Selskap: Nuclear Blast

Release: 22.02.19

Amerikanerne slår, freser og sparker. 

Man skulle nesten tro de ikke begynte å dra på årene, for dette er et sjeldent kapabelt band, som planet støvelen i ræva di nesten like hardt som den gang de begynte.

Overkill@Facebook

Men det er tidvis anmasende, mye takket være vokalen, men også en del av musikken kan stresse litt. Ihvertfall meg. Dette er jo thrashutgaven av Accept og Motörhead; lite utvikling og en hissig bulldog rett i trynet. Basically hele tiden. Og Motörhead-referansen kan godt brukes på en låt som Welcome To The Gardens State.

Jeg var sjelden der at jeg omfavnet skiva, ofte var jeg sliten, noen ganger stressa, enkelte ganger var jeg ikke i humør til å sitte runde etter runde med aggressiv thrash. Men når alt dette var ryddet til side, hører man jo at Overkill er og blir Overkill, på godt og vondt. De roer litt ned på Distortion, og et par andre låter har innstikk av noe tyngre, men alt i alt er det mye typisk her.

Det er flere virkelig gode thrashriff her, det jobbes kraftig bra i gitaravdelingen. Rytmeseksjonen er der den også, men det er riffene som bærer Overkill synes seg. 

Jeg vil tro at denne skiva er sånn midt på treet i Overkill-sammenheng, men lik Saxon leverer de gang på gang, ingen overraskelser, men de leverer. Jeg gjetter på at fansen her har andre favoritter, men at denne holder godt mål og levde opp til forventningene.

Lyden er bra, at det framstår som litt hissig og spisst er vel mer bandets fortjeneste/skyld.

7/10

Tracklist:

1. Last Man Standing
2. Believe in the Fight
3. Head of a Pin
4. Bat Shit Crazy
5. Distortion
6. A Mother’s Prayer
7. Welcome to the Garden State
8. Where Few Dare to Walk
9. Out on the Road-Kill
10. Hole in My Soul
11. In Ashes (Bonus) på cd)