Bilder, fotografer: Ukjent

Andreas og Nergard har vi vært innom en del i årenes løp, nå foreligger det nytt album, og som også for første gang flagger fast lineup. Konseptskiven ‘Eternal White’ kan du lese mer om her, også om hvordan Andreas har taklet pandemien som musiker og litt rundt Tony Mills.

Les anmeldelsen av skiva HER
.

Velkommen tilbake til Heavymetal.no Andreas, er livet bra? 

«Mange takk Yngve! Livet er bedre nå i hvert fall, når verden gradvis karrer seg tilbake til noe som kan minne om normalen før covid-elendigheta brøt ut.»

‘Eternal White’ er ute, du bør vel ha litt oversikt på feedback og hvordan den har landet der ute? Hva skjer?

«Den har landet veldig bra, fått gode anmeldelser og ut ifra både streamingtall og aktivitet i nettbutikken ser jeg at interessen for Nergard er større enn noen gang. Skiva landet på tolvte plass på Metal top 200 Itunes i Tyskland samme dag som den ble utgitt, og skal lanseres i Japan i slutten av juli. Det er herlig å se at både anmeldere og nye/gamle fans omfavner den nye versjonen av Nergard. Ingen ser ut til å ha et problem med at det ikke er et all-starprosjekt lengre. Dette er by far den beste mottakelsen en Nergard-skive har fått så langt og det varmer. Jeg la mildt sagt ned latterlig mye tid, energi og penger i denne platen. Det er godt å få betalt for strevet.»

Skiva er powermetal og litt til, med symfoniske elementer. Men det er også en litt soft kant på noe, hvor føler du selv at dette ligger? Ikke at det er avgjørende, men det er alltid gøy å vite hvor artistene plasserer musikken sin.

«Jeg liker å si at skiva er dypt forankret i power og symfonisk metal. Det er også litt bruk av moderne virkemidler i form av techelementer i noen av låtene, noe de mest ihugga fansene av old school powermetal ikke er så fornøyd med, ha-ha. Alt kan ikke være som det var i 1999, sjangeren utvikler seg.

Selv om dette er den mest heavy platen Nergard har laget, er det fremdeles en del softe elementer i musikken. Jeg trenger dette for å få inn den dynamikken jeg ønsker. På denne platen skal en tragisk historie fargelegges med musikk, da er det greit å ha flere gir å gå på enn bare den heavy pompøse siden.»

Hvordan ble produksjonen utført? Spilte du inn selv? Og var det type filer over grensene, og å lime sammen hjemme?

«Trommer og bass ble spilt inn i Skarp Studio i Trondheim, resten ble gjort i våre respektive stuer og soverom i Norge, Sverige og England.

Mye av orkestreringen og låtskrivingen gjorde jeg mens jeg jobbet som musiker på et av skipene til Fjordline i 2018-19. Det er noen partier på platen som virkelig tar meg tilbake til tunge kvelder med sjøsyke, ha-ha.

Rent logistisk ble det en del filer å holde styr på, men ikke på langt nær så ille som under innspillingen av de forrige platene heldigvis. Det er en vesentlig forskjell på å holde styr på filene fra 5-6 personer kontra 20-30.»

Jeg har sluttet å fokusere større på pandemien, siden vi nå er i den som en normal :). Mange har lidd tap, mange venter, mange har også faktisk blomstret og gjør det bedre enn på lenge. Hvordan har du hatt det, hvordan har du det, i forhold til det å være artist? 

«Som utøvende musiker av yrke skal jeg ikke legge skjul på at det siste året har vært ekstremt vanskelig. Jeg lever i hovedsak av eventbandet Melody Market, og 12. mars 2020 fikk vi kanselleringer for en halv million kroner. Deretter røyk hele sommeren og til slutt høsten. Vi fikk et omsetningstap på langt over tre millioner kroner i 2020, og tapet fortsetter inn i dette året, for ikke å snakke om tapet av momentet vi hadde før pandemien traff som nå må opparbeides på ny.

Det har vært mye frustrasjon og raseri over håpløse restriksjoner som alt for ofte har føltes som symbolpolitikk, og som har truffet bransjen vår kjempehardt gang på gang. Året har vært preget av lite forutsigbarhet og en følelse av at mange ikke anerkjenner det å være musiker som et yrke, til tross for at for eksempel firmaet vårt har vært en millionbedrift siden oppstarten i 2018, og genererer masse skattepenger til staten.

