Selskap: AFM Records

Release: 25.01.19

Svenskene imponerer, og behersker mykt og hardt.

De er altså metallens svar på en sjokolade med crunchy fyll. Søtt som en sjokolade er det også til tider, så søtt at jeg nesten blir litt mo i knærne ;).

Evergrey@Facebook

Om du ikke må ha rust og piggtråd i metallen din, eller bare liker det sukkersøtt, er Evergrey muligens et bra innslag på spillelisten. De irriterer ikke, overimponerer ikke, de er glatte, harde, tilgjengelige, metal du kan spille for folk som ikke er så metal, og med det avslører jeg vel at mitt forhold til Evergrey er litt ymse. Jeg har aldri kommet inn på dette bandet, men The Atlantic har noen virkelig bra låter, og en del harde innslag, som frisker opp den progressive metallen. This Ocean var ett av de sporene jeg falt for.

Nå har denne ligget lenge, slik det blir når alle pøser på med skiver og staben her ikke er voldsomt kraftig 🙂 Men samtidig, jeg har hatt en del turer med denne, og kommet greit i mål. Det som var et lite aber var alle de gangen jeg startet, og hvor jeg ikke følte for å begynne å legge brikkene – det hang liksom i luften, som en film man må starte om og om igjen. Det å høre gjennom hele skiven i et jafs skjedde bare et par ganger. 

The Atlantic er som den er, bra progressiv metal, i et grenseland i å være for mykt og litt hardt, om det er noe som får de til å falle mellom to stoler vet jeg ikke. De virker å være et populært band. Og de har blitt hardere, ikke sant?

Produksjonen er som musikken, i dette grenselandet. Den kler musikken, og noen har kløktig funnet noe som passer Evergrey optimalt. Flotte gitarsoloer pakkes inn i like flott lyd, rytmikken ligger åpent og fint, og selv om det er trøkk, savner jeg litt trøkk. Om det var forståelig. 

7/10

Tracklist:

1. A Silent Arc
2. Weightless
3. All I Have
4. A Secret Atlantis
5. The Tidal
6. End of Silence
7. Currents
8. Departure
9. The Beacon
10. This Ocean