Selskap: AFM Records

Release: 04.06.21

Phoenixthrasherne er tilbake med nytt album.

Dette bandet har jeg fulgt siden de kom med sitt debutalbum, og i motsetning til alle som har tviholdt på oppskriften, eller splittet, kjørt reunion etc., har FJ vært relativt jevne på å være her. Og å ikke være redde for å skifte stil, prøve nye ting.

Flotsam And Jetsam@www

Jeg var litt skuffet sist de kom med skive, og jeg var litt der når Blood In The Water kom. Jeg har hørt en del på denne, og den ligger dessverre litt der ennå. Men et par av låtene hadde dypere kvaliteter og skal slippe å lide skjebnen i å falle under en helhetsvurdering.

Men samtidig som de har vært flinke til å varierer stil, og prøve nytt, som jeg nevnte innledningsvis, har de på en måte fastnet litt i en gitt stil på de tre siste. Mulig det går litt lengre tilbake, men jeg synes de har utviklet seg minimalt i disse årene. Om det er positivt eller negativt får den enkelte mene noe om, personlig er det en grense for hva jeg orker om det går seg litt til i samme sporet.

Produksjonen er som sist bra, men fortsatt litt vel mye. Trommene spesielt, de tar mye plass, og virker nesten litt anabole i lydbildet. Ken er en sykt bra trommis, og gamlefar spiller fletta av de fleste, men det er drøyt mye hakkabakka-powertakter. Det må da være mulig å ikke hive pedaler på alt, dette blir jo stort sett som å høre et power-kaninmetalband. 

Det virker som om de har oppdatert seg, og slik de framstår i dag har de klart å gjøre seg aktuelle. Ikke at de bare kopierer og ser seg tilbake, men som Death Angel, ser seg litt til siden av og til, og lodder stemningen. 

Det de mangler er de stemningene de klarte å fikse på de tidligere skivene. Her er det stort sett bare å vri om tenningen og kjøre på. Unntak finnes, og ingressen min understrekes av låten Cry For The Dead. Litt fordi den ble en oase i den evige tråkkingen og låtene som gikk litt i hverandre, men mest fordi det var en etasje ned i å hente fram noe fra under overflaten. Fram til Walls er det stort sett bare et samlebånd av låter som ikke har så mye substans synes jeg. Walls er litt der at den vrir litt på den malen de har lagt, og så kommer Cry For The Dead. Og så går det stort sett i samme mønster som før Walls ut skiva.

For meg er Flotsam litt der Accept er i disse dager, tyskerne har jo også endret litt stil og oppdatert seg på lydsiden, blitt mer i tiden, og i min bok er ikke det nødvendigvis positivt. Men enn så lenge er det FJ som leder an, Accept har ikke klart å hente inn bulken de ga meg for litt siden. 

Gøtta i bandet leverer jo trøkk og energi så det holder, og man kan ikke si stort annet enn at man er imponert over at disse gamle karene fikser å låte så friskt. 

Nah, to låter som frekka seg, og resten bare anabole powermetallåter, det holder ikke for meg. Jeg blir sliten av å høre denne om og om igjen, det er for lite variasjon. Det som er her er superbra, men det er for likt. Og frykt ikke, de fleste anmeldelsene jeg har lest priser skiva.

6/10

Tracklist:

1. Blood in the Water
2. Burn the Sky
3. Brace for Impact
4. A Place to Die
5. Walls
6. Cry for the Dead
7. Wicked Hour
8. Too Many Lives
9. Dragon
10. Re-aggression
11. Undone
12. Seven Seconds ‘Til The End Of The World