Bilder, fotograf : Stephen Lindner

Vokalisten er ute med nytt soloalbum, og fant ut at Heavymetal.no var en bra kanal å promotere seg via. Og det er det. Pluss at hun har etterlatt seg såpass med fotavtrykk innenfor gothmetallen at det er liten tvil om at spalteplass bør tildeles. Musikken hun driver på med nå er roligere enn det hennes fortid i Theatre Of Tragedy og Leaves’ Eyes var, men samtidig er det helt innenfor rammene her. Vi kjører på, og ønsker Liv Kristine velkommen fra sin base i Tyskland.

Liv Kristine@www

Vi begynner med å si halla og velkommen til Heavymetal.no, som seg hør og bør.

Jeg har hørt en del på denne nye utgivelsen din, og fant at den skled greit inn i min ramme på hva som kan dekkes. Hvor føler du selv at du ligger musikalsk? Mye av det du gjør har jo vært sentrert i metal- og hardrocksfæren, men mye er faktisk ganske rolig også. Hvor er hjertet ditt pr i dag?

Liv: «Tusen takk. Alle soloalbumene mine bærer sterkt særpreg av identitet og øyeblikket hvor jeg befinner meg akkurat nå eller der og da. Det å synge, komponere og skrive tekster, det er en slags katalysator for det jeg føler, tenker og opplever i et spesielt kapittel på livsreise min. Det å drive med kunst, og faktisk ha æren av å ha tilskuere og et globalt publikum, er ett av det fineste privilegiet man kan ha, mener jeg. Jeg har en stemme, jeg har musikk og tekster, som jeg sender ut i universumet, og det kommer feedback på kunsten min – og det er bare en helt utrolig fin og positiv kommunikasjonsformel. Kunsten min reflekterer rett og slett den autentiske delen av meg. Genren ville jeg sagt er innenfor rock/metal, til tider også en del Sisters of Mercy og Theatre of Tragedy.»

Det er en fin flyt på låtene på ‘Have Courage Dear Heart’, du har en flott balanse mellom å være en rockeberte og samtidig ha en kommersiell og fin gotisk snert. Er det her du liker deg best musikalsk? Og jeg vil tro noen av dine inspirasjonskilder når du startet var i lå litt her også? I den gotiske pop/rock/hardrocklandskapet?

«Ja, helt siden soloutgivelse min Vervain (2014). Tommy Olsson (Elusive, Theatre of Tragedy, October Burns Black og Long Night) er mannen bak komposisjonene mine, og vi har drevet og snekret på denne utgivelsen helt siden 2016. Tommy henter meg der jeg er, da bare blir det autentisk og helt riktig for meg. I tiden med Leaves’ Eyes vokste fokuset mer på symfonisk metal. Det er helt fint det, men det kapittelet ble brått avsluttet i 2016. Med noen sure oppstøt i forbindelsen med alt som plutselig skjedde. Jeg føler meg hjemme i goth-rocken, og har alltid likt meg der. Det er jo der jeg kommer fra. Pluss doom-metal med de to første Theatre of Tragedy-utgivelsene. Jeg vokste faktisk opp med Black Sabbath, Deep Purple og Abba. Senere kom Madonna, Kate Bush, Pink Floyd og Ozzy (solo).»

Les anmeldelsen av nyskiva HER
.

Hva lytter du fortsatt på av det du begynte med?

«Hele den klubben, faktisk. Pluss mye Anathema, Opeth og Amorphis. De tre siste vinylskivene jeg kjøpte var Enslaved (M), Cindy Lauper (True Colours) og Voyager (Colours in the Sun) – et genialt prog-metal band fra Perth, Australia.»

Jeg synes de liveopptakene var meget kule, de fungerte fint sammen med de nye låtene. Hvorfor valgte du å løse det slik? Var det manko på nytt materiale, eller var det kun med bonus for fansen i fokus?

«Helt klart – bonus for fansen. Og siden vi ikke kunne spille live i 2020 tenkte jeg at vi kunne utgi noen bedre live opptak.»

Og du har bodd lenge i utlandet, men du hostet noe om at du beveger deg hjemover? Hvorfor? Og hvordan, om i det hele tatt, vil det påvirke din satsing som artist? Det er vel mindre kår her i Norge…

«Vi kommer hjemover så snart som mulig. På grunn av diverse kjente årsaker har vi ikke vært hjemme på halvannet år. Forloveden min er også fra nord, men har bodd i Sveits i mange år, slik som jeg har vært bosatt i Sør-/Vest-Tyskland halve livet mitt. Det er nok nå, synes vi. Jeg bare savner familien min, havet og alt det og de jeg vokste opp med.

Jeg er ikke redd for at det kan bli mindre musikk og kunst. Jeg bare har troen på at det er og alltid kommer til å bli en del av livet mitt. Det er en slags indre stemme som alltid har vært der, helt siden jeg var tre år gammel. Jeg har dessuten vært i fast vanlig jobb helt siden 2016. Jeg jobber med barn og ungdom som befinner seg innenfor det autistiske spektrumet, som man sier, og ellers med spesielle unge mennesker som trenger ekstra oppfølgning. Jeg elsker jobben min og den har reddet meg nå som tidene er kompliserte for oss som liker å spille live.»

