Bandet vi skal bli kjent med her heter Connect The Circle, og spiller noe jeg kalte snill progmetal. De leker seg mye på sitt nye album, og om du bruker tid på dette, og er fan av sjangeren, tror jeg gjerne gjengen her kan krype under huden på deg. Jeg fikk bandet i tale, og presenterer her et intervju hvor vi dykker ned i skiva så vel som inspirasjoner.

Les anmeldelsen av skiva HER
.

Hei, og hjertelig velkommen til Heavymetal.no, selv om medlemmene ikke er ungkalver og ukjente for oss :).

Raymond: «Virkelig stor takk til deg Yngve og Heavymetal.no, som har vist stor støtte til det vi har drevet med.»

Connect The Circle@Facebook

Hva fikk dere til å ville starte opp Connect The Circle? Å legge det dere har drevet på på hylla, og satse på dette?

Kenneth: «Det var nok i utgangspunktet jeg som forsiktig la frem den ideen. Jeg følte at vi var låst når det kom til hva folk forventet av oss (Forbidden Forest) musikalsk sett. Jeg følte at jeg trengte frie tøyler som komponist, og da så jeg ikke noen annen vei enn å starte på nytt uten å sette begrensninger for oss selv.

Vi ble enige om vi skulle lage det vi selv likte uavhengig av alle andre, og da begynte ting virkelig å skje. Jeg la ut en annonse om at vi søkte etter vokalist. Arild tok kontakt, jeg sendte ham et låtutkast og sa: skriv tekst og lag melodi, så ser vi hvordan det går… Det jeg fikk servert var noe helt annet enn hva jeg hadde forventet, det var noe unikt som bare ropte JA i bakhodet mitt! Og slik skrev vi vår første låt sammen, som var Burn The Sky.»

Og metallen er progressiv, dramatisk og teatralsk, hvordan gjør jeg det? Treffer jeg?

Arild: «Det er en beskrivelse som treffer blink. Det er progressive elementer i musikken vår, og den er helt klart både teatralsk og dramatisk. Når jeg skriver tekstene er det ofte en historie i bunn og målet er å fortelle den på en måte som gjør at folk får bilder i hodet, som et slags mentalt slideshow.»¨

Kenneth: «Vi ser på oss selv som et heavy metal-band, men vi kommer ikke unna det faktum at jeg er ekstremt opptatt av progressiv musikk. Og det gjenspeiles nok en del i riff og rytmiske sammensetninger i vers/refreng og så videre. Robert er også opptatt av denne sjangeren, og det kommer tydelig frem i trommespillet på Black Feathers! Men ja, det er teatralsk og dramatisk også. Og dette var tanker vi hadde ganske tidlig som også Arild virkelig dro med seg inn i bandet. En konsert skal ikke bare være musikk, det skal være en opplevelse. Det kan like så godt være noe du snakker om på et senere tidspunkt fordi det skjedde noe uventet eller morsomt.»

Og hva ligger til grunn for inspirasjoner? Det er jo litt av mye, men allikevel låter det ikke spesielt nært spesifikke band. Det er vel et kompliment.

Arild: «Det er en av målsetningene våre; å låte som oss selv og ikke andre, så det er hyggelig å høre. Vi henter selvfølgelig mye inspirasjon fra diverse band innen hardrock- og heavy metal-verden, men absolutt ikke bare derfra. Hvis du hører godt etter vil du sikkert både kunne høre Dream Theater og a-ha der inne et sted.»

Kenneth: «Tusen takk! Det er absolutt et kompliment som vi kommer til å ta med oss videre! Vi er inspirert av utrolig mye forskjellig. Jeg tror at hvis vi 4 i bandet hadde blitt til 1 person, hadde vi likt nesten alt av metal, rock, hardrock & tungrock. Vi blander alt vi liker fordi vi ikke er låst til noe konkret.

Ett eksempel er en låt jeg skrev nå nylig, hvor jeg sa til de andre at denne er veldig inspirert av Rush, Mötley Crüe og Anthrax. En annen låt er inspirert av Freak Kitchen, Annihilator og Black Sabbath, så det er bare tilfeldig hva jeg har hørt på når jeg har skrevet utkastet til låtene.»

Bilde, fotograf: Sine Marie Brastad

Det instrumentale ligger godt oppe på skalaen, og dere bruker jo en del tid på detaljer og små vrier for å vise dere fram. Hvor mye jobbet dere med dette? Detaljene? Var det noe som bare falt naturlig, eller var det et bevisst valg?

Kenneth: «Mye falt helt naturlig der og da i skriveprosessen, og andre steder så er det bevisste valg for å skape en form for variasjon.»

