Selskap: Fucking North Pole Records

Release: 08.05.20

Bandet gir seg ikke, de har fortsatt bråk som skal ut.

Veislakt@Facebook

Se for deg en pickup, med haglestativ, og svære frontlys på taket og i grillen. Og med den gjeng hillbillies fra vestkysten skrikende og støyende hengende ut fra vinduet, noen på lasteplanet. Skudd avfyres mot alt som finnes av veiskilt, og det er bånn gass helt til de møter en politikontroll. 

I det øyeblikket pickupen bestemmer seg for å ta sjansen, å kjøre på og komme unna, men politiet i hælene, er det øyeblikket Dræbe begynner. Dette er et soundtrack til galskap. Hardcoren og punken til Veislakt har denne gangen blitt vippet litt mer over til metallen, og i min bok er det bare bra. Dessuten har Veislakt gitt ut noen skiver fra før, og det er liten vits i å gjenta oppskriften – det er lurt å dra inn litt nyanser for å unngå stagnasjon.

Det er likheter med forgjengeren, men det er et godt stykke unna det jeg husker bandet som den gang de startet opp. De har blant annet gjort livespilling mer slitsomt ved å bare høgge på og ikke la noe slakke ned, selv om et par låter på denne (blant annet videoen under) skiva ligger litt i Turbonegerland. Og der liker jeg meg ikke, men det er som variasjon å regne for meg på Dræbe.

Metalflørtingen på Karma var også variasjon, der klassiske metalgitarer blandes med bandets sedvanlige finger til alle-core.

Låter som stakk seg ut her var Veran Og Harka, den har et refreng som festet seg. Også åpningssporet Dypt Vann funka, og var i tillegg et ok kutt å åpne (med). Rock’n roll-snerten de har på Harald og Haua Rock City er ikke helt meg, men de avslutter hardt med Svart Metall, som på sin måte gjorde at jeg gjerne trykka repeat igjen.

Produksjonen er knallbra, den er type hånd i hanske, og trøkket er der, alt er bra mikset og alle kommer like godt fram. I en vegg av lyd som dette er det godt gjort. 

Låtene er varierte, fra det beinharde, til det kompromissløse, til punkrocken , til de litt odde greiene som Karma. Slik ståa er nå har jeg ikke følt at denne har tangert forgjengeren, men den hørte jeg også hakket mer. Og den gang var også låtmaterien litt jevnere. Og sist kommenterte jeg at René skrek litt mindre, nå har det økt med den biten. Mulig han eller bandet generelt har funnet aggresjonsinspirasjon et sted?

Er du der at melodisk hardcore og punk blandet med metal gjør susen? Hvorfor lete utenlands når man har band som Veislakt?

7,5/10

Tracklist:

1. Dypt Vann
2. Sonic Reducer
3. We Don’t Wanna
4. Karma
5. Roa Skallen
6. Veran & Harka
7. Harald
8. Haua Rock City
9. Svart Metall