Man farer gjennom hele den negative siden av følelsesregisteret når man ser alt man har jobbet for gjennom mange år bare falle i grus over natten, og man står der uten jobb eller forutsigbare fremtidsutsikter. Vi tok med glede del i den nasjonale dugnaden for å få ned smitten, men det å være på dugnad konstant i over ett år tok på. Til slutt orket vi ikke å prøve å booke jobber mer fordi alt ble kansellert uansett. Summen av dette har vært en enorm påkjenning, og når vi entret 2021 gikk jeg rett inn i en depresjon. Da var det nok rett og slett. Jeg har heldigvis kommet meg ut av den negative spiralen. Nå ser jeg optimistisk frem mot siste halvdel av 2021 da vi ser at bransjen våkner til live, og at det er mulig å booke jobber igjen.

På den positive siden så fikk jeg mye tid til å jobbe med Nergard, og prøvde etter beste evne å bruke tiden effektivt. Jeg fikk fullført Eternal White, og har allerede skrevet femti prosent av den neste platen. Jeg gjorde flere innspillinger for forskjellige artister i inn og utland samt fikk muligheten til å jobbe med reklame musikk, noe som var et lyspunkt og brakte med seg mange nye erfaringer.»

Nå meldte jeg inn nyhet på at ‘Eternal White’ var på vei høsten 2018, og hvor planen var å slippe skiva året etter. Hva skjedde? Dette var jo også før pandemien dro hetta nedover huet på oss.

«Skrivesperre og lite motivasjon var noe som hang over meg i perioden 2017-18. Eternal White var i bunn og grunn ferdigskrevet i september 2018, men mange av låtene var rett og slett dårlige. Jeg bestemte meg for at om jeg skulle legge ned så mye tid og penger i denne platen, skulle sangene være de beste jeg har skrevet. Hvis ikke jeg klarte å fot når jeg hørte sangene, kunne jeg neppe forvente at noen andre ville gjøre det.

Jeg endte opp med å erstattet noen av sangene, samt skrev om alle de andre. Dette var en plate hvor jeg følte at jeg fant stilen min, men det tok mye tid å komme til det punktet. Skrivebarrieren ble brutt en gang i starten av 2019, og etter det har sangene flommet ut.»

Og vi må jo minnes Tony the voice Mills, makan. Du hadde en flott hyllest til ham i form av Under Fire. Hvordan ble den mottatt? Og var planen at du skulle gjøre mer med Tony om han ikke hadde tapt kampen mot kreften?

«Triste greier, det er fremdeles rart å tenke på at han ikke er blant oss lengre. Mottakelsen var veldig bra. Nergard hadde vært under radaren i flere år, så jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente. I tillegg ble dette en introduksjon av det nye symfoniske soundet vårt. Låta fikk bra omtale i media verden over, og gode streamingtall. Inntektene går til et fond med fokus på barnekreft som Tony fikk etablert før han døde. Det blir jo ikke enorme summer men alle monner drar.

Tony og jeg hadde ikke så mye kontakt siden vårt forrige samarbeid, som var soloplaten hans Over My Dead Body fra 2015. I starten av august i 2019 tok jeg kontakt med han igjen, og vi fikk sagt våre farvel, for vi visste jo på det tidspunktet hvor det gikk. Samtidig ble vi enige om å gjøre en siste låt sammen, han var jo fremdeles oppegående og klar til kamp. Dessverre ville skjebnen det annerledes da han en drøy uke etterpå ble veldig dårlig og sendt på sykehus for lindrende behandling. Låten var for min del ferdig på det tidspunktet, den manglet kun tekst og vokal, som var det Tony skulle stå for. Så langt har jeg ikke bestemt meg for om jeg vil gjøre den ferdig eller ikke. Soundmessig ville den ha passet fint på min andre plate, A Bit Closer To Heaven. Den må nok få en ny drakt om den skal passe inn i det nye soundet.»

Konseptet på ‘Eternal White’ omhandler den mislykkede og fatale marsjen mot Norge tidlig på 1700-tallet. Hvordan kom du fram til at dette var et tema å ta for seg? Du har jo en svenske med i bandet også :).

