Selskap: Temple of Mystery

Release: 17.04.19

Pagan Altar er et protodoom-band fra England. De ble stiftet allerede i 1978, og ga ut debutplaten Judgement Of The Dead i 1982. Under innspillingen av deres andre album, Lords of Hypocrisy, ble de oppløst. I 2004 ble de gjenforent for å fullføre skiven. Dette er altså en nyutgivelse av førstnevnte plate. Bandet består i dag av Alan Jones, Diccon Harper, Andy Green, Brendan Radigan, Andres Arango og Dennis Schneider, men de har hatt mange medlemmer opp igjennom. De ble grunnlagt av Terry Jones (far) og Alan Jones (sønn), men Terry er dessverre død nå.

Dette episke og mytiske dyret av musikalsk heksebrenning åpner med låten Pagan Altar. Den starter med okkult nynning og en mannsstemme som er i full gang med djevelfremkallelse. Det setter stemningen på ekte dommedagsvis. Videre blir vi møtt med skranglete, doomy og tung riffing, men med 70-tallets hard rock intakt Man forstår fort at denne gjengen har vært sentrale i skapelsen av og utviklingen av tradisjonell Doom Metal sammen med Black Sabbath, Witchfinder General, Saint Vitus og Pentagram. Tempoet, lekenheten og det tekniske ved sporet øker utover. Legg spesielt til trommene mot slutten. Jævelsk fett.

In The Wake Of Armadeus beveger seg som en hissig demon i lykkerus. Dette er lystig doom med noe faretruende under overflaten. Jeg sitter litt med den samme følelsen som på forrige låt; det er trommene som virkelig utmerker seg.

Tittellåten åpner med et artig orgelbasert riff som kunne vært tatt rett fra en Ringenes Herre-inspirert plate av Bo Hansson. Dette riffet overtas raskt av gitar, og det holdes gjennom hele den første og den siste delen av sangen. I mellom får man servert et riff som er en liten oppvisning i dommedagsbasert pompøsitet. Det er ganske så cheesy. Når sant skal sies er jo Pagan Altar smøreost-utgaven av Black Sabbath, så det er jo en del av pakken. Jeg liker det uansett jeg.

The Black Mass åpner som første låt i det okkulte hjørnet. Vi hører rolige, marsjerende og faretruende trommer etterfulgt av sataniske latinske fraser. Deretter slår det inn et griseseigt og fyldig riff. Det kjennes ut som at selve riffet ekspanderer inni skallen min. Jeg kaller det en musikalsk tampong for hjernen (selv om det ikke stopper meg fra å få blodsmak i munnen). Problemet er at det ikke varer lenge nok. Jeg skulle gjerne hørt mer. Jeg henger meg dessverre såpass opp i dette kortvarige riffet at resten av sporet lider for det. Synd, for det er egentlig en kul låt.

Night Rider rir videre inn i natten med litt glad-doom. Dette er nok den mest positive låten på skiven, men den funker vel så bra. Doom trenger jo ikke bare bygge på håpløshet og verdens ende. Rent teknisk regner jeg dette som platens høydepunkt. Man får servert en buffet av leken instrumentering og deilige soloer.

The Dance Of The Banshee er en kort, akustisk og folk-aktig filler av en låt. Jeg får assosiasjoner til Led Zeppelin. Det er alltid positivt.

Reincarnation begynner lunt og behagelig med en balladeaktig oppbygning. Det blir gjort på en spiselig måte. Det varer ikke lenge før de drar dommedagsfaktoren opp på forventet nivå. Dette er albumets lengste låt, som skaper rom for variasjon og flere partier. Det synes jeg de utnytter godt her. Passende avslutning.

Denne skiven og bandet generelt er obligatorisk for enhver person med sans for doom. Selv om de er et godt stykke fra å være mine favoritter innen sjangeren, så har de helt klart mye digg man kan hengi seg til. Om jeg skal trekke frem noe negativt må det rettes mot vokal og pompøsitet. Vokalisten har en veldig nasal og særegen måte å synge på, og i enkelte tilfeller virker det noe surt. Det høres i grunn noe ut som en uvanlig tåkelagt Ozzy Osbourne. Det kan ta litt tid å vende seg til, men det satt til slutt. I hvert fall for meg.

Let the doom penetrate thy skull!

7.9/10

Tekst: Martin Goatlord Hjortland

Tracklist:

1. Pagan Altar 
2. In The Wake of Armadeus
3. Judgement of the Dead 
4. The Black Mass 
5. Night Rider 
6. The Dance of the Banshee 
7. Reincarnation