Bilde, fotograf: Siri Hovland Kaldal

Det har gått litt tid siden sist vi besøkte Trondheim og Manifest, men det skyldes jo også at bandet ikke har vært voldsomt aktive. Det er flere år siden sist skive, noen konserter har vært gjennomført, litt smådrypp på nyhetsfronten, men ikke nok til at jeg synes påstanden min er feil. Jeg fikk vokalist Stian i tale, og det bys naturligvis på ufoer, dommedag og hæstkuk.

Nytt album, annerledes, fortsatt like organisk, fortsatt ute av tune med det som skjer, fortsatt flinke karer. Hva er grunnen til at det har tatt så lang tid å følge opp forrige runde? 7 år lizzom.

«Det er mer organisk enn noen gang sånn rent produksjonsmessig vil jeg si, albumet er i stor grad spilt inn live, så det er lite klipp og lim her…

Vel det som skjer er jo veldig ofte søppel, at vi er ute av tune med det ser jeg på som positivt. 

Vi begynte å skrive noen låter til dette albumet for ca. 5-6 år siden, men det ble lagt til side for en god stund, og når det ble tatt opp igjen gikk det vel gjennom en slags metamorfose og ble til noe annet. Nei, grunnen til at det har tatt lang tid er vel egentlig en ganske standard en; små skrikende avkom, og større, men fortsatt krevende avkom. Familie er vel det som har fått prioritet hos folk i bandet, vi er jo ikke 20 år lengre, og føler vel heller ikke at vi har det så jævlig travelt.»

Vici Solum, samme selskap, de hadde ikke glemt dere?

«Neida, hyggelige svensker med god hukommelse.»

Hva ligger bak musikken denne gang? Er det en naturlig progresjon føler dere, eller har man tenkt annerledes, prøvd å vri til kniven så det oppstår andre smerter?

«Det blir vel ja til begge vil jeg si, det har vært en naturlig progresjon å tenke annerledes. Vi har vel mer enn noen gang forsøkt å kun ha fokus på å lage musikk vi selv liker, uten å bry oss noe om sjanger, trender, eller andre uinteressante ting. Vi har alle ganske forskjellige musikalske preferanser på mange måter, og på dette albumet tror jeg det kommer ca. like mye fra hver av oss.»

Les anmeldelsen HER
.

Coveret, det slo ikke ned i huet mitt, det er noe der, men jeg skjønner ikke helt greia. Hva slags motivasjon ligger bak? Tittelen knyttet til bildet etc.? 

«Vel, det er et håndtegnet cover, laget av svogeren min Nicolai i Mexico. Malstrømmen er en klar referanse til tittelen; The Sinking. Vi har fusjonert denne med stiliserte crop circles, som igjen referer til en del av tekstene som omhandler BeeBee & BB og deres småapokalyptiske interaksjoner med voldsforhelligende, men oppegående, vesener fra andre planeter og/eller dimensjoner.»

Det er en annerledes produksjon, om vi legger stort sett alt annet som kommer ut nå til grunn. Hvordan angrep dere dette aspektet? Og hvor skjedde det hele, hvem styrte spakene, hvem er ansvarlig for at albumet kom i havn? Jeg har ikke info på slikt i skrivende stund.

«I likhet med forrige album var vi opptatt av å fange energien til bandet live. Så mer eller mindre alt av komp og deler av vokalen er innspilt live. Det tror jeg er en av hovedgrunnene til at produksjonen høres annerledes ut en det meste annet som kommer ut på metalfronten om dagen, hvor det meste er spilt inn spor for spor, slag for slag, riff for riff, og så soundreplacet med andre lyder enn det man faktisk bruker. Vi har vel hatt en hakket mer gammeldags tilnærming til det hele.»

Bra!!

«Vi spilte inn albumet i Sørgaarden Studio, studioet til Per Borten fra Spidergawd, på Ler i Trøndelag. Per var med som co-produsent, og det hele ble unnagjort på 10 dager. Meget bra studio som anbefales på det sterkeste!

Deretter ble det skippet til California til miksing og mastring med Oz Fritz, en veldig dreven produsent/tekniker som jeg har jobbet med tidligere med et annet band, og som har skrudd for folk som Tom Waits, Primus, Iggy Pop etc. Han har også gjort sitt for å skape en produksjon som er mye mer organisk enn det meste man finner i metal om dagen. I tillegg har vi hatt med oss Vegard Bjerkan på tangenter og Kristoffer Lo på tuba og flugabone som gjesteartister. De bidrar jo også til at lydbildet blir mer utradisjonelt enn det ellers kunne blitt.

I det store og hele er vi jævla fornøyd med produksjonen på dette albumet, selv er jeg overbevist om at det helt klart er den beste produksjonen vi har hatt så langt.»

The Sinking by Manifest

Syv år er lenge, hva har dere bedrevet tiden med? Jeg har jo fulgt trommeslager Elide litt, men dere andre? 

