Selskap: Indie Recordings

Release: 18.09.20

Kampen er langt fra over.

Bandet spriker en del i stil på Deliverance, som ikke er negativt i det hele tatt. 

Fight The Fight@Facebook

2020 spås å bli Fight The Fights år, og skiva vi her har fokus på er visstnok hovedingrediensen i akkurat den påstanden. Det som er sikkert er at dette er et gjennomarbeidet og sterkt album, om man legger eventuelle sjangerpreferanser til side. Produksjonen er bøttehard, intens og bra mikset. Musikken spenner fra enklere rock med Rage Against The Machine-brusing med fjøra, til metal som er helt oppe i extremmetallens område. En låt som Triggerfinger er for nært Rage Against til at jeg anser det som veldig spennende, mens andre, som tittelkuttet, Dying, Pitbull og Paradigm, leverte godt fra seg. Siste der ble favoritten.

Spriket i stil jeg var innom er ganske tydelig også, og for en som ikke er så glad i at et album er låter som har falt ned på kopimaskinen, er Deliverance et friskt pust. Melodiske hardcorelåter, rockere, snille og pompøse, mørke og tunge, harde og energiske. Skiva har, om du er i nærheten av å like hard og moderne metal, slikt sett en kul meny, som ikke bare tilfredsstiller vegetarianeren, men også de som liker biffen blodig. Jeg så sitatet under her etter at jeg skrev avsnittet over, jeg traff greit :).

«Deliverance has the stompy power of Slipknot’s heaviest songs, 
the grooviest elements of Lamb Of God, a cray approach like Devin Townsend, and an 
overall smashing, but catchy sound comparable to Rammstein.»

Mye av det som hever store deler av dette albumet er trommisen faktisk, han jobber sykt bra og har flere løp som virkelig imponerer. Overganger, harde og spreke takter som flerrer og river. Og ja, de andre leverer også energisk og løfter, men trommisene blir så ofte oversett, haha, og her har jeg en anledning til å rose litt til de som sitter bak og holder tømmene.

Det jeg mistenker dog, er at Fight The Fight har et større marked ute enn hjemme. Denne formen for metal/hardrock er greit stor her hjemme, men garantert større utenfor våre grenser. De har en deal med Metal Blade i Amerika, Indie tar seg av resten, da er det bare å se om bandet vokser ut av skinnet snart og løftes opp på et større label all over. 

Paradigm var annerledes, mørkere, hardere, og jeg likte den veldig bra! Også variasjonen med den melodiske syngingen fungerte bra. Tittelkuttet var en annen som funka bra, hard og kompromissløs, med overvekt av extremmetal. Som åpningslåt kan den kanskje skremme noen, men det endrer seg som sagt fra låt til låt.

Samlet et svært bra album, om ikke alt falt i smak her. Jeg hører at de kan vokse seg større, med den rette hjelpen vil Fight The Fight ta kampen inn i nye områder. 

Og jeg så de live for en tid tilbake, og på scenen var de virkelig bra! Her er noe av det jeg skrev fra bandets opptreden på Norway Rock 2017: 

«Bandet leverte de, ikke alt falt i smak, men det meste viste seg å være metal i en moderne drakt. De hadde sydd inn en del 80-tallsmetal i det hele, for enkelte av soloene var typisk det vi hører fra de klassiske banda. Instrumentalt var de flinke, og om ikke på samme nivå, hele bandet var flinke og tok grep i å, som nevnt før, eie scenen. Strengt tatt burde man forvente at vokalisten dro lasset, men her var alle i front (trommeslageren har jo visse begrensinger ;), og med på å pushe på og kreve oppmerksomhet.

Litt imageforvirring til tross, de kledde denne store scenen og fikk med seg folk etterhvert. Og viktigst av alt, de oppnådde å vippe over meg som seer/lytter, det å i løpet av setlisten klare å holde på oppmerksomheten min og til slutt lsa meg sitte igjen med et godt inntrykk.»

Har du hørt om den gangen Lamb Of God, Turboneger og Rage Against The Machine falt i gryta? Etter litt koking ble Fight The Fight silt ut, tilsatt litt kommersielt krydder og en neve angrep.

7,5/10

Tracklist:

1. Deliverance
2. Ritual
3. Triggerfinger
4. Calling You Back
5. Pacemaker
6. Dying
7. Pitbull
8. Love
9. Turbo Sex
10. Paradigm