Musikken er en balansert opplevelse mellom noe pompøst, vakkert og melodisk, og denne progressive metallen som snor seg under. Hvordan jobbet dere opp låtene? Sammen? Eller fikk for eksempel vokalist ferdige skisser? Det høres ut som, spesielt på en låt som In My Darkest Hour, At dere har jobbet dette opp i samme lokale, samtidig. Og akkurat den låten, In My Darkest Hour, holder svært høy kvalitet.

Kenneth: «Igjen, tusen takk! Måten vi stort sett jobber på er at jeg lager et låtutkast i hjemmestudioet mitt, og spiller inn alle instrumenter og programmerer trommer/trommeideer. Jeg sender så det uferdige utkastet til Arild, som da begynner på tekst og melodi. Samtidig som Arild jobber med dette hjemme, har vi også fokus på arrangering av låtene på lokalet hvor vi i legger til eller fjerner småting, tilrettelegger og tilpasser i fellesskap slik at alle blir fornøyd.»

Det er sprik i materialet, men det er minimalt, og de som liker noe vil jeg tro finner alt interessant. Jeg synes kanskje sistelåten var litt søt, men … ha-ha. Faktisk var det åpningslåten som først fikk meg litt hooked. Den er akkurat passe metal, og progressiv, og var en kløktig valgt intro. Hvordan ser dere selv på kontrastene i musikken? Er det noe dere tenker på?

Kenneth: «The King Is Dead er en bevisst åpningslåt både på album og på konserter. Og vi har forsøkt å se objektivt på låtmaterialet også for å finne en mest mulig balansert rekkefølge på albumet, noe jeg føler vi har fått til. Men kontraster er ikke noe jeg/vi tenker på når vi skriver låter. Når vi er fornøyd, så er vi fornøyd… he-he.»

Arild: «Tanken her er vel at så lenge vi føler at det låter som oss, kan det sprike så mye det vil. Det er fint med variasjon, så lenge det ikke blir uten en rød tråd. Når du nevner sistelåten er det vel siste låten på albumet du tenker på (United States Of Oppression). Den kan sikkert fort oppleves som en politisk låt eller noe slikt, men den handler egentlig om HBO-serien The Handmaid’s Tale.»

Dette er jo ikke voldsomt tilgjengelig musikk, i det å favne bredt. Hvordan jobber dere med å promotere bandet? Har dere en slagplan? Eller sikter dere det hele inn på et kjernepublikum?

Arild: «Du har delvis rett i det. Selv om musikken i seg selv ikke er voldsomt tilgjengelig, har den samtidig noen elementer som gjør at den er det. I all beskjedenhet tror jeg nok særlig melodiene og vokalen er med på å åpne dører utenfor kjernepublikumet som hører på metal til vanlig. En låt som In My Darkest Hour treffer godt også hos enkelte som ikke visste de likte slik musikk.»

Kenneth: «Vi har, eller hadde er kanskje mer korrekt, en plan. Vi hadde booket flere jobber utover våren/tidlig sommer, og var virkelig klare for action! Men…det gikk i dass for å si det ærlig. Vi har ikke jobbet så hardt med å promotere oss som vi kanskje burde gjort, men motivasjonen forsvant litt når det ble lockdown over hele landet. Vi har ikke øvd den tiden som har gått for å holde regler osv. Jeg personlig er i faresonen, så vi fant ut ganske tidlig at dette gambler vi ikke med. Men når det kommer til musikken vår, satser vi på å nå så mange som mulig. Vi er egentlig et veldig kommersielt band med mye allsang hvis man ser forbi de tyngste riffene og det progressive, og det bruker vi når vi promoterer oss så klart. In My Darkest Hour er en låt som kan nå mange, All My Life er veldig lystig og har litt Helloween-vibber (F.eks» Dr.Stein) på refrenget, The King Is Dead er for folk som liker litt mer melodiøs thrash, og Burn The Sky er mer i gaten glam/hardrock osv.»

Og jeg vet dere spiller noe live, og det gjorde dere jo ganske tidlig i prosessen – hvordan veier dere studioarbeid mot live? Er det en av disse arenaene dere foretrekker?

Arild: «Vi er perfeksjonister som legger ned mye arbeid og trives på begge arenaene, men hvis vi må velge, foretrekker jeg live. Studio blir som middag, og live som dessert om du vil.»

Kenneth: «Live! Uten tvil! Jeg digger å fremføre musikken vår på en scene! Jeg gjorde det ikke tidligere pga usikkerhet, men med CTC så stemmer alt. Jeg er trygg på bandet, Arild synger så vannvittig bra og er en genial frontmann i tillegg! Jeg er stolt av musikken vår og bandet vårt… det er ingen tvil, dette vil jeg vise det frem!»

