Abyssic dro nylig inn et sterkt punkt på cv-en med albumet ‘Bring Fourth The Iniquity’, der doom er grunnmuren, mens elementer av dødsmetal og en ekstrem grovjobb ligger og gjærer. Litt på overtid er Håkon aka Memnock tilgodesett med spalteplass, og det er selvsagt meg og mitt som er grunnen til litt forsinkelse. 

Anmeldelsen av skiva finner du HER
.

Velkommen Håkon/dere andre, og gratulerer med en trist og mørk skive.

«Hei og tusen takk for det!»

Jeg synes kanskje Abyssic har blitt mer dystert siden sist, at dere har lagt dere mer ned på tidlig Swallow The Sun-ish, med en del hurtige elementer som krydder. Hvordan anser dere selv skiva å være opp mot det forrige? Er det en bevegelse jeg hører som er der, eller husker jeg feil?

«Personlig synes jeg denne skiva er mer gjennomtenkt og på en måte mer komplett. Vi har jobbet med soundet og vært bevisst på å skape en komplett lytteropplevelse, med tanke på musikken og tekstene. 

Jeg tenker at det er en rød tråd gjennom denne skiva, om man ser på coveret og leser tekstene, vil man kunne finne mye skjulte symbolikk samtidig som musikken (i all beskjedenhet) skal ta deg på en indre reise for å finne ditt sanne jeg om du vil.»

Abyssic@Facebook

Strand Studio, ikke sant? Er det hele gjort der? Eller har dere spilt inn noe hjemme, i andre studioer, og lappet det sammen der? Det har uansett blitt en monsterproduksjon, som både bygger opp det symfoniske og klarer å trøkke på slik at lytteren nesten blir litt påvirket av svartrøyken.

«Strand er og blir Norges svar på Abyss og Fredman (mener jeg ihvertfall). Han (Marius – Yj) er en av få som forstår vårt utrykk, og på bakgrunn av dette velger vi han gang på gang. Han har også en unik evne til å sette sounden under innspillingsprosessen, noe som gir en ekstra inspirasjon til videre jobbing da studioarbeidet ofte er tidkrevende og mentalt utmattende å stå i lenge.

Vi gjorde gitar og vokal hos Strand, og som vokalist må jeg si at det er meget behagelig å jobbe med han som producer. Han drar på en måte ut det beste i meg (Memnock ) som vokalist, og gjør meg trygg på at jobben som gjøres er god og kvalitetsmessig i toppsjiktet.

Svartrøyken er et utrykk som på sett og vis passer en av låtene godt da denne handler om heksebrenningen i Norge, nærmere bestemt siste heks som ble brent på bål i Kvæfjord i 1695 (
Johanne Nielsdatter
). Når det er sagt er
Abyssic
et band som lefler med alle former for esoterisk mystisisme fra både inn- og utland, så vi er nok ikke tekstmessig et tradisjonelt black metal-band som spinner rundt satanisme. Mine tekster er ofte basert på hendelser, sagn og myter som er skrevet ned i ymse saga bøker eller religiøse manuskript, så her er spranget stort.»

Det er en del kjappe greier som tidvis brekker opp doomen, siden jeg vet at Abyssic er et doomband, hvor mye kan dere bevege dere utenfor sjangerrammene? Litt av tankegangen her er litt i det at sjangre ofte innehar rammer for folk, og som for eksempel ble behørig utfordret når Candlemass kom med ‘Into The Unfathomed Tower’. 

«Abyssic har alltid hatt kjappe partier, helt fra første demo jeg laget i 97. Jeg er personlig stoor fan av My Dying Bride, og liker best de seige tunge partiene, men jeg er ikke fremmed for at kjappe black metal-partier skaper en god dynamikk i lydbildet. Nå er det jo også kjent at hverken Asgeir eller Tjodalv er redd for å kjøre gode blast beats, så det faller seg naturlig å ha slike elementer også i doom metallen vi lager i Abyssic. Så kan det jo være opp til lytterene å bedømme om de synes vi er true nok til sjangeren eller ei.»

Bilde, fotograf Henning Berg

Jeg vet at du er dedikert til Abyssic Håkon, og et par prosjekter om jeg ikke husker feil. Det er noen i bandet som snart fortjener tittelen bandhorer, he-he. Funker det bra, det at en som André har så mange band? At det kun er fokus når det gjelder?

«Slik situasjonen er nå med tanke på utgifter (strøm, rente, krig), må man nesten være en bandhore for å i det hele tatt klare å få en minimumsinntekt fra musikken. Det er jo også slik at alle kan lage musikk på rommet sitt, og derifra gi det ut på alle sosiale medier uten store kostnader. Noe som er bra for mangfoldet, men dårlig for etablerte musikere som må slå seg igjennom en jungel av utgivelser for så prøve å få litt oppmerksomhet rundt sin utgivelse.

Eksempler på overnevnte er Tiktok, der kan man breake stort om noen velger å bruke musikken din i en video som så går viralt, eller at man havner på en viktig spilleliste på Spotify, noe som igjen frembringer lytter tall, som igjen kan gi festivaler etc. Nåløyet var vanskelig for min genre fra før, har nå blitt om mulig enda trangere.»

Og bass og kontrabass, hvordan er det å lage musikk med disse to instrumentene sammen? Det er jo to forskjellige instrumenter på en måte, men det er også såpass likt at man kunne hørt for seg at kontrabassen kunne stått alene. Men du verden, det låter tungt og fett med begge deler!