«Karolinernes dødsmarsj fant sted en knapp time fra der jeg vokste opp, og har alltid vært en sentral del av historien i Selbu og Neadalsføret. Dette er en historie som har fascinert meg siden barndommen. Krigshistorie har alltid vært en av mine store interesser, men jeg har aldri ønsket å skrive om det da jeg føler det fort kan bli veldig typisk for sjangeren. Hvis jeg skulle bruke denne historien ville jeg gi den et mer personlig uttrykk, og skrive fra en krigstrettsoldats ståsted, fortelle hans historie på godt og vondt.

Dette er ikke en historie om glorifiserte episke krigsscener, men en historien om en desperat, redd soldat som sakte fryser i hjel. Selv om historien er tre hundre år gammel, synes jeg den er relaterbar til nåtiden i form av at de nederst på rangstigen er de som gjerne ender opp med å betale mest i et storpolitisk spill som ikke nødvendigvis er i deres favør.» 

Og lineup, nå flagger du at det er en fast besetning, noe du ikke er så vant til. Hvorfor, og hvordan skjedde det? Og hvorfor akkurat disse? 

«Når Nergard startet i 2010 var det ikke så mange allstarprosjekter der ute. Nå derimot popper det opp nye prosjekter i hver krik og krok hver eneste dag, og jeg må innrømme at jeg er lei av å se de samme artistene dukke opp over alt. Dette var hovedgrunnen til at begeret rant over og at jeg følte for å gjøre noe annet.

I tillegg er det jo også ekstremt dyrt å holde på med allstarprosjekter. Når man får kuttet alle kostnadene rundt å ha gjesteartister, vil det for min del være mulig å levere en ny plate hvert eneste år. Som et prosjekt vil man heller ikke ha muligheten til å gjøre konserter på lik linje med et vanlig band. Jeg tenkte også at det ville være lettere for fans å knytte bånd med et band med faste medlemmer kontra et prosjekt med tyve-tretti forskjellige gjesteartister.»

Hva tror du er fordelen med å ha fast band over gjester? Er det godt å slippe den logistikken kanskje? 

«Vel, alle grunnene som er nevnt ovenfor i hvert fall. Man kan knytte et tettere og kanskje mer personlig bånd til bandet.

Pengene som i utgangspunktet ville ha blitt brukt på artisthonorarer kan omdisponeres og vil gjøre at det kan bli større frekvens på utgivelser. Jeg vil ha muligheten til å gjøre flere konserter med Nergard, kanskje til og med reise på turne. Det har aldri vært oppe til vurdering før da kostnadene ville ha blitt enorme om jeg skulle ha med gjesteartister. Det logistiske arbeidet er en drøm i forhold til hvordan det var tidligere. Mindre folk å forholde seg til, og ikke minst flere som kan ta i et tak for at bandet skal komme seg fremover.

Stefani Keogh, vår kvinnelige sanger fra England, styrer Instagramkontoen og bistår med editering av bilder og videoer. Hun lagde for eksempel musikkvideoen til låta Carry Me fra den nye platen. Det er herlig å ha med ressurspersoner som kan ta vekk litt av arbeidsmengden som jeg har måtte ta meg av selv frem til nå.»

Nå begynner det mulig å lette litt, om ikke verden snur igjen, men jobber du med potensielle jobber, at du planlegger litt opp mot å kunne falle tilbake til det normale? Og i så fall, hva slags notater har du på blokka as we speak?

«Jeg har konsertplaner for Nergard, men kommer ikke til å sette noe ut i live før det er mulig å arrangere uten å tenke på smittevern og restriksjoner. Så jeg tviler på at vi blir til å spille konserter før 2022. Frem til da kommer jeg til å fokusere på å skrive og spille inn den neste platen slik at den kanskje kan være klar til utgivelse en gang i løpet av neste år.»

Jeg sier tusen takk for at du stopper innom Heavymetal.no, og har du oppfordringer, tanker eller irritasjonsmomenter du må lufte, linker, her er stedet å legge det: 

«Mange takk for praten, alltid en glede! Irritasjonsmoment: Abid Raja! Men jeg skal ikke starte, he-he.»