Bilde, fotograf: Hannah Verbeuren

Cadaver er ikke Norges største metalband, men det er utvilsomt et av de historisk mest essensielle. Med oppstart så langt tilbake som slutten av 80-tallet å tufte på har den ubestridte høvdingen, Anders Odden, sett, hørt og gjort mye innen metalen. I disse dager er bandet aktuelt med ‘DGAF’, og nytt album er også på trappene. En positiv Odden ser lyst på bandets framtid og det kommende nye albumet. Kanskje går det heller ikke så lang tid før ytterligere en skive dukker opp. 

Cadaver@Facebook

Nyheten om at Cadaver hadde signert for Nuclear Blast kom noe overraskende, selv om det tyske selskapet over lang tid nå har knyttet til seg band av den eldre garde. Og det er her samtalen starter, når Odden forteller hvordan samarbeidet kom i stand. 

«Det er enkelt og greit slik at han som er sjef i Amerika er superfan. Det i seg selv var nok til å spre entusiasmen til hele labelen og dermed skrive kontrakt basert på den nye skiva vi har laget. Vi spilte inn og miksa den i fjor sommer, så låtene har vi hatt lenge.»

Lenge er det også siden Cadaver platedebuterte. I 89 ble bandet signa til Necrosis records, der debuten kom ut, før ‘…in pains’ fulgte kort tid etter via Earache. Hvordan er situasjonen nå kontra den gangen? Odden korrigerer årstallet til 88 før han begir se ut på en betraktning om scenens tilstand da og nå. 

«Det er to totalt forskjellige verdener vi lever i. Den gangen var death metal, black metal og thrash en del av den samme scenen, som var under utvikling. Antallet band var mye lavere og antallet band som gjorde spektakulære ting og etablerte sjangerne var enda færre. Det var en helt annen tid. Alle disse metalfestivalene fantes jo heller ikke. Jeg lurer på om Wacken starta i 1990, og da var det sikkert bare bak en campingvogn eller noe sånt. Det var ingen festivaler som tok inn ekstremmetal for 30 år siden. Dersom vi skulle spille konserter, måtte vi arrangere det selv på steder ala folkets hus, puber som var billige å leie eller i øvingslokalet til andre band.»

Earache var et svært markant selskap for death metal på denne tiden, og det føltes stort for bandet å signere der.

«Å, ja, det var helt enormt. Vi var jo det første death metal-bandet som fikk deal i utlandet, og vi ga ut album først. Vi slo vel Darkthrone med to måneder, tror jeg. Det var veldig close, men jeg må jo si vi slo dem.»

Med Nuclear Blast i ryggen ser Odden utvilsomt også positivt på framtida og motivasjonen later til å være på topp. Kanskje kan bandet også komme inn i en flytsone med hyppigere utgivelser, hvilket de i liten grad har vært i løpet av karrièren. 

«Vi har tenkt å komme med hyppige utgivelser av ting i ulike formater. Gjøre litt ting som er moro å gjøre. EP-en vi gir ut nå skal først på syvtommer i en farge. Når den selger ut, lager vi en ny i en annen farge. Det er sånne morsomme ting man kan gjøre nå som var helt utenkelig den gangen.»

Ikke bare småutgivelser, men også album kan være på trappene og komme kjapt.

«Ja, vi har masse demoer liggende til enda et nytt album. Å lage demoer er egentlig et kontinuerlig prosjekt, men vi må på en måte finne en vei som gjør at neste album blir litt annerledes. Det er liksom Cadaver-stilen at et nytt album ikke er bare er en rett fortsettelse av forrige album. Det skal være en utvikling og skje noe nytt.

Jeg har noen spennende ideer som utmerker seg som gjør at neste album kan bli annerledes enn det albumet du ennå ikke har hørt. Jeg prøver å ligge litt foran. Å være litt føre var. Vi har også en sinnsyk mengde arkivopptak som vi har blitt spurt om å gjøre forskjellige versjoner av, men dette skal jeg gjøre noe med etter at den nye skiva har vært ute en stund. 