«Drukket øl, spilt brettspill, lagt unger, vandret gatelangs uten mål og mening og ellers alt mulig annet. På musikkfronten har det derimot ikke skjedd så veldig mye. Selv har jeg laget en del musikk som snart er klar for slipp. Det ble innspilt i samme studio som vi var i nå med Järmyr fra Motorpsycho på trommer, Bjerkan som gjestet på The Sinking på tangenter og Snustad fra Spidergawd på sax. Kan vel kalles et soloalbum med merkelig musikk. Alessandro er vel den som har gjort mest av oss, men der er du altså oppdatert. Johnny og Ole er jeg ikke 100% sikker på, men tror det har vært forholdsvis rolig der også.»

Hvordan er det å etter så lang tid skulle ta for seg så harde låter og krevende musikk, og spille live, terpe låter, forhold seg til mediaapparatet? Er det som å sykle, eller var det litt innkjøring?

«Vel, som nevnt tidligere er det ikke sånn at vi har ligget brakk i seks år og begynte å skrive låter og øve sammen igjen kun siste året.

Prosessen har vært mye mer gradvis med en intensifiering siste halvåret/året før innspilling. Musikalsk har det hele rullet ganske naturlig. Vi har jo spilt sammen noen og tjue år nå, så det blir jo delvis som å sykle, bare på en helvetes kranglete og skranglete sykkel.

Spille live har det jo ikke vært sykt mye av siste årene, men det er definitivt alltid bare en fornøyelse. Forholde seg til mediaapparatet som du sier er vel det minste problemet, det er jo ikke akkurat som vi blir nedringt med forespørsler sånn at vi må planlegge uka vår etter det.»

Lett å komme tilbake, lett å få jobber, lett å få oppmerksomhet? Det skjer fort i dag, ikke alle er like observante på dette om man har vært litt borte, og skjønner at mengden nye band og låter, skiver, bare har eksplodert. Altså, 60 000+ nye låter på Spotify hver dag sier litt.

«Det føles ikke som vi kommer tilbake, vi dro egentlig aldri noe sted…. Vi har ikke fisket veldig mye jobber enda da jeg for tiden bor i Mexico, og derav er lettere utilgjengelig for jobber i Norge og Europa. Vi har to jobber på planen i januar i Trondheim og Oslo, men det gjenstår å bekrefte dem siden jeg enda ikke har bestilt billetter til en norgetur i januar.

Det har ramlet inn en del anmeldelser, men det meste av det er på nettsider med metalfetisher. Hvor mange som leser dem og hvor mange som bryr seg er jeg usikker på. I det store og det hele lager vi vel musikken vår mest for vår egen del nå om dagen. Vi er ikke sykt opptatt av å stikke oss frem overalt og har vel ingen rockestjerneillusjoner…»

Vil det bli type å stikke seg litt fram, et par gigger, så synker (!) dere ned i hverdagen igjen? Eller har dere en plan og et ønske om å gjøre mer av dere?

«Vel, som sagt er jeg bosatt i México for tiden så jevnlige småjobber her og der blir det ikke. Turné i inn- og utland håper vi å få til i 2023, og holder øyer og ører åpne for å få til det! Ingenting er spikret i skrivende stund, så har ingenting å melde således.

Resten av gjengen er allerede i gang med å skrive nytt materiale, så det blir nok neppe 7 år til neste utgivelse, tanken er å holde driven oppe mens kreativitetssmia er god og varm. Ønsket om å gjøre mer og spille mer er vel mer eller mindre konstant tilstedeværende hos oss alle, så det kommer vel egentlig bare an på hva som byr seg frem av muligheter.»

Hva ligger til grunn på tekstbiten? Rød tråd med emner for eksempel? Er tekster like sinna og komplekse som musikken? 

«De fire første låtene på skiva er alle bygget på samme story. De handler om tidligere nevnte BB & BeeBee som under en psilocybininfusert skogstur i Australia, blir bortført av utenomjordiske (evt. Utenomuniversiske) vesener og omformert og forbedret til en dommedagsduo. En slags gladvold story med en forfriskende happy ending (ikke av thaimassasjeslaget).

The Sinking pt 1 & 2 omhandler hvor råtne mennesker egentlig er og hvor lite omtanke vi har for andre dyr og levende skapninger utover oss selv. Det sistnevnte kan vel sies å være en slags rød tråd gjennom albumet. Dog er det litt spredte temaer på resten, en tribute til LG Petrov har også klemt seg inn.»

Nå har Manifest holdt på hakket lengre enn Heavymetal.no, men med flere pauser :). Det er dog svært kult å holde følge, og se at noen er like seige. Tusen takk for at dere tok dere tid til å stoppe innom, det settes pris på. Hvor kan folk kjøpe greier?

«Jo, det har blitt noen år til sammen nå. Det viktigste for oss er vel at vi fortsatt liker å holde på med det vi gjør, så lenge det er tilfelle ser vi vel ingen grunn til å gi oss! Selv takk, kun trivelig å prate musikk… 

Vinyl, cd og streaming finner vel folk frem til på de vanligste plattformene for sånt. T skjorter o.l. kan de ta kontakt direkte med oss på face eller YouTube for å kjøpe.»

Og avsluttende ord og eventuelle hatmeldinger, rosende ord, plottes her:

«Hvis du ikke har bedre ting å bruke penger på så kjøp vinylen vår, hvis du har det så er vel det faen meg ikke vårt problem din hælvetes gniene hestkuk!!»