Cloth, ekstremmetalbandet fra Kristiansand, slapp 30. mai sin andre EP, titulert Axis Mundi. Utgivelsen viser et band som fortsetter i samme spor som sist, hvilket innebærer en leken miks av diverse stiler og kreative vrier. EP-en er kort og godt et imponerende stykke musikk, og det var dermed gode grunner til å få trioen i tale. 

Cloth@Facebook   

Fort går det jo ikke med Cloth, og da tenker jeg selvsagt på utgivelsesfrekvens og ikke musikken. Samtidig ser jeg, når jeg snuser litt rundt etter info, at det har vært dårlig med utgivelser fra Dalit og Aspiration også. Det stoppet tilsynelatende litt opp rundt 2015. Har det vært andre musikalske prioriteter eller er det bare livet som har hendt i denne perioden?

Cato: «Livet har nok truffet oss godt i denne perioden. Det er barnefødsler, jobbskifter og annet knask som har stått på tapetet. Likevel, ny Dalit-skive er ferdigstilt og vil om ikke lenge bli presentert for de som liker musikken sin i moll. Både svangerskap og fødsel har vært omfattende, men resultatet er vi godt fornøyd med. Personlig har jeg også skrevet en bok i denne perioden som om kort tid vil bli utgitt. Ting har altså på ingen måte stått stille for oss med tanke på det kreative – det er bare at det har fått et annet uttrykk enn det musikalske for en periode.»

Allikevel er det altså «kun» blitt en EP. Betyr dette at dere nå sitter på mye materiale og at det kan komme en første fullengder rimelig snart?

Cato: «Vi har alltid mer materiale enn det vi ender opp med å gi ut. Haugen er størst før første utsilingsrunde tar til i forkant av studio. Deretter påfølger en vurdering av det som er blitt tracket. Denne gangen ble sluttresultatet 4 sanger – forrige gang 3. Første utgivelse var på sin side en 7-spors demo. På en måte er det lettere for lyttere å finne ut av hva Cloth er hvis det kommer servert i mindre og mer overkommelige porsjoner. En EP koster deg et kvarter’ish, for å finne ut hva et band har å by på – på sine egne selektive premisser – noe som jo ikke er all verden. Videre er det jo et kjent faktum at det er gjennomgående de første sporene på albumutgivelser som strømmes mest. Har du ikke et representativt utvalg av hva bandet står for i de tre første sporene av et album, kan en fort miste lytternes interesse før en har fått sagt sitt.

Videre må jeg si jeg har hatt mange gode opplevelser med EP-formatet opp igjennom tiden. Som relativt nye tilskudd til genren som virkelig har truffet meg godt, samt etterlatt meg sulten på mer, vil jeg plukke frem Dold Vorde Ens Navn og deres Gjengangere I Hjertets Mørke, Flukt med Fortapelse, Drottnars ’Monolith’ EP-er, Between The Buried And Me med The Parallax, Year Of The Goats Song Of Winter og Mastodon med Cold Dark Place. Nå er Cloth EP-ene lansert på Spotify for første gang, så får vi se da om strategien fungerer. Skulle Axis Mundi bli mottatt med interesse, er vi nok alle klare for å veve sammen et større bilde ved neste korsveg.»

Samarbeid med plateselskap er tilsynelatende på plass med tanke på framtida, men det kan jo være kun denne EP-en, for alt jeg vet. Jeg ville tro Nordic mission er et helt ypperlig selskap for et band av deres størrelse, med all sin rutine. Tatt i betraktning at det er mulig for et band å gjøre veldig mye selv i 2020, hvor viktig brikke ser du for deg Nordic mission kan bli framover?

Cato: «De sitter på et betydelig nettverk vi selv ikke kommer i nærheten av å inneha. I tillegg består bandet utelukkende av betydelig introverte personligheter. Kombinasjonen av disse to elementene tilsier at Nordic Mission representerer en game changer for Cloth.»

Nordic Mission namedropper My Dying Bride, Satyricon, Drottnar og Anathema i beskrivelsen av den nye EP-en. Drottnar-referansen er svært passende, i mine ører. Satyricon passer godt på enkeltpartier. De andre strever jeg vel mer med å høre. Klarer du å høre, se og være enig i referansene, eller er dette kun irriterende merkelapper dere helst skulle vært foruten?

