«Fart og spenning, rock’n roll, tjære, gummi på asfalten, pølser som har ligget for lenge på bensinstasjonsgrillen – kjør på!» Det var noe av det jeg skrev i anmeldelsen av bandets nye skive, Cannonball Run. Ta på deg hjelm og hansker,  og setebeltet, og heng med når jeg svir av gummi sammen med Morten og The Gasölines.

Les hele anmeldelsen HER
.

Jeg har satt hybriden i garasjen, i frykt for at jeg skal støte dere, hehe. Jeg har smurt meg inn med svett olje, beiset skoene med asfaltstøv og drukket høyoktan i hele dag. Da burde jeg være klar til å ta imot dere?

«Ha-ha, hybrid er fin teknologi. Det går helt fint! Konseptet her er feiring av fem tiår med rock fra 1950-tallet. Da er biler med V8 og motorsykler en helt naturlig del av det. Ny teknologi har alltid erstattet gammel teknologi. Sånn skal det være. Rocken vil heldigvis bestå, men når vi nå ser at selv Dodge – symbolet på muskelbil – kutter ut produksjonen av nye V8 så skjønner alle at vi står overfor en motorteknisk revolusjon. Da er tiden inne for å feire også den deilige motoren. Så kan vi alltids diskutere hvor miljøvennlig det er å produsere nye utslippsfrie biler fremfor å ta vare på 60 år gamle motorer som fremdeles går som ei klokke, men det er en helt annen debatt.»

The Gasölines@Facebook

Hvordan er dere representert til stilen selv? Er dere motorhuer, glad i store motorer, fart og tennplugger? Eller er det bare et image, og at alle i bandet egentlig bare kjører kollektivt?

«Vi har ikke muttere og boltere i spillolje til frokost. I hvert fall ikke hver dag. Nei, det er vel både-og, som med alt annet i livet. Adrian kombinerer hverdagsliv og fritid med en Chevrolet Tahoe, driftssikker og flott med god plass til både elektrikerutstyr, mye musikkutstyr og bandmedlemmer. Morten har en 1966 Mustang og tidligere kjørt Harley-Davidson. Utover det har vi en god blanding av familiebiler og kollektivtrafikk. Alle mennesker trenger ulike gleder i livet. Det kan ikke bare bestå av plikter og regninger.»

Skiva var frisk den, storparten av låtene falt i smak, og siden jeg egentlig ikke er en sånn rock’n roller, er det i seg selv ganske imponerende. Mye av det var takket være energien og skitten under neglene. Hvordan oppstod denne faktoren? At det ble så stort, skittent og bånn gass? Jobbet dere mye med dette, eller falt det bare naturlig?

«Takk, det er veldig hyggelig å høre. Alt dette ramlet bare på plass veldig naturlig. På grunn av koronarestriksjoner var det forbudt å øve i mange måneder. Brått dukket ideene til låta Autobahn Outlaws opp i hodet, og ettersom den ikke passet inn i et annet bandkonsept jeg spilte med da, tenkte jeg at det kunne få plass i et annet konsept som endte med dette. Rett før jul 2020, i romjula og i januar 2021, ramlet ideene på, og jeg stoppet ikke før jeg hadde ti låter med tekster og vokallinjer, bandnavn og låttitler. Konseptet er egentlig enkelt: ha med kule elementer fra rock og metal siden 1950-tallet til og med 1990-tallet. Alt ble skrevet på bass, så for min del fungerte instrumentet omtrent både som rytmegitar og bass. Kanskje er det en av grunnene til at det låter som det gjør. Jeg var opptatt av at skal være rått, ekte og bånn gass med mye energi.

En fun fact: Vi har fremdeles ikke hatt en eneste øving. Ideene presenterte jeg for de andre via Dropbox. En ganske standard måte for de fleste band er å jobbe med låter sammen i et lokale. Her har vi gjort det meste stikk motsatt, også fordi vi ble nødt til det på grunn av alle koronarestriksjoner og smittevern. Når det er sagt så hjelper det pent sagt veldig å ha med så dyktige musikere. Å fange energi og spontanitet var viktig. At låtene ikke er øvd i hjel, og at vi måtte prøve å ta en del ting der og da, gir en herlig friskhet til det hele. Hvis jeg ikke husker helt feil er soloene på seks av låtene første opptak og uten øving. Det er spontanitet, nerve og kreativitet der og da. Det er en veldig spennende måte å jobbe på.»

