Turen til Arendal ble dritslitsom, jeg burde nok ha blitt hjemme og sovet, men trioen band trakk meg mot nabobyen. Og når selveste Vorbid klemmes mellom to hardtslående extremmetalband, da er det nesten pliktløp å møte opp på Munkehaugen.

Bilde: Deception, foto Bjørg Fossli

Deception slapp til og med skive denne dagen, som har blitt presentert via flere videoer i den senere tiden. Om du er hypp på en cd eller lp, kontakt bandet via Facebook

.

Deception slo beinhardt ned i Munkehaugen denne kvelden, og lyden bar kvartetten svært bra. Det er merkbart at de har spilt mye i det siste. Det var en vegg av (u)lyd og trøkk som formidlet låtene, og tidvis er det jammen ikke langt unna skremmende hvor livevennlig en del av riffene er. Jeg har sett bandet mange ganger, også som Art Of Deception, og jeg synes absolutt overgangen til deathmetalstatus og Sindre på vokal har vært med positivt fortegn. Det er en mye mer samlende affære nå, trøkket er fryktelig bra fokusert.

Ny bassist, som jeg ikke har peil på hvem er, jobbet veldig bra sammen med trommis Einar, og en slik session disse to hadde må pinadø med kvalifisere til diplom. Einar er en maskin, og selv om jeg er større fan av mer melodisk tromming, er det en opplevelse å se den fyren hamre. Mange belager seg på teknikk, Einar gir alt og slår så hardt at det noen ganger blir for dumt. Der folk flest hadde segnet om eller blitt dvask i musklene, fortsetter fyren helt til siste slutt. Og på Memento Mori, som er et kontrollert takras av metal, er det ikke antydning til slitasje. Ikke som vi så ihvertfall ;).

Vorbid var jo lokale, og man så en del komme for de, og som forlot stedet etterpå. Det er ikke fett. Men slik er det dessverre. Når klokken går over midnatt og mer, og det er såpass røff metal, vil det naturlig nok være frafall, og folk blir slitne. Men Deception stod slaget ut og kunne reise fra Arendal med flagget heist.

Vorbid? Mann, det er en tid siden jeg har sett de, og det er som å se en film man elsker om igjen. Folka virker å være enda mer sikker på seg selv, de leker seg, og spesielt på King Crimson-coverlåten, 21 Schizoid Man, kunne man ikke ha forventet opphavsmennene om å framføre bedre. De er så flinke at man gang på gang bare står og smiler, og rister oppgitt på hodet. Marcus der bak, som spiller og brekker opp takter sammen med Jonas på bass, begge unike musikere. Gitaristene har fått mange lovord, og det fortjener de. Mind, tittellåten fra sisteskiva, ble gjennomført med bravur, og Crimson Crown og Invention Intervention toppet det hele. Jeg savnet jo selvsagt To Mega Therion. 

Vokalen til Michael er fortsatt et ankepunkt for noen, men den er for meg fortsatt en test på om man er mann eller mus :). Uansett er det lite vokal hos Vorbid. 

Noen av markeringene er så tighte at man ikke kunne klemt inn et rispapir mellom, det er ingen tvil om at øvingene ikke brukes til kaffepauser, som hos, host, enkelte andre av oss.

Vingulmork leverte en veldig bra utgivelse med ‘Avgrunn’ nylig, og vi fikk også smake på fire (tror jeg) låter fra debuten. Her var det Collapse and Rebuild jeg husker med mest svartrøyk.

Bandet imponerte, de tråkka rundt i store sko med tykke såler, og stod ikke tilbake for de to andre banda. Stilmessig er de litt likere Deception, men de har samtidig en annen stil innenfor sjangeren. Trommisen liker jeg, det skjer en del tøft der bak, og selv om det ikke skriker gjennom hele tiden, er det harde tak fra fyren. 

Det er en relativt kaotisk og hard affære å overvære en konsert med Vingulmork. Og med tre band som ikkefremmer ballader og unpluggedløsninger på samme lineup, er det liten tvil om at hodet suser godt etterpå. Oslobandet hadde nok tjent på en litt større scene, Jostein på vokal ble litt skviset der, han er litt breial ser dere. Og om de hadde tjent på å ha en gitarist til? Live? Muligens, men trøkket og kaoset er allikevel til stede og klarer å skade meg ganske bra. 

Munkehaugen som scene og hus er et flott sted, og jeg merker at jeg blir mer og mer glad i byen, stedet og folka der. Og når jeg ser gulvet i salen, slo det meg at det å kanskje miste et slikt hus er fryktelig. Man kan ikke gjenskape det de plankene har opplevde, den patinaen, den genuine slitasjen. Jeg krysser fingrene for at jeg kan komme tilbake mange ganger i de kommende årene og oppleve konserter der. Det er ikke hvor som helst jeg hadde reist på min egen bryllupsdag :).

Alle bilder er knipset av Bjørg Fossli, tusen takk for lånet!! To øverste er Vingulmork, under er Vorbid, så Deception i bunn.