Jeg gidder ikke pøse på med arkivopptak nå. Alt er digitalisert likevel, og jeg har ikke dårlig tid med dette. Jeg vil få liv i bandet først, gjøre det vitalt og levende, snarere enn å henge igjen i fortida. Det er ikke der inspirasjonen er. Jeg er veldig fornøyd med at vi har fått i gang bandet, skrevet nye låter og fått så god respons at vi har fått sjansen på nytt. Og den sjansen lar jeg ikke gå til spille nå, for å si det sånn.»

Og kanskje er det slik det har vært i visse perioder tidligere for Cadaver. Sjanser har gått til spille. Mengden utgivelser i løpet av en karrière som spenner over veldig mange år, selv om bandet ikke har vært aktivt hele tida, er nemlig ikke stor. Odden er likevel tydelig komfortabel med hva Cadaver har oppnådd. 

«Jeg synes egentlig at vi har oppnådd ganske mye, for vi har på sett og vis blitt et kultband som en god del folk setter pris på. Det i seg selv er nok for meg til at jeg vil bære det videre. Det er såpass mange som synes vi var et unikt band, og måten å gjøre det unikt igjen ligger i mye av det samme. Vi hadde på en måte vår unike verden som lå litt utenfor alt annet. Jeg synes egentlig vi har den biten nå også. Jeg har egentlig bare lyst til at Cadaver kan være et band som overrasker litt og gjør litt forskjellige ting. 

Akkurat nå består bandet meg og Dirk Verbeuren som hovedmedlemmer, og så har vi brukt forskjellige sessionmusikere live. Vi spilte live i fjor og brukte da Destructhor, som var i Morbid Angel i åtte år, på gitar, og Secthdamon, som også spiller med Emperor, på bass. Men det er ikke gitt at vi gjør alle opptredener med de to. 

Vi har andre folk vi har brukt før og andre musikere vi kjenner. I morgen skal jeg faktisk ha en jam med han som spilte kontrabass på …In Pains. Han har dukka opp igjen. Hvordan det blir vet jeg ikke, annet enn at det blir gøy! Jeg vil ikke love noe som helst. Det jeg sier er at nye Cadaver kan være så mangt. Sånn som det har blitt nå, med dette koronagreiene, så er det kanskje enda mer logisk at band blir som sånn jeg har tenkt. Alle band passer liksom ikke til å være den faste gjengen som reiser rundt og er det bandet. Noen ting er mer konseptuelt og har ulike varianter, spiller ulike typer konserter og er på ulike turneer. Mer old school kan du si, litt som jazzmusikere tenkte på 50-tallet. De hadde jo band, men det var gjerne tre medlemmer der og plutselig fire der, og så var det én fyr som bar navnet på bandet. De gjorde sånne ting. Det er der det kommer fra mye av den progressive musikken. Drar man linjene langt er det jo sånn i musikkhistorien at musikerne har det gøyest når de kan jamme i forskjellige konstellasjoner.»

Den rutinerte gitaristen er også komfortabel med at det er hans navn 99,9 prosent av verdens Cadaver-familiære befolkning tenker på når de tenker på bandet. Dette er hans baby.

«Det blir jo sånn, på sett og vis. Når det er sagt, jeg er overhodet ikke interessert i at dette skal være et soloprosjekt, for det er det på ingen måte. Jeg må ha folk jeg sparrer med og jobber med og spiller med. Jeg tenker ikke solo, men konsept. Det har alltid vært meg som har skrevet låtene og riffene og veldig mye av tekstene uansett. Det er ikke noe nytt for meg å være tekstforfatter.»