Når vi er inne på energi og trøkk; produksjonen er bra, den fanger mye av den eksosen som trengs for at slik musikk ikke skal bli kjedelig for meg. Jeg kommenterer for eksempel bassen, hvordan den faktisk får lov å dominere så mye, og ligger SÅ fett i lydbildet.

«Tusen takk, det er blant de beste komplimentene jeg synes vi kan få. Alle guttene som er med her skjønte konseptet jeg forsøkte å forklare ganske kjapt. Eiliv Sagrusten fikk rollen som produsent på trommer og vokal, og mikset også det hele. Han har gjort kule ting med blant andre Onkel P og De Fjerne Slektningene og er en gjennomgående flott og flink type. Han kan alt det tekniske og vet hva ting heter, mens jeg ikke gjør det, men han skjønte heldigvis kjapt hva jeg prøvde å forklare. Jeg er opptatt av at dette skal låte rått og ekte. Derfor har vi brukt organiske trommer uten triggere, ekte amper og ellers rett inn. Da hjelper det også at Velvet Recording i Spydeberg har førsteklasses utstyr å mikse dette på. I den moderne metalen i dag synes jeg altfor mye låter sterilt, for redigert og nesten badet i antibac. Her låter det stikk motsatt. Som bassist selv er jeg lei av å høre utallige plater hvor den knapt er hørbar. Så da dyttet vi den opp og fram slik at den utgjør en skikkelig V8 i rytmeseksjonen sammen med trommene.»

Facebook suger i å gi meg som researcher innsikt og historikk, derfor begynner vi litt på scratch. Når, hvem og hvorfor?

«Jeg har hatt noen løse ideer i hodet om å gjøre omtrent noe tilsvarende en eller annen gang, men ikke hatt tid. Nå ble det ledig tid midt på vinteren og i tillegg ramlet ideene bare på. Da var det bare å samle dem til noe håndfast. Etter å ha laget ti skisser presenterte jeg dem for Adrian Bjerketvedt og spurte om han hadde tid og lyst til å spille noen fete soloer. Der og da foreslo han seg selv på trommer også, og da var det i boks. Så foreslo han Sindre Strandengen Støle på vokal. Det var jeg helt enig i med én gang ettersom han synger veldig tøft også i bandet Blodsbaand. På toppen av det foreslo Adrian å spørre Eiliv Sagrusten om trommer og miks.

De som har sett og hørt Adrian spille gitar vet at det er toppnivå. At han også er en veldig god trommis er det ikke like mange som vet, men etter denne plata bør de vite det! Etter at han hadde forberedt seg alene og var klar så tok vi opp trommene i april. Bass og gitarer tok vi kjapt et par helger etter det, og da Sindre var klar for vokal gikk vi i studio med det også og kjørte gassen i bånn. 

Selv om jeg har laget musikken og tekstene nekter jeg å si at dette er et one man show.
Adrian og Sindre har lagt sine signaturer og preg på det de har gjort. Uten dem ville det naturligvis ha hørtes litt annerledes ut. De skal ha sin absolutt fortjente del av sluttresultatet. Eiliv var en drøm å jobbe med og kom med kule ideer underveis både til trommer, vokal, litt spesialeffekter og skrudde det hele sammen. Kort sagt et veldig bra lag!

Adrian er riktig nok flink, men det blir trøblete for ham å spille gitar og trommer samtidig når vi en dag får giget med dette. Eiliv er en veldig god trommis og tar den jobben. Med en person til på gitar så blir dette en høyoktan besetning!»

Og er dere ungkarer, eller har dere gråskjær i barten? 

«Jeg er i midten av 40-årene og har for lengst sagt adjø til både lugg og lange lokker, men de andre tre er bare ungfolene i midten av 20-årene. Det er en spennende dynamikk som gir et spark i rompa til denne gamle hesten også.»

Norsk rock’n roll preges jo mye av Backstreet og Carburetors som referanser. Er det andre artister dere vil trekke fram som inspirasjon, eller som folk bør sjekke ut?

«Duckwalk Chuck, Kardang, osv., selvfølgelig. Jeg har egentlig ikke tenkt rock’n’roll som spesifikk sjanger når jeg har laget dette, men fet rock og metal med mye energi. Men jeg skjønner selvfølgelig at for andre så er det enklere å finne fram når man putter det i en sjanger. Alt fra Little Richard og Eddie Cochran, Ramones, Motörhead, AC/DC, Slayer, osv. kan være referanser. Man finner inspirasjon over alt. Svenske The Drippers og The Boatsmen er to andre kule og relativt nye band. Med et glimt i øyet har vi kalt dette High octane rock. En rock dj i USA foreslo at vi kunne kalle det Middle finger rock. Det er et poeng, rocken trenger å finne tilbake deler av opprøret og essensen da Kiss og Alice Cooper var skummelt på 1970-tallet.»

