Nyheten om argentineren som har skrevet horrorhistorier der handlingen delvis er lagt til Kragerø, kystbyen med flere helikoptre per hytte enn noen annen kommune i Norge, ble formidlet av Yngve for noen uker siden. Nicolás Francis er, ikke overraskende, fascinert og inspirert av den norske black metalen, og musikken spiller da også en rolle i bokens plot. En såpass kuriøs sak er selvsagt verdt å undersøke nærmere, og det mest naturlige er å la Francis, som har bakgrunn fra journalistikk og grafisk design, innlede med å fortelle litt om seg selv. Og, dette gjør han på flytende norsk …

«Det jeg liker aller mest å gjøre er uten tvil å skrive; jeg har alltid gjort det. Men jeg liker også veldig godt å trene med vekter, jeg jobbet en stund som personlig trener i Buenos Aires, og svømming. Heavy metal er utvilsomt min foretrukne sjanger hvis jeg skal lytte til musikk eller gå på en konsert, selv om jeg også er åpen for andre sjangere, blant annet country og rockabilly. Jeg studerte også japansk i over tre år og hadde en tur til Japan planlagt for 2020, men på grunn av skjebnen endte jeg opp med å dra til Sør-Korea isteden.»

Forfatterskapet ditt er svært inspirert av horror-mestere som Clive Barker, Lovecraft med flere. Hva er det som tiltaler deg ved disse klassiske forfatterne og sjangeren? 

«Jeg elsker opprør mot virkeligheten. Å ikke være fornøyd med hverdagens monotoni og å utvide fantasien til det uendelige tar leseren med på reiser til fantastiske, skremmende historier som inneholder metaforer for livet selv, bare mye mer underholdende. Jeg har alltid vært tiltrukket av skrekk, fra da jeg var liten, da jeg var 6 eller 7, og snek meg til å se Fredag 13., Halloween, Nightmare on Elm Street, osv.»

Hvordan håndterer du balansegangen mellom å være inspirert og å skrive noe med egenart? Jeg skal ikke skryte på meg mye kunnskap om horror-sjangeren, men fant ting i boka som, for meg, virker tydelig inspirert av Lovecraft. Jeg tenker da på f.eks. historien med El Gringo der man møter et isolert folk som oppfører seg svært eksentrisk og det er noe utenomjordisk som styrer livene deres. 

«Innflytelsen er ubestridelig. Det er som å si at Phil Anselmo ikke er inspirert av Rob Halford i sine tidlige dager. Innflytelsene vi bringer fra barndommen er veldig merkbare. Jeg er selvfølgelig fan av Lovecraft, men for den historien, som er den eneste som skjer i Argentina i Black Metal, ønsket jeg også å hylle westernsjangeren, siden jeg er veldig fan av klassikerne til Clint Eastwood, Charles Bronson osv. Jeg tenkte at å kombinere kosmisk skrekk og western ville være interessant. Og enda mer hvis jeg kunne plassere det i Argentina på 1800-tallet, et sted som var ingenmannsland og fullt av lovløse.

Denne balansegangen er noe alle kunstnere møter, ikke minst metalmusikere. Vi prøver oss på en liten analogi. Som forfatter er Lovecraft en foregangsfigur som er mange år foran deg i tid. Mayhem er et tidlig foregangsband innen black metal, som du liker. Så, Lovecraft = Mayhem. Hvilket band skal x og y være i følgende likninger? Clive Barker = Y og Nicolás Francis = X?

«Godt spørsmål! Jeg vil si Clive Barker = Judas Priest, mer spesifikt Painkiller-albumet, ettersom han kombinerer subtiliteten og tøffheten til Rob Halford, med originaliteten og fantasien som har preget dem i flere tiår. Dessuten er de begge engelskmenn! Når det gjelder Nicolás Francis, vet jeg ikke helt … Jeg tror jeg vil våge meg på å si Billy Idol, som er min favorittsanger gjennom tidene. Jeg vet at det ikke er metall, men han har en unik evne til å balansere det myke med det harde, selv med voldelige passasjer og alltid med et sentralt fokus på estetikk.»

Enn så lenge er du uavhengig forfatter. Akkurat som i bandverdenen er det plusser og minuser ved dette. Hva ser du på som mest problematisk ved å ikke ha støtte fra et forlag? Hva er de største fordelene?

