Full tittel: «Before The Nightingale Sings»

Selskap: Private/GRAND SOUNDS PR

Release: 27.09.19

Progmetalbandet har vært borte fra rompelyset en tid. 

Det har vært endringer i lineup-en, og jeg valgte å angripe denne uten så mye fokus på hvordan de var før. Det er på flere måter et nytt band, bare at vokalen er annerledes vil jo automatisk gjøre dette til et litt annet band. 

Sarpedon@Facebook

Låten under er bra, men de har vært kløktige i å legge Spiritual War som åpningsspor. Det viser et band som er like mye metal som progmetal, og med en mørk og ren vokal ikke ulik Jørn Lande, drar de på godt i starten.

Det er en del klassisk hardrock å spore, en del Sabbath med Martin-era, litt Dio-ish, og ikke minst er det litt av Ark i noe av dette. Og de osm kjenner meg vet at Ark og spesielt Burn The Sun ligger nært hjertet. Hør på The Malestrom.

Progressiv metal er et mangehodet monster, det er alt fra de snilleste til de beinharde. Sarpedon ligger litt i midten, de er hverken for snille eller overspiller i den tekniske biten, det er metal som man nytes om ordet prog får deg til å skjelve lett. 

Også de to siste låtene, The First Sun og The Nightingale, legger seg på godsiden. Det er noe med den siste halvdelen av skiva. Men altså, selv om åpingssporet kanskje ikke er i tråd med det mest progressive, falt jeg for det. Jeg satser på at du enten sjekker ut skiva eller at bandet legger ut en smakebit fra en av de tre siste låtene.

Dette er et flott album, og selv om det mangler en tøddel får de kan slåss med de største, legger de seg relativt tett opp til Conception og Pagans Mind på ganske mye. Låtene er ikke super-umiddelbare, men hører man litt åpner det seg dør etter dør. Og det er et kvalitetsstempel.

7/10

Tracklist:

1. Spiritual War
2. Creeping Chaos
3. The Enemy
4. Eye Of The Storm
5. The Maelstrom
6. The First Sun
7. The Nightingale