Cato: «Tja, slike referanserammer er jo høyst subjektive og er sterkt avhengig av hvilke deler av et band en selv assosierer med merkelappen det er snakk om. For eksempel er Satyricon for meg Rebel Extravaganza, først og fremst. Det er ikke mye Filthgrinder å finne på Axis Mundi, for å si det sånn. Likevel, for de som relaterer Satyricon-lappen mer til Now Diabolical/Age Of Nero, er det kanskje mer overlapp med tanke på en sang som Signifiant?

My Dying Bride og Anathema kan kanskje dukke opp i assosiasjonsfeltet til enkelte når de hører Ad Baculum? Igjen, dette avhenger jo hvilken del av My Dying Bride– og Anathema-katalogen en sogner til. Spiller du av låter som The Wreckage Of My Flesh og Alternative 4 før du spiller av nevnte sang, kan jeg nok nikke gjenkjennende til deler av stemningen som disse sangene gir meg.

Anvendt edruelig, kan slike referanser være til hjelp for folk som liker et band, til å oppdage nye band innenfor samme musikalske nedslagsfelt. Vi tar gjerne imot tips om andre gode og treffende referanseband, hvis det kan gjøre at flere med relaterte musikalske preferanser får øynene opp for Cloth.»

Stein: «Mange mennesker har behov for å plassere nye bekjentskaper i referanse med noe de kjenner bedre. Dette være seg både mennesker og musikk. Når andre har meninger om en selv eller det man driver med, vil man vel aldri ha samme opplevelse av noe som er subjektivt for den ene part og objektivt for den andre.

Samtidig er det i lys av hver enkelts subjektive erfaringer man møter noe nytt. Så det som en vil se objektivt på er farget av den enkeltes erfaringsbakgrunn. At en part vil omtale oss helt likt som en annen, vil vel være lite sannsynlig, og at vi vil beskrive vår musikk på en annen måte enn lytteren er helt naturlig. Merkelapper kan være veiledende for noen, men misvisende for andre. Vi kommer uansett ikke utenom dem.
Da er vi inne på innholdet på EP-en. Det går fint an å høre at dette er samme bandet som på den forrige EP-en, men det hele føles et hakk eller to bedre, uten at jeg egentlig synes det er enkelt å peke på hvorfor. Hva mener du selv at dere har blitt bedre på her?»

Cato: «Den viktigste forskjellen er jo at det musikalske landskapet er blitt større/bredere. Der forrige EP var rimelig gjennomført sort i kantene, tillot vi oss selv å utforske taktmessige krumspring og tvåtakt i Ghost Town, doomens sorgfulle verden i Ad Baculum og en litt råere og uforskammet black ’n’ roll i Signifiant. Ouroboros er vel kanskje den som ligger nærmest malen fra forrige gang. Det var et uttalt mål å sparke ut noen vegger for å få en bredere palett å jobbe med i tiden fremover. Baktanken er helt klart å bane vei for en variert fullengder der fremme. Produksjonen har også løftet seg et par hakk fra sist gang. Et større og bredere sonisk landskap for lytteren er etterstrebet, uten at det blir uoversiktlig. Æren for dette tilfaller Jon Ivar fullt og helt.»

En gammel Commodore av et eller annet slag altså, ifølge en post på Facebook-siden. Ikke akkurat dagligdags. Dette krever litt forklaring …

Jon Ivar: «Er nok bare min nerdete side som fikk løpe løpsk i studio. Jeg har vokst opp med chiptunes og demo-scena rundt Amiga/PC og har lenge hatt lyst til å bruke lyden fra Commodore 64 i min egen musikk, men det har vist seg vanskelig frem til nå. Jeg fikk tak i et MIDI-interface til C64-en, og da var det fritt frem å bruke den som en synth. Mulig det kunne blitt gjort enklere med en software-emulering, men det er noe eget med den inspirasjonen en får fra å leke med fysisk hardware.»

Hvordan har modus operandi generelt vært når det gjelder låtskriving denne gangen kontra forrige utgivelse? Har dere endret noe, eller har dere for lengst en velprøvd formel som kler Cloth?

Cato: «Her er intet nytt under solen. Sangutkastene som presenteres flikkes og pusses på til alle kan stå inne for det. Vi trekkes mot egalitære maktstrukturer, til forskjell fra det sedvanlige banddiktaturet, da dette har vist seg å fungere godt over tid.»

En av de fine tingene med EP-en, og slik var det jo også sist, er lekenheten og detaljene som gjør dette til musikk med evig liv. Er dette noe dere er veldig bevisst på, eller er det bare slik det musikalske skaperverket ender opp når dere er i kreativt modus?

