Selskap: Owlripper Recordings/VIRAL PROPAGANDA

Release: 24.03.23

Prepare for war! War of the unicorn.

Forcefed Horsehead@Facebook

Fyttiræva, denne har jeg slitt meg gjennom flere ganger, for dette er et album jeg IKKE orker eller finner plassen til om jeg er sliten eller i feil setting. Men når jeg var litt lei, høyt oppe, klar til en krafttak, da var det nesten som om det var et totalt annerledes album enn det som var tilfelle dagen før. 

Det jeg vil påpeke er at jeg liker best når slike band drar det ned i tyngde, melodi, når de dype og nære sårene lukkes sakte mens blodet drypper forsiktig. Den biten synes jeg de ivaretar på sistesporet, den over ni minutter lange …And Then There Were None. Av en eller annen grunn starter alltid min musikkspiller på pc-en på sistesporet, og det var denne låten som stort sett dro i gang greia, da var det lettere å henge med på de energiske par sporene som ER i starten av albumet. Men det funker bra å lytte vanlig også altså, he-he, for bandet vil framstå som massivt, farlig og effektivt, en krigsmaskin hvor man ikke sparer på noe. 

Nyansene, kontrastene, de er superviktige hos slike band. Det fikser Forcfed veldig bra. Om man bare drøyer med å variere, og hiver seg i på topp speed konstant, blir jeg sliten, lei og hopper av ganske kjapt. Men her holder det gjennom hele spilletiden. Imponerende.

Det er flere sanger som utmerker seg, i overkant mange, de har alle sine særegne personligheter, og foruten nevnte sistelåt, er den sinnsykt feite og tunge The Black Sun, og oppfølgeren Dragged Back Into Life, der oppe. Dragged er hard og hurtig, og representerer skiva på en måte i at om du liker den, liker du det hardeste her. Så får du alt annet på kjøpet.

Jeg har alltid likt ekstrem musikk, helt siden jeg oppdaget Metallica og Kreator o.l. i min oppvekst. Men jeg har innfunnet meg i voksen alder at jeg trenger variasjon og melodier, og ikke minst, det må ikke være run of the mill, samlebånd, rett fram uten tenke selv. Forcfed får derfor en ekstra klapp på skulderen fra meg, og jeg beveger meg i de øvre regionene av det jeg pleier å gi. 

Produksjonen er krem, jeg har kun spilt den via filene jeg har, men det er bare å applaudere igjen. Lydbildet er en blanding av gammelt og nytt, trøkk og finesse, der thrashen, det svarte, dødsen og coren får puste, leve og formere seg. Vokalen er genial, akkurat i det sjiktet jeg liker, der jeg nesten synes det blir litt for mye. Vi snakker en hardcoreversjon, litt mer avslappet i kantene, av Roger i Vengeance Rising. 

8,5/10

Tracklist: 

1. Every Death You Take
2. Futile
3. Novgorod
4. Ruins
5. Iri
6. The Black Sun
7. Dragged Back Into Life
8. Übernecro
9. Spell No Stones
10. Unending Appetite
11. In a Rut
12. …And Then There Were None

Monoceros by Forcefed Horsehead