Nå er du soloartist, vil dette bli ditt primære mål framover? Eller sikter du deg på å en gang være del av eller skape et band? Og Coldbound, noen ord om det i samme slengen, jeg vet ikke om du er fast der eller bare gjest .

«Soloartist har jeg vært siden 1998. Det er bare jeg som kan sparke meg selv der, ha-ha (Ha-ha. kløktig 🙂 – Yj). Jeg er fast medlem av Coldbound, som er en finsk-svensk-norsk trio, Pauli, Meiju og jeg. En helt fin familieatmosfære. Jeg føler meg hjemme i musikken til Coldbound. Vi fant hverandre i 2020, etter at jeg hadde sunget på en av Pauli’s låter Slumber of Decay. Vi gav ut singelen i februar i år.

Coldbound har allerede eksistert i noen år, men Meiju og jeg ble medlemmer i fjor. Pauli har kjent Mikkel, forloveden min, lenge. Jeg gleder meg til å utgi hele plata, kanskje ei dobbelskive. Snart. 

Lineup:

• Meiju Enho (Orchestration, Keyboards, Vocals, Songwritting). Andre band: Mythrian Mamyth, Greenrose Faire, ex-Ensiferum.
• Pauli Souka (Vocals, Guitar, Bass, Keyboards, Programming, Songwritting) 
• Liv Kristine (Theatre of Tragedy, Liv Kristine, Midnattsol, Leaves’ Eyes, vocals, songwritting)

Hvordan kom denne nye utgivelsen i havn? Jeg gjetter på at du har eget studio, egne fasiliteter? Og hvem hjelper eventuelt til slik at det snører seg greit sammen?

«Du sier noe viktig der, ja. Jeg skulle jo ha vært i Sverige for å ta opp vokal og sånn, men det går jo ikke grunnet pandemien. Jeg driver og prøve å finne ut av Qubase. Jeg er ikke noe talent,  men jeg må bare være tålmodig. Jeg får hjelp av forloveden min, Mikkel, Allegro Talent Media, til alt mulig. Vi er et skikkelig fint dansk-norsk team, og det er utrolig kjekt å gjøre det selv. Jeg var veldig skuffet etter alt det som skjedde i 2015/2016, og tok avskjed med hele musikkbusinessen. Greit å få puste litt, komme ned på jorda og ta tak i ting, selv når jeg var og er klar for det. Mikkel er veldig flink til å motivere meg og hjelper meg der jeg ikke har så mye erfaring med label, merchandise, distribusjon osv.»

Og selskap, jeg ser du er representert av nevnte Michael og Allegro Talent Music, er dette et management, distrobyrå…? Hvordan er nettverket ditt satt sammen i skrivende stund?

«Helt riktig gjettet, det er Mikkel (Michael) som er mannen bak plateselskapet Allegro Talent Music/Media. Det er helt topp å bare gjøre ting selv, som sagt. Jeg har lært så utrolig mye av ham. Og det var han som motiverte meg til å begynne å gi sangtimer og vocal coaching for halvannet år siden (Karmasonic
). Jeg har en gruppe på 5-8 syngeglade mennesker fra 5 til 55 mellom Chile og Sverige, som ønsker å pusse opp sangteknikken, jobbe med den indre stemmen (oppløse traumer osv.) eller rett og slett finne sin egen, autentiske stemme. Det er kjempekjekt, jeg jobber holistisk og tar meg skikkelig god tid til hver og én, og det en utrolig viktig lidenskapelig jobb for meg.»

Du har en ganske rik diskografi, med Leaves, Tragedy og som soloartist. Jeg vil tro, som artister flest, at man er mest fornøyd med det man holder på med i nuet, men om du ser deg tilbake, hva er du mest stolt av å ha tatt del av?

«Ja, der er nuet som inspirerer meg mest. Men debuten til Theatre of Tragedy, debuten til Leaves’ Eyes og den siste soloutgivelsen min, Have Courage Dear Heart, står høyest på lista mi hvis du spør meg akkurat nå. Okei, duetten Nymphetamine med Cradle of Filth var helt uforglemmelig med Grammynominasjonen da.»

Ser du for deg å holde på med musikk inn i voksenlivet? Og må det være inntekt og inntjening hele veien, at dette skal være lønnsomt som hovedagenda? Eller vil du, og kanskje har det allerede, musikk som en sidejobb?

«Jeg tror det er der jeg finner balansen. Som nevnt ovenfor, jeg er veldig glad i å jobbe med spesielle unge mennesker, lærerjobben min, vocal coaching og maling og musikk. Jeg er heldig som kan drive med det jeg vil, men det har tatt et halvt liv (Liv, he-he) å komme dit hvor jeg er i dag.»

Jeg takker og bukker så dypt jeg kan, ønsker deg alt godt, og håper du får masse suksess med den nye utgivelsen.

«Tusen takk til deg og det er jeg som skal takke og bukke for fint intervju og fine ord.»