Bilde, fotograf: Durling

Vår anmelder Arni liker tunge saker, og i anmeldelsen av Dalits nye album, ‘Moksha’, skrev han blant annet at «…de beveger seg i landskapet der doom, tristhet, oppgitthet og undertrykkelse møter den kalde brisen sortmetallerene leverte tidlig 90-tall.» Da har du en, og kanskje flere, pekepinner på hva du kan forvente. Gjengen tenker annerledes, og det viser de også i andre musikalske sammenhenger, det liker man. Jeg måtte jo snoke litt i sfæren til Dalit, her er resultatet.

Les hele anmeldelsen HER
.

Halla folkens, tunge og triste hilsener fra Heavymetal.no Livet er grått?

Jon Ivar: «Livet er i hvertfall ikke Blenda-hvitt i disse dager!»

Dalit, et band jeg har fulgt lenge, ikke anmeldt, da andre i staben har hatt en forkjærlighet for dere, men jeg har da smakt på brygget. Det er som kjent medlemmer her som driver med andre band, og noen ganger er det likheter mellom disse, noen ganger mer tydelige forskjeller, egenart. Hva synes dere selv er Dalits egenart over det andre dere driver på med?

Cato: «Dalit handler i første rekke om å formidle en nerve av følelser til lytteren. Målet er å bevege lytteren gjennom musikalske stemningskollasjer. Følgelig er det låtenes ønskede emosjonelle effekt som er innfallsvinkelen og bærende premiss for alt kreativt arbeid i bandet. Følgelig handler bandet mindre om spilleglede og instrumentale utfordringer for vår egen del, og mer om opplevelsen i den andre enden av røret. Slik jeg ser det er dette et særpreg ved bandet.»

Metallen ligger trygt forankret her, men det er svært mye eksperimentelt, flytende, som ligger over og farger. Hvor forankret i metal er dere? Man hører jo både rock, doom, svart og død her. Er det mer det å lage musikk uavhengig sjanger som teller? Å formidle følelser, budskap?

Cato: «Ja, som nevnt over er det effekten som vi jakter på. Siden det er musikk i det noe ekstreme spekteret som vekker slike emosjoner i oss selv som lyttere, er det naturlig at vi trekker mot disse uttrykksformene. Videre er jo det å mestre disse uttrykkene noe vi har jobbet med siden tenårene, så de faller seg ganske naturlig for oss. Når det er sagt, mener jeg at emosjonene vi jakter på ikke er genreavhengige. Noe av den vakreste tristessen som er å oppdrive i dagens musikalske landskap kan en jo bl.a. finne i låter av Nick Cave og Susanne Sundfør. Sistnevntes The Brothel (låta) resonnerer på samme måte i meg som Our Wings Are Burning med Virgin Black. Dette kan jo forklare noe av det flytende aspektet ved musikken vår du fremhever i spørsmålet ditt. Det finnes mange musikalske veger til det emosjonelle uttrykket vi søker å kommunisere – kunsten blir da å ikke sprike for mye innad i et album til at lytteren blir fremmedgjort i iveren etter å søke nye veger.»

Og hvor er Dalits budskap og tekster plassert? For de som ikke kjenner til medlemmenes ståsted? Og er det i så fall et budskap som trumfer musikken? Eller er musikken det overordnede?

Cato: «Valget av å sette menneskelig lidelse på dagsorden i den lyriske siden av uttrykket vårt er den andre siden av den samme mynten – et ønske om å vekke følelser i lytteren i retning av medfølelse. Håpet er at hvis musikken og teksten lykkes i å kommunisere de samme type følelser, så kan vi kanskje klare å riste litt i vårt kollektive bur slik at vi rystes til å bry oss mer, tenke lenger enn vår egen nese/riksgrense, og kanskje falle for fristelsen til å engasjere oss i andre menneskers lidelse.»

Presenter gjerne lineupen på skiva, kanskje med et par stikkord på hva de forskjellige medlemmene har gjort og gjør av musikalske stunts.

Jon Ivar: «På Moksha har vi følgende lineup: 

• Eirik Hellem (Stronghold/Cloth) – bass og vokal
• Cato Gulaker (Stronghold/Cloth/Aspiration) – trommer
• Erlend Trengereid (Stronghold/Implacable) – gitar
• Jon Ivar Larsen (Cloth/Aspiration) – gitar Guro Birkeli – vokal

Ellers har noen av oss bidratt med litt vokal og effekter hist og her.

Vi er en kompisgjeng som har trødd oppi hverandres musikalske blomsterbed i en årrekke, så noen felles band/prosjekter har det blitt. Når det kommer til musikalske stunts, så er vel det helt nyeste at Cato gjorde session-vokal for death-metal-bandet Kaos Manifest på deres nye EP.

På plata har vi også noen fantastiske gjestemusikere; Børre Møinichen på synth/tangenter og Henriette Linstad Børven på fiolin.»

Hva er fastfoodversjonen av historien? Når begynte dere, hvem er originalmedlemmer?

Cato: «Tja, de eldste demoene våre ble vel spilt inn i 2005 av Cato, Jon Ivar og Erlend. Deretter ble Eirik raskt rekruttert inn når spillejobbene begynte å strømme på. Siden har det vært oss fire.»