Cato: «Takker og bukker. Jeg tenker det henger sammen med våre musikalske preferanser – hva vi liker å høre på selv. Hver låt må jo ha livets rett på egne premisser, uten at en mister lysten til å høre den etter en runde eller to. Den bør derfor ha både dybde og noe umiddelbart fengende ved seg. Riffene og melodiene er kanskje lettest fordøyelig, mens arrangementet og detaljene faller på plass noe senere. Vi jobber i alle fall mye med detaljene i uttrykket, noe som forhåpentligvis gjør sangene matnyttige også ved sjette gangs gjennomlytting.»

Covermotivet er tiltalende. Nedstrippet, ikke minst fargemessig, og således totalt annerledes enn sist, men med tydelig symbolbruk. Leviathan-korset, det kristne korset, Ouroboros, triangelet og mer til. Jeg regner med det er en nøye gjennomtenkt sammenheng mellom symbolbruken og tekstene. Kan du utdype hvordan dere har tenkt i så måte?

Jon Ivar: «Takk for det! Minimalisme var kongstanken her, og jeg brukte en del tid med skisser for artwork. Sluttproduktet er jeg ganske så fornøyd med. Symbolikken dreier seg i all hovedsak om mennesket som i sitt endeløse konsum utsletter seg selv. Mellom himmel og helvete – positivitet/negativitet eller lys/mørke, velg det du vil – fra livets start til slutt. Alt dette foregår på det vi kjenner som jorda vår. Coveret havner nok ikke på den helt filantropiske banehalvdelen.»

Jeg mener jeg leste et sted at en av dere uttalte at det å lytte til Axis mundi skal få folk til å tenke. Vil dere også at folk skal lære noe?

Cato: «Vårt hovedmål er kanskje snarere at Cloth skal få folk til å føle, og i neste runde reflektere over hva de føler. I dette er det kanskje lærdom å hente? Vi anser på mange måter det kommunikative elementet ved Cloth som en refleksjonsstarter snarere enn dosering av lærdom.

Nedslagsfeltet er forhåpentligvis bredt. Kanskje kan sangene starte en tankeprosess hos folk gjennom for eksempel temaene som dukker opp i tekstene, eller emosjonene ivevd musikken? Kanskje skjer det at folk tar seg i å gå og nynne på Dies Irae-strofene i Ad Baculum mens de saumfarer butikkhyllene på Biltema, og når de blir seg det bevisst, googler betydningen for så å starte en dannelsesreise gjennom middelalderske perspektiver på dom, død og det hinsidige?

Eller, kanskje Signifiant, for noen, bare representerer en fet låt man kan gjøre husarbeid til? Ghost Town skulle kanskje vise seg å være den perfekte vignetten for filosofikafeer ved universitetsmiljøer landet over, mens Ouroboros-referenget er catchy nok til å bli brodert på en klokkestreng til svigermor? Her må den enkelte lytter bruke kreativiteten og utforske det store landskapet av bruksområder Cloth representerer. Her er det kun den enkeltes fantasi som begrenser.»

Fra spøk til revolver … Vi legger følgelig ned mye arbeid i både det musikalske og det tekstmessige, rett og slett fordi vi trives med det, og så får vi håpe at det kommer til nytte hos den enkelte lytter, enten det er på det ene eller andre viset. Vi hører gjerne fra lyttere som finner nye og kreative funksjoner ved musikken vår.»

Da vi gjorde et lite intervju i forbindelse med den forrige EP-en, var dere kontante på ambisjonene. Dere ville spille materialet live, punktum. Er ambisjonsnivået endret nå? Selv om det har gått seint i svingene, regner jeg med dere synes materialet fortjener oppmerksomhet?

Cato: «Ja, vi har fortsatt tro på at dette kan svinge på en scene. Vi er i full gang med å øve inn et live-sett med tanke for Nordicfest 2020
 og eventuelt andre forespørsler som måtte dukke opp etter at COVID-19 er under kontroll.»

Hvis vi ser bort fra alle begrensningene COVID-19 sørger for, vil det skje mer med Cloth fra og med nå og noen år framover enn det gjorde sist dere slapp musikk?

Cato: «Jeg kjenner at vi har mer å melde, skulle vi lykkes med å nå folks øreganger i dette mylderet av musikk som utgis for tiden. Det gjenstår å se. Skulle folk like det vi driver med, er nok et album det logiske neste steg for oss som band.»