Selskap: Karisma Records

Release: 21.10.22

Prog med store deler jazz og fusion. 

Wizrd@Facebook

Jeg klødde meg litt i hodet under denne reisen, for det er akkurat såpass mye rock her at det krangler seg inn på min anmelderseksjon. Prog er noe de som har et forhold til sjangeren har egne definisjoner av. Jeg synes veldig ofte det som selges som prog for tiden er poprock og popprog, helt i grenselandet i å være i nærheten av ihvertfall min forståelse.

Wizrd er en gjeng med bakgrunn i konservatoriet-miljøet i Trondheim, og man hører sporenstreks at medlemmene er skolerte i instrumentalt kaos OG orden. Haha. Mye flyter veldig bra, en type progrock som ligger med et slør av en form for 60-tallsstil, og også litt svartrøyk fra en eksospotte fra tiåret etter gjør seg gjeldende, som på den fete Spitfire. Jeg må si at jeg er størst fan av Wizrd når de velger å styre bort fra de mest komplekse jazzinspirerte sakene, og driver med hardrockånden. På en måte låt de litt som flere band i løpet av skiva, og etter de to første, og i overgangen til nevnte Spitfire, falt de fra mellom stilene til en plattform jeg likte godt. Og siden de velger å åpne skiva med to ganske far out progga låter, vil jeg tro det er gjennomtenkt. Ofte vil folk dømme en skive fort, gjerne etter å ha hørt et par låter, faren er tilstede for at noen kan hoppe av. Men sjekk ut Spitfire, der en merkelig kombo av Deep Purple ala 70ish kobles til en virtuos Santana og litt prog/jazz.

Fet solo i Lessons. Og åpningen i Free Will(y?) er knallbra!

De kaller seg et rockeband som ikke er fremmed for å besøke nabolagene til prog, jazz og rock, og indie, og at de både kjenner alle reglene og bryter de med overlegg. En kul beskrivelse i presseskrivet.

Endringen jeg mente å høre fra de to første låtene og fram, føler jeg også får et speilbilde når Fire & Water kommer. Herfra og ut mykner de litt og framstår som en softprog/americana-type rock. Om jeg har rett tror jeg ikke nødvendigvis, det endret seg litt av og til, og det er garantert øret som lytter også. Sistesporet, When You Call, kunne minne om Motorpsycho, en anelse psych og en repetitiv lang slutt. Som var veldig kul.

Jeg likte å lytte på denne skiva, selv om ikke alt falt i smak. Det er spennende, det er mange linker til fortidens stilarter, og blandet på en måte som jeg tror de fleste med sansen for progressiv musikk vil sette pris på. Følelsen av at bandet hele tiden holder litt i tøylene i på bli for rocka er til stede, jeg hadde ønsket at de ikke klippet neglene for ofte. Og gjerne beholdt litt av den skitten under neglene de har i enkelte tilfeller. Jeg vil også dra litt i bassingen her, den er veldig kul, det er ikke alltid band lar bassen være så tydelig, og når det svinger så bra som her er det en glede å bemerke de tykke strengers sjef.

Og bandnavnet, om de hoppet over en vokal for å unngå å bli blandet med andre, eller for å være litt sære vet jeg ikke :).

7/10

Tracklist:

1. Lessons
2. Free Will
3. Spitfire
4. All Is As It Should Be
5. Show Me What You Got
6. Fire & Water
7. Divine
8. When You Call

Seasons by WIZRD