«Jeg spiller jo kontrabass arco (bue), så frekvensområdene interferer ikke med hverandre. Hadde jeg spilt pizzicato (plukk) hadde det nok oppstått en større konflikt, og det faktum at jeg ikke spiller kontrabass gjennom hele låter, men mer som et supplement til orkesteret. Og i og med at orkesteret i seg selv har et formidabelt lydbilde, må man være nøye med hvor og hvordan kontrabassen brukes.»

Dere har en for meg litt mørk approach, coveret er relativt skummelt, hvor er dere plassert i det å være svarte på ordentlig og at det stort sett er et image? Jeg har bare crappy filer dessverre og har ikke lest tekster, men jeg mistenker at det ikke er blomster og solskinn det går i.

«Som jeg skreiv litt lengre opp i intervjuet er vi et band som er innom mange former for mystisisme og esoteriske ritualer, sagn og myter. Jeg personlig er Luciferianer. Jeg har en sterk tro på individualisme og at enkeltmennesket kan få til mye bare man har evnen til å se seg selv og den makt som er gitt deg. Jeget står sterkt i min filosofi, utrykket sammen er vi sterke er i mange tilfeller en totalt feilslått konklusjon. Man er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd, og derfor er man da alltid avhengig av at hele gruppen drar i samme retning til enhver tid, vs individet kan hente styrke hos jeget og være med på a endre verden, livet ved å påvirke massene.

Noen tekster (på Cold As Winter Storm) handler om reisen man gjør igjennom hele livet, noen ganger er havet rolig, noen ganger er det stormfullt. Og når livet stormer som mest, er det viktig å ha en god kaptein (deg selv eller en som bryr seg om deg) som styrer deg gjennom stormen, slik at du atter en gang kan komme i trygg havn og sette føttene på land. Andre tekster handler om å være promiskuøs, eller ha en uvanlig tilnærming til døde mennesker. :-).»

Og når man spiller doom er det begravelser, vinter, skygger, død og smerte som er typiske emner, hvorfor tror du? Er de som velger å spille doom litt opptatt av slikt? Eller er det litt slik det skal/må være?

«Jeg personlig er nok mer interessert i temaene du nevner her enn gjennomsnittsmennesket. Jeg leser mye litteratur og ser mange serier, både dokumentarer og fri fantasi. Jeg høre mange podkaster, Takeprat er en av de jeg lytter på. Igjen, når det er sagt, har de aller fleste mennesker en dragning mot de makabre og mørke (det er jo en grunn til at nyhetsbildet er preget av tragedier og drap). Det er vel ingen som gidder å se på happy news (litt trist det egentlig), men slik er homosapiens skrudd sammen tydeligvis; vi må fråtse i drap, død og tragedier for å være trygg på at livet vi har er bedre enn den gjengse mann.»

‘Brought Forth in Iniquity’, hva legger dere i den tittelen? Og hvordan knyttes den til coveret? Om i det hele tatt…? Jeg har vel kun en relasjon til dette, fra Salmenes bok, er det tilfeldig?

«Lite er overlatt til tilfeldighetene på denne skiva. Om jeg gir deg noen hint kan jo du eller leseren tolke det dit det måtte passe. 

Altså, vi blir født, lever et liv, for så dø. I løpet av livet tar vi diverse valg, som leder oss til en karriere av et eller annet slag. Hva er grunnen til at akkurat du tok det valget? Er det genetisk? Er det arv, er det miljø? Hva påvirker oss fra starten av? Er utrykket et eple faller ikke langt fra stammen det samme som arvesynden, født inn i arvesynden som skivetittelen betyr direkte oversatt?»

Fem låter, men 50 minutter, det er herlig, ha-ha. Men samtidig, når jeg spilte gjennom skiva, føltes det ikke så lenge ut. Dog, dette er bandets korteste skive. Var det flere låter som ble spilt inn, som forelå, som ikke ble med?

«Jada , det er alltid noen som ikke får være med å leke for å si det slik. Det var en hel låt pluss litt ymse materiale som ble tatt bort da vi følte at det ikke passet inn i skiva slik den framsto. Låtene er på ingen måte dårlige, men bare ikke så bra som (etter vår mening) de vi valgt å ha med på skiva. Låtene hadde tekst og tittel, men flertallet ville ikke ha de med, da ble de utelatt.»

For de som ikke vet det, var jo Abyssic en spire tilbake på sent 90-tall. Med ankomst av Susperia ble det en lang pause. Er det i det hele tatt rettferdig å trekke Abyssic tilbake til perioden under navnet Abyssic Dreams? Jeg husker ikke om jeg har hørt noe derfra, men var det i tilfelle en lignende form for doom?

«Abyssic Dreams og Abyssic er jo undertegnedes baby, så soundet var noenlunde likt, men dog ikke så pompøst og orkestralt, det fordi vi jo i 1997 ikke tilgang til annet en en Trinity-synth med noe strings etc. Men uansett ble spiren sådd, og heldigvis kom den ut i full blomst i 2011, da vi laget vår første demo av det som skulle bli debutskiva vår.»

Da må du senke deg tilbake i mørket, og tusen takk for tiden jeg fikk av dere. Linker til merch og eventuelle avsluttende ord plottes her:

«Tusen takk for et omfattende og godt intervju, jeg håper lytterne/leserne finner det like spennende å lese som jeg fant det å skrive.»

Abyssic@LinkTree

Brought Forth In Iniquity by ABYSSIC