Litt av grunnen til at det ikke er blitt så mange skiver er naturligvis Oddens involvering i en haug andre prosjekter. Det interessante med mannen er at mye av dette ikke er av det typiske slaget, og mye er heller ikke som utøvende musiker. I sin etter hvert lange karrière er det blitt mange band og sessionjobber, men han har også prøvd seg som forfatter og skribent samt gjort diverse bransjeting. Det er dog utøvende musiker som ligger hjertet nærmest. 

«Jeg kutta ut som konsulent for 16 år siden, og siden 2003-2004 har jeg gått 100 prosent for musikken. Det har stort sett vært musikk for fullt siden da. Det er faktisk så lenge som 16-17 år siden jeg drev med disse bransjetingene. Grunnen til at jeg gjorde det var at jeg hadde mye erfaring med det å bli lurt eller misledet av selskaper. Det var mye idealisme forbundet med dette. Jeg ville ikke at yngre band skulle gjøre samme feil som jeg gjorde. Det var den delen av meg som fikk blomstre litt. Men, nå er jeg 47 og synes vel at yngre folk kan ta over den idealistiske biten der.»

Fokuset flyttes over mot de nye låtene og de tre låtene som er på EP-en ‘DGAF’. På tittellåta er velkjente Jeff Walker hentet inn for et lite vokalbidrag. Artig nok, som en liten kuriositet, om enn ikke så veldig overraskende, er mannen også å finne på takkelista på …in Pains. Ting beveger seg ofte i sirkler i metalen, og kjennskapet de to imellom går langt tilbake i tid.

«Han har jeg kjent siden 89. Jeg tror jeg har hatt nummeret hans hele tida siden da, og vi har snakka og møttes hele veien, også da Carcass lå brakk i 20 år, eller hvor lenge det nå var. Han har hatt sine ting å drive med og jeg mine ting og vi har møttes på festivaler. Vi har alltid vært kompiser og støtta hverandre. Han er jo på en måte en av mentorene mine. Uten ham hadde jeg ikke starta recording-karrièren min der jeg gjorde i og med at det var han som signa oss. Han åpna en dør for meg, kan du si. Da vi spilte inn skiva, spilte Carcass konsert i nærheten. Vi dro dit og så på og snakka med dem og fikk deretter spilt inn noen ting jeg hadde ideer til på backstagen. Det funka bra til formålet.»

Tilsynelatende et ganske spontant opplegg.

«Ja, altså, jeg ville jo gjøre det her og han hadde muligheten. Den korte historien er at det var spontant, men dette var noe jeg ønsket å gjøre og hadde planlagt, så det lå litt jobb bak det.»

Les anmeldelsen av ep-en HER
.

Det kan være mange grunner til at man henter inn bidrag fra gjesteartister. 

«Når det gjelder Jeff er det litt det vi var inne på i stad, med å gå en full sirkel. Han var jo den som skrev platekontrakt med oss først. Det her var derfor en gøy ting å gjøre, som en slags gest tilbake til personen som faktisk åpna døra for oss. En personlig hilsen, kan du si. Det er alltid litt gøy for hardcorefans å prøve og se og forstå linjene, hvordan ting henger sammen. Hvem har vært med lengst? Hvem kjenner hvem? Hvem har jobba sammen? Den typen detaljer liker i alle fall jeg godt å lese om. Metalfolk er veldig nerdete på den typen ting. Meninga her var ikke å ha med en superstjerne, i denne konteksten her er han jo det, på skiva mi. Det var mer en undergrunnsgreie med å vite om det ene for å forstå det andre. Folk flest skjønner jo ikke denne linken. Man må være ordentlig fan for å forstå.»

Samtalen spinner kort videre på Walkers rolle som driver av plateselskapet Necrosis, og Odden korrigerer undertegnedes hukommelse angående sammenhengen mellom nevnte Necrosis og Earache. 

«Necrosis var ikke egentlig en sublabel til Earache. Jeff solgte da det tok av med Carcass. Det skulle egentlig være en helt egen label. De ga jo ut fire jævlig bra skiver som er superlegendariske. Det er gøy å ha vært med på en sånn label! Ikke en dårlig skive på hele labelen!»