«Det største problemet er spredning og penger, siden et stort forlag gjør dette for deg, noe som betyr færre problemer. Men det betyr også mindre kontroll, og i dag takket være teknologi, internett og sosiale medier, har gapet krympet betydelig. Som uavhengig kan jeg velge hva jeg skal skrive, når jeg skal publisere, overvåke royalties og ha direkte kontakt med fansen.»

En ting jeg oppdaget da jeg leste boka, som nok hadde vært unngått med et forlag i ryggen, er småfeil ved korrekturlesingen. Det er vanskelig å oppdage alle feil, dette vet jeg godt av egen erfaring. På side 51 er det et avsnitt som dukker opp 2 ganger på rad. I hvor stor grad lar du deg irritere av slike småfeil ved det endelige produktet som du har jobbet hardt og lenge med? Klarer du å overse det lett, eller er det en perfeksjonist i deg som blir forbanna?

«Ja, dette kunne jeg bekrefte noen dager etter at jeg sendte deg boken. I noen filer fra pressematerialet ble dette avsnittet duplisert da epub-filen ble eksportert til pdf-format. Heldigvis kunne dette løses. Takk for korreksjonen, jeg er veldig detaljorientert i slike saker.»

Så må jo vi innom norsk black metal. Kan du utdype forholdet ditt til sjangeren?

«Jeg oppdaget Black Metal, tror jeg, med Venom, i betydningen av begrepet, men når det kommer til oppdagelsen av ekte norsk black metal, var det da en venn fikk meg til å lytte til Burzum. Musikken fanget oppmerksomheten min enormt, og derfra begynte jeg å lete etter lignende band, dokumentarer, lese litt om historien. Jeg oppdaget at det, utover referansene til heddendom, var en veldig sterk tilknytning til naturen, det organiske.»

Jeg antar det er din elsk for black metal som har fått deg til å lære deg norsk. Hvis kommunikasjonen vi har hatt via e-post er nivået du ligger på, må jeg si at jeg er svært imponert! Så, kan du dele litt om denne læringsprosessen? 

«Det mest utfordrende er selvfølgelig å snakke. Lesing eller skriving forbedres med praksis, og jeg håper en dag å reise til Norge for å utvide kunnskapen min. Det er et veldig rikt språk og forskjellig fra spansk. Jeg liker veldig godt å lære det, akkurat som jeg gjorde med japansk.»

Du fortalte meg at veien til småbyen Kragerø, som absolutt ingen forbinder med black metal, gikk via Edvard Munch. Kan du fortelle hvordan denne prosessen var? Det er jo unektelig svært spesielt med en argentiner som skriver horror lokalisert til lille Kragerø. 

«Ja! Kragerø … Jeg husker, da jeg lette etter en beliggenhet for hovedhistorien, ønsket jeg ikke at stedet skulle være relatert til sjangerhistorien. Jeg ønsket at det ikke skulle være et åpenbart sted, og da jeg lette gjennom Google Maps stoppet jeg ved Kragerø, som jeg syntes var et veldig kraftig navn og hvis lyd passet perfekt.»

Boka er jo litt spesielt bygd opp. Egentlig er dette en samling horror-noveller med en hovedhistorie som er en slags paraply alt er samlet under. Hva er din egen favoritthistorie her, og hvorfor? 

«Det er litt vanskelig å velge en favoritt fordi alle er som små barn som man har skapt fra sin egen fantasi. Kanskje jeg kunne nevne to historier, som har vært de som har etterlatt meg mest fornøyd, og de fleste lesere. Disse er Those Who Devour og Black Metal. Den første ble født i en tid da jeg ikke hadde inspirasjon, så jeg bestemte meg for å skrive om det, noe som løste det opprinnelige problemet. Når det kommer til Black Metal-historien, er Harald Nilsen og Sarah Norris uten tvil de to karakterene jeg likte best å skape.»

Det er umulig å ikke trekke parallellen til musikkalbum når man tenker på denne strukturen. Boka har en black metal-innledning, et intermezzo og en avslutning. Er denne strukturen direkte inspirert av metalalbum?

