sin tid, og oppholder seg i en skuff som er relativt overfylt, og som kanskje er litt på hell? Men det er, avhengig av hva du krever av metallen du lytter på, kvalitetssikret. De er flinke, lyden er bra, leveransen følger oppskriften og gjør lite feil slikt sett. Bandet har helt klart sluppet et gjennomarbeidet og bra album.

Jeg likte de nok best når de riffene som hugg litt kom.

Karakteren er sterk, så syveren var like om hjørnet. Hadde låtene festet seg litt bedre, at de ikke gikk i hverandre, ville jeg nok ha vippet de opp. 

Pluss for å i de litt myke øyeblikkene å minne om Audrey Horne. På en låt som Planned Obsolescence avslørte det seg også likheter med Arch Enemy.

6,5/10

Tracklist:

1. Into Singularity
2. Planned Obsolescence
3. Hollow
4. The Red State Reaper
5. Inertia
6. Martyr
7. Dead of the Night
8. Tide
9. Universe
10. The Problem of Death Itself
11. Aphelion
12. Ascension