De tre låtene som er på EP-en er på sett og vis skåret over samme lest. De starter med et fett riff, de er aggressive og energiske. Tempoet varierer og de er på ingen måter for like, men totalt sett framstår de som solide låter bestående av beinhard metal uten noe tullball. Odden bekrefter at det øvrige materialet på den kommende skiva er i samme gate.

«Det er i den samme gata med tanke på sound, vibb og intensitet. Det er der vi vil være. Målet vårt var å spille inn så organisk som mulig ved å ha trommer og gitar i samme rom. Vi ville sitte og se på hverandre mens vi spilte, uten for mye clicktrack og ting som holder energi tilbake. Da blir det hele mer intenst og hardere fordi man sitter der og jager hverandre opp i studio. Det er jo det her denne musikken gjør for meg. Det er det kicket jeg er ute etter. Vi har jobbet for å få til akkurat dette på skiva.»

Singellåta, ‘DGAF’, har et tøft riff først, et refreng som fester seg kjapt, men samtidig en liten overraskelse da den later til å skulle fade ut og ta slutt da det instrumentale partiet dukker opp etter omtrent to minutter, hvilket den ikke gjør. Låte er både umiddelbar og spennende, med andre ord. Odden tygger litt på hvorvidt den er plukket ut fordi den anses som den beste før han begir seg ut på mer generelle betraktninger.

«I metalverdenen må man liksom tenke helt annerledes når man gir ut en singel enn hva man gjør i pop og rock. Jeg har ikke prøvd å plukke en radiohit, men heller en slags signaturlåt som har elementer av alt jeg forsøker å gjøre med musikken i seg. Den har dermed variasjon og at det er et catchy refreng, er kult, for det er ikke så vanlig i death metal.

Death metal, sånn som jeg husker det, der var ikke den engelske og skandinaviske måten å tenke på så pretensiøs og teknisk som mye av den amerikanske, som var mer alvorlig og en flinkisgreie. Det her er også et lite nikk til grindcore-scenen med Napalm Death. Den engelske og skandinaviske death metalen lente seg mer mot punk- og DIY-attitude enn musikkskole. Dette er noe jeg liker, det at man har friheten til å tenke at death metal ikke må være sånn og sånn. Titlene må ikke bestå av tre ord man ikke forstår etter hverandre. Dette her er min måte å gjøre det på og å vise at sånn kan death metal være hvis man ikke arresterer seg selv for mye.

Det er det her teksten handler om også. Å la seg selv gjøre hva faen en vil og ikke høre så mye på andres kritikk. Pluss at man ikke skal være en sosiale medier-hore som prøver å være perfekt hele tida. Vær litt løs og ledig og ærlig, og kanskje du får flere med deg enn mot deg. Vi lever i en tid da så mye er falskt. Det er så mye som framstilles som ekte med bilder av fantastiske middager, perfekte venner og turer, men alle vet at det ikke er sånn livet er. Det er mer variert. Nå ble det veldig filosofisk det her da, men det er faktisk viktig, for det er mange som går og føler på disse tingene. Man tør ikke gjøre det man vil fordi man er redd for hva andre går og mener om det. Alle sjekker ut det man gjør og så ender man opp med å feige ut, og da går man glipp av ting. Hvis man ikke våger å feile, får man heller ikke suksess.»

Det store 10 000 kroner-spørsmålet er hvorvidt det er noen låter på skiva som er like fete som ‘Decomposed Metal Skin’.

«Det tror jeg vel jeg kan si. Det er for så vidt litt vanskelig å si noe sikkert og andre må bedømme her, men det er definitivt låter her som har potensial til å bli med-for-alltid-låter.»

I skrivefasen har trommis Dirk Verbeuren vært aktivt med, selv om Odden naturligvis er den som gjør mesteparten av det skapende arbeidet.

