Selskap: Private

Release: 13.09.22

Klassisk melodiøs hardrock fra gitaristen. 

Francesco var jeg innom i form av en nyhet like etter at skiva kom, og dere som ikke kjenner til fyren, er info på at han også spiller i dagens Tygers Of Pan Tang er mulig interessant. I tillegg er han aktiv i bandet Screaming Shadows.

Francesco gjør alt på skiva, foruten en trommespot fra Bodo (Michael Schenkers trommis), og i seg selv er det svært imponerende. Vi snakker låtskriver, tekstforfatter, gitarist, bassist, vokalist og producer. Og trommeprogrammering, som er gjort bra, det er ikke veldig tydelig at det ikke er noen bak settet. 

Klassisk hardrock, med hint til 80-tallets store helter. Det oser Whitesnake og andre lignende orkester av det som skjer på It’s Me, det er ikke antydning til innovasjon, bare et solid avtrykk av historiebøkene. Trioen låter under er de tre som åpner skiva, og alle flyter bra på kvalitet og bra gjennomføring. Det er som sagt ikke noe nytt her, men det er gjort bra.

Som inspirasjonskilder trekker han fram blant andre Deep Purple, Rainbow, Whitesnake, Led Zeppelin, Uriah Heep og The Dead Daesis, og legger du til en liten kommersiell og oppdatert måte å legge hardrocken på, møtes alt til It’s Me. Det er en skive jeg lett henger med, selv om jeg naturligvis hører litt hint av de store jeg vokste opp med, og hvor jeg av og til heller vil spille de, men It’s Me funker bra.

Det er ingen låter som er svake her, det er sanger som er bedre enn andre, men jevnt over er albumet godt snekret, det er gode bærebjelker, og skal man bygge et hus er det fortsatt viktig med det man alltid har brukt av utstyr og materialer. 

Godt håndverk i klassisk ånd. 

7/10

Tracklist:

1. Money Talks
2. Take My Hand
3. You Set My Heart On Fire
4. We Take The Blue Away
5. The Thrill Of The Hunt
6. Lady Of Ice
7. In The Name Of Rock And Roll
8. Do You Hear Me Now
9. Embrace The Silence
10. Closer To The Edge