«Den er inspirert av klassisk musikk. Jeg husker da jeg var barn og studerte klassisk gitar og de fikk meg til å lese partiturer, Paganini, Bach, Vivaldi etc., og jeg var alltid fascinert av seksjonene der noen verk var delt inn. Siden jeg hadde gjort noe lignende med min forrige bok, The Pale God, der det var en intro og en outro, bestemte jeg meg for å gjøre noe lignende i denne andre boken.»

Hva er den beste introen på et metalalbum etter ditt syn? Og hvilket album synes du har beste into-intermezzo-outro?

«Prowler, fra Iron Maidens første album. Jeg hørte den da jeg var 13 år, og det blåste meg bort med de første akkordene (se der ja! Yj). Når det gjelder det beste albumet, er det komplisert. Det er mange, men jeg vil velge Operation: Mindcrime av Queensrÿche. Et mesterverk.»

Karakteren Harald må du fortelle litt om. Han framstår som en stereotypi av en black metal-elskende vikingnordmann. Hvordan ble denne karakteren skapt? Hadde du spesifikke musikere i tankene?

«Jeg hørte på Bathorys diskografi mens jeg skapte karakteren deres! Jeg er en stor fan av Quorthon, og jeg tror litt av den viking-epikken smittet over på karakteren Harald. Det jeg virkelig likte med personligheten hans var at han ikke ga etter for tiden, han forble tro mot metallen som hadde gitt ham så mye glede da han var ung. Jeg kjenner flere metalheads her som er som Harald, som følger mottoet til Lemmy: Motörhead for life.»

Norrøn mytologi er også et emne du har benyttet i forfatterskapet ditt. Jeg antar det er metalen som har skapt denne interessen også? Hvordan vil du beskrive forholdet ditt til dette temaet? 

«Jeg er fascinert av nordisk mytologi. I Argentina er det første jeg husker at jeg så animeen Saint Seiya på midten av 90-tallet som håndterte en hel historiebue i Asgard. Jeg ble blåst bort av historiene. Deretter fulgte mange filmer og bøker. Det er som gresk mytologi, en konstant strøm av ideer som fortsatt blir brukt i dag. Før jeg glemmer det, i min første bok er det en historie som heter Helheim.»

Hva med mytologi/folklore fra ditt eget land, er dette også noe du er interessert i?

«Her har vi mange legender og folklore, mer relatert til de innfødte folkene som var her før kolonisatorene kom. Jeg har ennå ikke hatt ideen om å inkludere dem i en historie, men det er aldri for sent.»

Forsiden på boka, har du designet denne selv? Kirken har jo en åpenbar link til selve historien, og like åpenbart til black metalen her i Norge. 

«Kjæresten min, Griselda, designet det. Hun har mye erfaring som grafisk designer og fotograf. Jeg ønsket å finne en kirke som ville skille seg ut og være imponerende, og samtidig ha et norsk design. Den røde himmelen er en hyllest til hovedhistorien.»

Har du selv spilt i band? 

«Ja, jeg var i et thrash metal-band i to år. Det var for ganske lenge siden, rundt 2008-2010. Jeg begynte å spille gitar og synge, og endte til slutt opp som hovedvokalist. Jeg skrev teksten og vi gjorde nesten et dusin show, med originale sanger og cover av Motörhead, Judas Priest, Slayer, Kreator osv.»

I og med at argentinsk metal ikke er veldig kjent her i Norge, har du noen band du kan anbefale nordmenn som leser dette?

«Jeg har mange å anbefale: Hermetica (Det viktigste heavy metal-bandet i Argentina. Vi kunne sagt at det er et heavy-thrash.), Plan 4 (Groove metal med upåklagelig lyd.), Avernal (Death metal), Dragonauta (Doom metal) og Los Antiguos (Stoner).»

Avslutter du med et lite avsnitt, det kan være tatt direkte fra boka eller noe nytt du finner på nå, som pirrer nysgjerrige lesere til å skaffe seg boka? Som en liten teaser, altså …

«Mens jeg skrev slutten på boken og konklusjonen, åpnet et helt nytt panorama seg for meg hvor jeg kunne inkludere og relatere de nye historiene. La oss si at jeg kom over dette nye kaotiske og rødaktige universet, hvor disse gamle gudene og vesenene eksisterer som kommer til å fortsette å dukke opp i historiene mine og i romanen jeg skriver nå.»