Artworken er det Stine som står for, hva fikk hun av hint, innstikk? Finnes det koblinger mellom tekster, konsept, navn, til det hun har lagd? Eller var det frie tøyler?

Kenneth: «Sine har gjort en vannvittig jobb for bandet, og det er ikke noe som sies fordi jeg er såpass heldig at jeg er gift med henne i tillegg! Ofte har det startet med en idè fra en av oss i bandet, når vi har snakket sammen om hva som må gjøres (cover, logo, backdrop, plakater os.), men som regel har det endt opp med at vi har holdt kjeft og fått det beste produktet når Sine har jobbet med frie tøyler. 

Et eksempel er logoen vår. Der blandet vi oss inn hele tiden i starten og det endte med litt misnøye blant noen av oss. Når vi holdt kjeft…da ble det bra og alle ble fornøyd… he-he! På albumcoveret hadde jeg også en idè til å begynne med, delte den og skrotet ideen umiddelbart når jeg så førsteutkastet hennes.»

Raymond: «Hvis du ser nøye etter, vil du finne hentydninger til låtene på skiva.»

Lydbildet synes jeg fortjener en klapp på skulderen. Dette er en bra produsert utgivelse. Hva er detaljene bak studiobesøk og hvem som gjorde hva?

Kenneth: «Takk! Albumet er spilt inn i Norsk Lydstudio i Mjøndalen. En av eierne, Peter Michelsen (Donkeyboy), er en god venn av oss! Og noe ikke så mange er klar over er at her snakker vi om en lydmann/musiker som også digger og kan metall!! Vi hadde også en fantastisk teknikker/ansatt (endte opp som en utrolig god venn av bandet!!) som jobbet fast for oss ved navn Emil A. Svenne. Emil tok seg av mesteparten av de praktiske oppgavene hele veien, og Peter var med på å bidra når det kom til noe arrangering i tillegg til å mikse & mastre hele albumet. Peter hadde helt fra begynnelsen av en klar plan om hvordan det skulle bli. Det ble mange endringer underveis, men jeg er uansett sikker på at alle er fornøyde med det endelige resultatet!»

Jeg har jo kjent til dere lenge, Kenneth helt tilbake til tiden med Ashes To Ashes. Hva er dere selv mest fornøyd med å ha på cv-en? Foruten CtC?

Kenneth: «Jeg må understreke at CTC er det jeg uten tvil er mest fornøyd og stolt av! ATOA er jeg jo også stolt av siden det var det aller første jeg gjorde som ble sett på som seriøst utad, men det er nok mer minnene som henger igjen. Jeg tror Lucid og EP`n Distorted Colors kommer høyest, sammen med Forbidden Forest og ep-en Revelation. Jeg er litt der at det som har skjedd tidligere, det er både gode og litt mindre hyggelige minner. Jeg har det veldig bra nå, og ønsker å nyte det som skjer her og nå. Trenger egentlig ikke en CV når man har fantastiske bandkompiser og et helsikkes bra band å spille i!»

Raymond: «Det er litt artig å kunne se tilbake på mange artige konserter og møte med mange andre flinke og hyggelige musikere. Det har blitt noen oppvarmingsjobber og festivaler som gjorde at jeg har delt scene med band som Y&T, Evergrey, Satyricon, Keep Of Kalessin, Paul DiAnno, Gaia Epicus, Khold, Next Life, Donkeyboy, Sarkom, Susperia, Imbalance, Blood Red Throne, Wartex, Dead Sheriff, Jonas Fjeld og mange andre herlige band, og ikke minst møte med hyggelige arrangører. Gleder meg til å ta opp tråden igjen, for dette bandet har jeg virkelige trua på.»

Jeg sier tusen takk for at dere ville henge her, og oppfordrer til å avslutte med noe ord. Er det linker til merch, måter å støtte på, hiv det inn her :).

Arild: «Tusen takk for oppmerksomheten! Det kan vel kanskje være greit å nevne at vi er i full gang med å skrive materiale til vårt neste album. Vi hadde planer om en del konserter i 2020 som gikk føyken grunnet korona, så vi mistet en del inntekter der som vi hadde tenkt å skyte inn i bandkassa for å finansiere fremtidige studioutgifter. Hvis noen føler seg kallet til å Vippse en slant og støtte oss slik at vi kan gi ut ny musikk så fort som mulig, blir vi fra oss av glede! Vipps nr 90733387.»

Raymond: «Gå gjerne inn på Sine sin Facebookside, en fantastisk talentfull kunstner som har gjort utrolig mye for oss. Det er nok ting der som kan kjøpes.

Ellers har vi noen veldig få t-skjorter med bilde av Black Feathers-coveret igjen, de har vi lagt ut på Finn.no
.»