Og om folk liker dette, hva kan de skaffe til veie av musikk? Har dere tidligere utgivelser tilgjengelig? Og denne nye, hvor kjøper man om man vil ha fysisk eks?

Jon Ivar: «På Bandcamp
kan man få tak i de 2 første platene (DALIT og Descent) fysisk og den siste plata (Moksha) digitalt. Vi har ikke ennå fått trykket opp Moksha i fysisk format, men håper det kan la seg gjøre i fremtiden. For oss var det viktigste å få satt plata ut i verden, og med det digitale skiftet rundt musikk, følte vi en digital release var på sin plass. Vi har derimot fått ganske mange henvendelser fra fans som ønsker fysisk album, noe som er gledelig.»

Det jeg liker med dere, både her og med Cloth, er den organiske produksjonen. Det er noe levende med lyden. Ikke så komprimert, steril og livløs. Hvordan tenker dere i forhold til dette? Er det bare slik det blir av seg selv, eller jobber dere bevisst for å oppnå dette audiouttrykket?

Jon Ivar: «Jeg har vært ganske involvert i innspillingen av plata, og vi har endt opp med å gjøre det aller meste selv. Noe som både er interessant men veldig tidkrevende. Målet er alltid å få høynet kvaliteten fra foregående album, noe jeg synes vi har lykkes med.

Plata ble spilt inn i over flere år, som gjorde det litt utfordrende iht. kontinuitet, men vi er utrolig fornøyd med Endre Kirkesola sitt arbeid når det kommer til miks av plata og måten han sydde sammen plata til en enhet. Han er vanvittig dyktig i faget sitt, og de dagene vi hadde i Dub Studio var bare glede. Pluss at han har like dårlig humor som minst et par av oss i bandet :D.»

Nå vil jeg tro at ingen verdensturne gikk fløyten med Korona, men hvilke følger fikk dette året for dere? Om noe i det hele tatt?

Jon Ivar: «Akk, ja. Både verdensturnéen og konsert-serien i Oslo Spektrum ble avlyst, men sånn er livet ;).

Men fra spøk til revolver fikk vi faktisk spilt en konsert i aeptember i fjor på Tribute, Sandnes sammen med Flukt. Å spille med sittende publikum var uvant, men en artig opplevelse. Vi skulle også spilt i Oslo i november (Sub Scene), men den forsvant når Oslo stengte ned.

Ellers har vi ikke vært veldig aktive, så vi har ikke lidd så veldig mye. Men det hadde jo vært på sin plass med flere konserter i forbindelse med plateslipp. Vi håper det kan la seg gjøre når hverdagen nærmer seg normalen.»

Hvilke låter, låt, vil du/dere trekke fram fra skiva? Jeg føler selv at helheten er her, det liker jeg, og om jeg liker en låt først, kommer det en ny og overtar. Slik veksler det i rundene jeg har kjørt.

Cato: «Vi har vel forskjellige favoritter på skiva innad i bandet. Jeg ønsker imidlertid å løfte frem et aspekt ved plata som kanskje har noe å si for de som ønsker å sjekke den ut etter å ha lest dette. Plata er bygd opp med de mer aktive/energiske låtene i første halvdel, hvor den tar en dreining mot det roligere og sorgtunge i andre halvdel. De fire første er av typen riste buret for å skape en reaksjon hos lytteren i møte med hva vi som mennesker har gjort med kloden og mot hverandre. Hallways of Sadness, Red pt.1 og 2 samt fra Jord til Støv, er således ren begravelsesmusikk – til ettertanke og refleksjon over resultatet.»

Kjapt om coveret, gjenspeiler det musikken og tittel på noen måte? Og tittelen , den betyr vel redning, frelse, og benyttes vel i flere religioner?

Cato: «Tittelen Moksha henspiller på flere østlige religioners tanke om at frelse ligger i å slippe gjenfødelsens hjul. Det at frelse av mange defineres som å slippe å leve, sier en hel del om hvordan vi som som mennesker har forvaltet våre muligheter og ressurser som medmennesker. Vi har både evne og muligheter i oss til å gjøre godt og bidra til et bærekraftig samfunn, men historien viser at vi kollektivt sett har hatt en hang til å velge det motsatte.

I lys av dette blir tittelen både en referanse til hva som er galt (symptom), men og til hva vi fortsatt behøver (løsning). Ved å velge annerledes, vil vi kanskje på sikt kunne bidra til at mennesker i mindre grad har behov for å frelses fra et liv iblant oss?»

Jeg takker for tiden dere hadde å avse, hiv gjerne inn linker til merch etc. her. Og er det noe som bare må proklameres, på godt og vondt, her er et utmerket sted å legge igjen ros og ris:

«Takk for spalteplassen. Hvis dere liker det dere hører på digitale medier, så finnes vi på diverse digitale medier. Følg oss gjerne på Facebook

, eller legg oss til i følgelista på Spotify. For de litt gammeldagse (som oss selv) så har vi en nettside

. Der finnes linker til det meste av det vi har å by på.»

Bilde, fotograf: Durling