Foto: Anniken Oline G. Brandal (flere bilder HER).

Tekst: Martine Sofie Hansen

Mange hadde møtt opp i kveld for å få med seg Rival Sons en regntung dag i november. Kanskje for å unnslippe alt som heter julestress og mas om Black Friday?

Først ut var The Last Internationale, en god start som får i gang nakkemusklene på samtlige i salen. Etter et par låter er rockefoten i gang på flere. Vokalisten, Delila Paz, har en funky stemme, og gitaristen Edgey Pires danser rundt bak henne. Stemningen på scenen er det ihvertfall ingenting å klage på! Følelsen er som å bli dratt tilbake til 70 tallet med Jimi Hendrix og Led Zeppelin, men også samtidig nymotens og Rage Against the Machine, så litt rebelsk kan det jo høres ut som.

Gitarriffene er tunge, men samtidig funky. Stemmen til Delila kan minne litt om Lzzy Hale, men samtidig også Janis Joplin. Under konserten tar hun en ballade, og dukker plutselig opp ved lydteltet. Sangen er aldeles nydelig, og publikum er med.

Etter balladen kommer en eksplosjon av en låt, som også er kveldens siste. Gitaristen hamrer løs på gitaren sin, og det ser ut til at han koser seg. De takker for seg og kvelden går videre.

Salen fylles stadig med flere mennesker, og man ser alle typer folk. Penkledde dressfolk, til litt mer laidback med jeans og ei t-skjorte. Publikum skravler og sjekker sine telefoner i pausen, og stemingen er generelt god.

I det de kommer på blir salen mørkt, og man kan høre spenningen i publikum. De klapper i takten til melodien som blir avspilt. Det plystres og hyles etter bandet. Rival Sons, fra California, pirrer publikum, og alle venter i spenning på hva som kommer. Når lyset på scenen kommer på, og bandmedlemmer kommer ut klappes det enda mer. Publikum er klare.

Vokalisten, ikledd en diger hatt og sort vest, drar i gang publikum skikkelig med deres andre låt for kvelden. Alle har hender i været og klapper i takt med musikken. Keyboardisten har en stråhatt på seg, noe som kan minne litt om bondelandet i USA for flere tiår siden.

Kveldens fjerde låt gir meg også vibber til 70-tallsrocken, og det er dritfett for å si det med egne ord. Det er en real tidsreise fra Union Scene til Amerika, og 70-tallet. Det er så herlig. Det er ingen tvil om at folket er her for å se Rival Sons, for det er så godt som fullt her. Folket vil på en tidsreise.

På kveldens 6. låt får jeg først Chris Cornell-vibber, men så kommer den rå stemmen, og følelsen er noe helt annet. Med gitarriffene og trommene er det hardt. Ikke som i hardrock, men noe i samme gate. Etter litt er Chris Cornell-vibben tilbake og publikum storkoser seg.

Neste låt er noe Pearl Jam-aktig, og det er så fett! Det blir enda bedre når vokalisten drar frem sin sårbare, råe stemme igjen. Man kan tydelig se at han synger med sjela utenpå kroppen. Og forøvrig resten av bandet som legger så mye sjel i musikken de skal fremføre.

Sangen Where I’ve Been er kveldens store ballade. Hjertet ligger utenpå skjorten han har på seg, og han har hatt en tale om hva sangen handler om før de spiller den. Stemmen er rå, enda mer sårbar og rolig. Det er magi for ørene. Jeg er trollbundet. Publikum er trollbundet.

Neste låt, Feral Roots, er nesten like bra som forrige. Det er dratt frem en akustisk gitar og en double neck-gitar, og jeg føler at jeg først er på en ranch i USA, men så kommer refrenget og jeg føler at jeg er på Woodstock. Det er igjen en tidsreise. Allsang blant publikum og en solo fra en annen verden. Det er som å sitte i en gammel Cadillac og kjøre Route 66.

Under Electric Man er jeg sikker på mannen bruker hver eneste muskel for å presse ut stemmen sin, for igjen er det så rått og kult. Du kan virkelig se at han bruker det lille han har igjen av pust for å synge. Resten av bandet bruker også mye av sin sjel og kraft til å få ut sine toner om det så er fra gitar, keyboard, bass eller trommer. De er samstemte om en ting, og det er å servere oss en helaftens. 

En av kveldens siste låter byr atter igjen på allsang, dans blant enkelte, og et fyrverkeri av stemning.

Hele kvelden oppsummert; det er rått, nært, magisk og som en tidsreise.

Bilder: The Last Internationale øverst, Rival Sons nederst.