Selskap: Silver Stream Records

Release: 20.01.23

En fin blanding av progrock og 70-tallsrock. Og med en liten folkish-feel.

Molten Gold@Facebook

Strengt tatt sitter jeg mer igjen med termen klassisk rock når jeg lar skiva spinne for ‘nte gang. Jeg har slitt litt, i de første rundene følte jeg ikke alle låtene, men det vokste på meg. Litt har å si med hva jeg forventet, og hva som var på albumet, noe var at innholdet hadde et lite sprik i stil, og da vil naturlig noe favoriseres.

Folkish brukte jeg litt fordi at jeg synes jeg hører noe av det streitere eldre fra Tull der inne.

Det er mer enn noe annet en feelgood-skive, for selv om det er et hig til en rock som har en mørk edge, litt melankolsk krydder, er det en amerikansk 70-tallsvibb som hele veien ligger der. Litt Moody Blues, litt Procol Harum, litt Who, litt… du skjønner. Klassisk rock med en tanke prog og en tanke radiorock. Det går aldri over i å være farlig, å ha huggtenner, å få kjeft for at det er på tide å rense neglene. Det er en snill plate, en plate som er mer koselig enn ballerivende. Om det er et ønske. Jeg hadde kanskje ønsket litt mer fres, gjerne et par låter med mer tempo, og litt mer hardrock. Men Molten Gold har også funnet seget behagelig sted å være, de takler dette helt greit, og har levert en skive som jeg kan spille til alle besøkende, uansett om det er metalvenner eller svigermor. Allsidighet er jo viktig.

Jeg bemerker at de er glade i litt baktunge låter, på tempo, og litt likte tempo, neste gang tipser jeg om litt adspredelse her og at en uptemporocker kanskje lurer seg inn ;).

Det meste vokste godt på meg, mulig jeg fortsatt sliter litt med Silverback, den ble litt tungrodd og -skodd. Den Who-aktige åpningen på Sons Of The Morning Star redder dog festen. Sjekk den fete oppturen når bassen drar på rett over tre minutter, og de går inn i soloen, med tjukke lag med tangenter! 

På Bleeding Over, uten at jeg er kjenner av Stones, er det litt tråder inn mot Jagger og co her. Kanskje et hakk eller to mer intrikat, hehe, men det er noe der som vitner om at gjengen har hørt noe på de rullende steinene. 

Favoritt ble nevnte Sons Of …, Kneel And Prey og Socorro. På Socorro er det en veldig kul dynamikk i arrangeringen, der også vokalen flørter litt med melodilinjer. Denne driver også svært bra! Kneel er litt lik Sons of… , og ligger greit i forhold til mine preferanser.

Liker du rock, klassisk rock, setter pris på den litt snillere formen for 70-tallsrock, med mye sjel og godt påsmurt med orgel, hvorfor ikke sjekke ut Molten Gold? Dette fungerte best for meg når jeg satt i stua, hadde en kopp kaffe foran meg, og skulle chille litt, det er der Futures Past ga størst uttelling. Det er ikke stimuli nok til bilkjøring, eller sykkelturer, men i sofakroken med dempet lys og litt innrøyka feel (her må jeg jo understreke at det KUN er snakk om å forklare en mood)

7/10

Tracklist:

1. Rebirth
2. Silverback
3. Sons of the Morning Star
4. Bleeding Over
5. Socorro
6. Kneel and Pray
7. Moonstone

Futures Past by Molten Gold