Og hva hører dere på utover det dere spiller selv? Stilmessig?

«Vi hører nok på mildt sagt mye forskjellig. Adrian spiller også i metalbandet Føss, eget soloprosjekt og i norskrockete Radio Luxemburg, og spilte skjortene av publikum for JORN nå i sommer. Sindre synger og spiller gitar i metalbandet Blodsbaand med kule progelementer. Eiliv spiller soulrock med Bonnie and The Jets og elektronikarock med Obey Okay. Han er også svoren Kiss-fan.

Grovt oppsummert er det mye 70- og 80-tallsrock, Iron Maiden, Kiss, Entombed, At The Gates, In Flames osv., men vi sluker vel alt fra 50-tallets blues til svartmetal. For min egen del kan jeg ikke høre bare på det samme hele tiden.»

Coveret er et skue, ikke graverende dyptpløyende, men det forteller i grove trekk hva folk kan forvente seg, som ofte er et covers jobb :). Hvem tegnet? Og fikk tegneren eventuelt retningslinjer? 

«Coveret er min lille peker til oppveksten med Iron Maiden og Eddie. Enkelt og greit. Jeg ville ha et cover som visuelt oppsummerer hele plata og konseptet. Britt Madding er en dyktig artist som hadde dette klart og solgte lisensen for det til meg.»

Favoritter selv på skiva? Det er jo variasjoner her, så jeg vil tro noen av dere har sanger som stanger hardere i veggen enn andre?

«Da må jeg si Autobahn Outlaws. Kanskje sentimentalt fordi det er den første jeg hadde klar, men jeg synes den sparker ræv og leadgitarene til Adrian og vokalen til Sindre gjør at den sparker enda hardere ræv. Lydbildet til Eiliv gir deg en lusing til. 

Dynamikk i låter er viktig, men jeg har også tenkt dynamikk på plate. De ti låtene er ikke laget som enkeltstående singellåter, men på den gammeldagse måten med hvordan de står i rekkefølge til hverandre på plate. Sånn er det i hvert fall i mitt hode. Det er min lille langfinger til den digitale verden og samtidig en hyllest til albumkonseptet.»

Hva er planen framover da? Live er jo tidvis kranglete ennå, hvordan er det som et plateaktuelt band å eksistere nå?

«Uten koronarestriksjoner hadde ikke dette blitt realisert, i hvert fall ikke nå, så sånn sett må man gripe situasjonene som oppstår og utnytte mulighetene som finnes. Så fort restriksjoner og smittesituasjon er bedre enn akkurat nå vil vi selvsagt presentere dette ute for folk – akkurat som en million andre kulturaktører som vil gjøre nøyaktig det samme. Vi kan i hvert fall garantere at når dagen kommer vil dette både høres og se fett ut. 

Ellers er planene det vanlige: verdensherredømme, dyre biler og billige damer. Realiteten blir nok akkurat som vanlig med regninger og luking av ugress. Vi har allerede fått fullstendig overveldende mye skryt for plata fra store deler av kloden og skal kose oss med det. Så får ledig tid og kreativitet bestemme når neste kommer.»

Tusen hjertelig takk for tiden dere hadde å avse, jeg ønsker dere lykke til framover. Har dere merch, linker eller oppfordringer/hat/kjærlighet her på tampen, mot noe/noen, sleng det her:

«Oppfordringer: Lytt til bandene du liker og besøk det lokale spillestedet. Alle trenger det mer enn noen gang. Sjekk ut nye band, ikke bare det de store selskapene vil at du skal høre på. Under the Oak er for eksempel førsteklasses thrash metal. På toppen av det hele norsk. 

Langfinger: Komprimert og dårligere lydbilde i digitale strømmetjenester. Kjøp heller fysiske eksemplarer av bandene. Da får de også noen kroner tilbake.

Denne skiva kommer i disse nummererte og limiterte utgavene:

• LP: 200 eks i gjennomsiktig blå vinyl og ekthetsbevis.
• CD: 100 eks.
• Kassett 50 eks.

Det kan du bestille/kjøpe på Bandcamp

. Merch HER

.»

Cannonball Run by The Gasölines