Selskap: Nuclear Blast

Release: 30.10.20

Bandet slapp en avskyelig ep forleden.

Og på en måte er det noe av det bedre av de nyere synes jeg, det er melodier og dette særegne snerret, og slikt sett er jeg happy med . 

Carcass@Facebook

Fire låter er ikke mye å bli mett av, men de er til gjengjelde mer verdt en et album hvor det er høydepunkter og fyllmateriale. Så Despicable er essensen av et greit album kanskje? 🙂

De ligger i landskapet de lå på sist, og trekker bittelitt fra de par siste fra storhetstiden. Fr meg som setter Symphonies og Necrotism øverst på pallplass, er nok dette litt moderne, i mangel på en bedre forklaring. Jeg er storfornøyd med slik de framstår her, og savnet etter originaltrommis Ken er svakere her enn på det de har sluppet i nyere tid. Det er nok mer at låtene og riffene sitter så bra, ikke at rytmikken velter meg av stolen. 

Dosen har nok litt å gjøre med min svake entusiasme, men jeg tror kanskje de favner både eldre og nyere fans med dette uttrykket. 

Høydepunktet her var The Living Dead At The Manchester Morgue, de to i midten var bra, men gikk litt i hverandre. Av de to var nok Under The Scalpel Blade vinneren, den hadde et hissig innstikk som minnet meg om eldre Carcass.

7/10

Tracklist:

1. The Living Dead At The Manchester Morgue 
2. The Long And Winding Bier Road 
3. Under The Scalpel Blade 
4. Slaughtered In Soho 

Despicable by Carcass