«Sånn som jeg liker å jobbe er han absolutt med og skriver. Han gjør rytmiske ting som jeg ikke hadde tenkt på som gjør at låta kan ende opp et helt annet sted enn den ville gjort uten ham. Når jeg sender utkast til ham, sender jeg aldri med click eller trommeforslag. Jeg sender gitarting som han lager sine greier på. Jeg er opptatt av inputen hans, for han er en profesjonell fyr som har vært innom veldig mye forskjellig musikk.

Han har spilt for alt fra de mest ekstreme blastbanda til ting som Megadeth, Devin Townsend, At The Gates og gud vet hva. Hans kompetanse er utrolig viktig for meg. Det er helt rått hva han kan, og jeg bruker jo det for alt det er verdt. Han spiller litt gitar også. Det er det kanskje ikke så mange som vet. Han har et eget band, der han skriver riffene, som heter Bent Sea. Dirk har masse å komme med. Jeg skulle egentlig ønske vi kunne bruke hele mai på å skrive og være i studio. Det hadde vært helt konge, men det får vi jo ikke til. Han er i LA og jeg er her, så jeg må bare sende ham riff og han sender meg trommeting og så møtes vi til slutt og lager skive igjen.»

Med såpass mye erfaring fra andre band ved siden av Cadaver, enten som session eller fulltidsmedlem, er det naturlig at mye er lært og plukket opp på veien.

«Ting jeg har lært, ja. Man lærer jo alltid noe av ulike situasjoner man er i, på mange forskjellige områder. Alt fra generelle betraktninger til ting rundt øving, bransje, performance og innspilling. Jeg har spilt inn ting for veldig mange forskjellige band og man lærer mange forskjellige teknikker for eksempel. Det er ikke så lett å peke på en og en ting og si at den tingen har jeg lært av den personen og så videre.

Det er også folk som ikke er så offisielt med på CV-en min som jeg har lært mye av. Jeg har vært heldig, kan du si, og jobba med og lært av folk som har jobba på høyt nivå. Akkurat det er jeg veldig glad for, det å spille inn på høyt nivå lærer man mer av enn ikke å gjøre det, for å si det sånn.

Det er det samme med festivaler. Jeg har spilt på så mange svære festivaler nå med andre band, så når jeg skal spille på den typen ting med Cadaver, og fronte bandet selv, er ikke det så stor skrekkblanda overgang for meg som det ville vært dersom jeg gikk fra bare å ha spilt små klubbscener. Litt som at John Dee eller Rockefeller var det største jeg hadde gjort før jeg skulle spille på teltscenen på Wacken. Det hadde ikke vært så gøy uten den erfaringen som grunnlag, men i og med at jeg har gjort det så mye, er jeg trygg på sånne ting. Jeg har sikkert spilt hundre festivaler av den størrelsen. Det her er nok en veldig viktig ting blant alt det jeg har lært.»

Som låtskriver har han også fått med seg nyttige ting underveis. Selvsagt har han det.

«Ja, jeg vil si at en av de som har inspirert meg mest som låtskriver, helt fra bunn av, er Øystein Aarseth og Mayhem. Dette har jeg skjønt mer og mer etter hvert. Han har vært en slags mentor og var en av de første som inspirerte meg til å skrive ekstrem musikk. Mye av de tingene han tenkte og gjorde rundt det å spille ting, har vært viktig for meg som musiker. Ellers har jeg plukka opp ting fra Sigurd og Satyricon, Al i Ministry, Tim Skold, som har jobba med Marilyn Manson, og flere andre. Jeg har hatt mulighet til å jobbe med disse folka i studio og sett hvordan de tenker. Alle sånne ting lærer man jo veldig mye av.»

Den brede erfaringen er gull å dra veksel på nå.

«Absolutt, den er jo det, men til syvende og sist faller alt tilbake på hva jeg kan få til selv. Uansett hvor mange kjente folk jeg har jobba med er det her min egen svenneprøve. Jeg har funnet ut at denne typen metal er mest meg. Det er her jeg føler jeg kan bidra med noe jeg synes høres originalt, spennende og energisk ut. Så får vi se hvor mange som blir med og hvor fort de blir med. Jeg har det ikke travelt og kan leve godt med at Cadaver er et litt odde kultband så lenge folk ser på det vi driver med som høy kvalitet.»

Bilde, fotograf: Hannah Verbeuren

Samtalen dreier seg mot slutten over mot låtskriving nå kontra i Cadavers tidlige fase. Odden drar litt på det idet undertegnede påstår at det nye materialet er ganske annerledes enn det som ble servert på …in pains og starter med å oppklare litt rundt låtskrivinga på nevnte album.

«Jeg skrev alle riffene på …In Pains unntatt ett eller to på den første låta, som bassisten sto for. De to andre står som låtskrivere fordi vi arrangerte låtene felles. En ting folk ikke vet er at vi spilte inn den skiva som en preprod også. Denne versjonen er aldri blitt gitt ut, ikke som demo engang, for det var jo en preprod. Lydkvaliteten på den er veldig bra, og jeg har en ide om at jeg skal gi den ut hvis jeg bare får fiksa opp i litt støy på den. Den viser nemlig hvordan bandet egentlig hørtes ut, før vi putta inn clicktrack og ødela litt. En del av låtene på den skiva var mye mer energiske og spruta mye mer, men tempoet ble dratt ned fordi vi skulle gjøre ting så riktig som mulig studioteknisk. Det var mye diskusjoner rundt dette.

Vi hadde heller ikke så god tid i studio og hørte kanskje litt for mye på de eldre studioteknikerne enn vi burde gjort. Altså, det ble jo en bra skive, men det hadde vært spennende å høre den i sin mer energiske form, for å si det sånn.»

Litt mer likt det Cadaver gjør nå.

«På en måte blir det jo faktisk det. Litt mer sprut. Det var jo egentlig der vi var. Jeg skal, som nevnt, ha en jam med Eilert Solstad, som spilte på den skiva, i morgen. Jeg er veldig spent på det. Han virka så ivrig, så kanskje han blir med på litt ting framover. For eksempel kunne vi spilt …In Pains back to back. Det hadde vært en moro ting å gjøre. Nå blir vel koronoaen værende i så lang tid at vi rekker tredveårsjubileet i 2022.»

Odden flirer galgenhumoristisk idet vi avslutter med noen ord om debuten, Hallucinating Anxiety, som går for så store summer online at det er på høyt tid med en reutgivelse.

«Jeg sa tidligere at vi har masse arkivgreier liggende, og å reutgi de originale albumene står øverst på lista i så måte. Earache er en label som eier mastere som de har lyst til å selge, sier ryktene på byen. Vi får ikke gjort noe med før det eventuelt skjer. Det vil komme reissues med tid og stunder, for det finnes bootlegs og rare ting som ikke holder mål. Jeg har alt liggende digitalisert med mye bedre lydkvalitet. I 2007 digitaliserte jeg absolutt alt, så hi-fi som mulig. Hallucinating Anxiety har jeg i en litt annen miks også faktisk. Vi har masse greier. Vi får bare skyve på og få ut det nye nå, og så vil forhåpentligvis denne apokalypsen legge seg litt så vi får spilt litt konserter og gjort de tingene band bør gjøre. Ting skjer når det etter hvert ordner seg litt, får vi si.»

1000-lapp for en skive er litt stivt. 

«Det er jo helt håpløst, men jeg må prioritere hva jeg skal gjøre først, og akkurat nå føler jeg at det er best å gi ut det nye og få etablert bandet på nytt før vi går tilbake og gjør noe ordentlig med backkatalogen. Jeg vil ikke ha ut noe som er halvveis. Det vil bli lagt litt jobb i artwork og andre ting slik at det blir noe som er mer verdt å samle på, håper jeg. Vi har masse bilder ingen har sett før og annet som er gøy i retrospekt.»