Alle bilder, fotograf: Jørgen Freim. Sjekk flere bilder HER
.

Festivaler for meg er ofte første dag ferdig = sliten, andre dag bra, tredje dag = sliten. Når jeg våknet og frokosten på hotellet var unnagjort, og kaffen slukt, var det ny labbetur til busskøen, som i likhet med dagen før var en smooth opplevelse. Dag to var også den dagen vi fikk sett flest band, selv om noen gigs måtte deles var totalen ganske rå. 

Velkommen til Twin Peaks

Første bandet i teltet kom vi til når det var ferdig, men jeg tror ikke jeg hadde et behov for sataniske hekser så tidlig på dagen uansett :). Og da var Audrey Horne og Vampyrscenen første stopp. Og de leverte så det gjallet! Jeg har sett de bedre, men det tror jeg er fordi de gjør seg bedre på mindre scener, og man får de litt tettere på. Min reisemakker Lars poengterte at endelig var det noen skikkelige soloer på festivalen, og der stiller bandet med full sekk. Kursene i poseringer har også gjort sitt, Audrey Horne framfører låtene sine som en mal på hva de er inspirert av og har vokst opp med. Og de gjør det kjempebra! Vel er noen av låtene som vanlig tett opp til de klassiske banda, og min påstand om at Audrey er det bandet som rapper mest men gjør det til sitt eget på en kløktig måte, den står fortsatt. Når de drar på med Phantom Of The Opera hører man, foruten arrangeringen, at det lett kunne vært en låt de selv hadde snekret. De leverte på den, men selv liker jeg bedre coverversjoner som ikke legger seg kliss opp til originalen. 

Bilde: Audrey Horne

Smør de to fingerferdige poseringsmaskinene på gitar med en jovial bergenser på vokal, en habil trommemaskin og en bassist med et godt glimt i blikket, og spillegleden, og festivalnerven er på stell. Audrey er et norsk band, semistort, men spiller fletta av flere av de som var på hovedscenen, Hint. De hadde lett gjort det bedre enn for eksempel Vv, som var fyren var Him. Det var noen ganger jeg lurte litt på plasseringen på scenene, men sånn er det. Lett ett av høydepunktene på Tons Of Rock 2023!

Ikke så vill

Ville Valo, som jo er kjent for sitt virke i bandet HIM, hadde dratt på seg en svart dress og en sixpence, og så litt stakkarslig der han stod i front av bandet sitt. Men jeg likte framtoningen, han virket genuint introvert og samtidig litt utilpass på scenen, men hvor det var flere øyeblikk der smilet kom fram. Jeg har aldri hørt HIM tror jeg, faktisk, og har ingen tilknytning til emogreia eller det han gjorde av musikk på 90-tallet. Ikke visste jeg om låtene han spilte var HIM-låter eller fra soloskiva til Vv som kom i år. Men det var mye som var fryktelig likt, og veldig nedstrippet og enkelt. En popaktig svarterock/-pop med en tanke industriell undertone. Og med mer hell mot Limahl og Kajagoogoo enn noe annet. Ikke for meg, men det var kult å se hvor mange som hadde et lite glimt av nostalgi og kunne synge med på sangene. Bra lyd, og jeg ble stående gjennom hele konserten også, og som en objektiv lytter må jeg si at musikken kanskje ikke var så veldig spennende. Et par låter hadde holdt for meg, etter det ble det mye repetisjon. Som sagt, merkelig å ha dette på hovedscenen.

Vreden fra Sogndal

Jeg har definitivt hatt en oppadgående kurve i mitt forhold til Vreid. Jeg er fortsatt på gjerdet i å like vokalen veldig godt, men det er elementer i musikken som både er tighte og tunge, og stemningsfulle. Det liker jeg, at Vreid er flinke til å variere. Og de kler en stor scene som Vampire er. Kule løsninger på skjerm bak, og flammer. Det er dog også et doseband for meg, og når jeg måtte slite meg løs for å dra til teltet og sjekke hva som skjedde der, gikk det helt greit. Helt til jeg kom til teltet, da ville jeg tilbake :).

Brannfakkel

brenn var absolutt ikke noe for meg. De hadde masse energi, og de hadde et stort publikum som løftet stemningen. Men det første som slo meg, etter 20 sekunder, det der er et er P3-band, og slik rock har dessverre aldri appellert til meg. Det er derfor litt tricky å mene noe om det, men observasjonene jeg gjorde vitnet om at det kun var egen smak som ikke gjorde at det ble uttelling.

Bilde: Napalm Death

Dynamitt og død

Krasjet mellom Tnt og Napalm Death var kjipt. Jeg ville se begge, og måtte dele opp opplevelsene. Noen som sa variert musikksmak? Det som var kult var kontrastene, det gjaldt også et par av de andre krasjene, at man gikk fra noe hardt eller mykt, og møtte den rake motsetningen. Jeg gikk fra Tnt når de spilte Northern Lights, og mens den fadet ut og jeg gikk over sletta, begynte Napalm Deaths kaos å velte ut av teltet. 

Jeg følte ikke helt Tnt, men det var heller ikke en dårlig gig. I starten av første låt virket det som om det kom en annen låt under den de spilte, uten at jeg er sikker. Det ble fjernet raskt. Og selv om Tony gjorde en bra figur, og må slåss litt mot de nivåene som ble lagt i glansårene, tror jeg bandet tjener grovt på de to frøknene på backingvokal. Uten det hadde det ikke fungert så bra. Og Dahl var stabilt bra der bak, god leveranse. Så ja, jeg synes det var litt ugreit å forlate konserten, men jeg ville sjekke Napalm Death, de hadde jeg ikke sett siden 1992.

Og der var det bare kaos, ha-ha. Lyden var ok, men rett i trynet edgy. Og bandet bråkte for mye, faktisk. Jeg har en fotnote på at de låter mer sinna, aggressive og har mer agenda nå enn i 1992 :). De er mer kompromissløse nå kanskje? Suffer The Children hørtes jo drøyere ut enn jeg husker. Så bandet fikk blåst ut litt ørevoks på meg, og fikk ut energien på både eldre og yngre fremmøtte. Og Barney har alltid en politisk agenda, som kan bli for aggressiv. Jeg likte ikke at han generaliserte for eksempel, det går mot min sentrumstenkning. Det er nyanser i alt, ikke generalisering. Ordlyden er hard, musikken er hardere, folk fikk støvet seg ned i pitten, og som opplevelse var verdt å ta med seg. Men helt klart ikke et band jeg følger på turne :). Jeg har litt sansen for slik de har blitt, tyngre, men denne dagen luktet det mer deathgrind enn deathmetal.

Bilde: Pantera

Brølekattene fra Texas

Ok, jeg har sett terningkast på full gnu om dette bandets opptreden på Tons Of Rock. Jeg skal medgi at de leverte bedre enn forventningene, og hvor nok diskusjonene om at de to viktigste medlemmene er borte, hvordan forholdet mellom vokalisten og brødrene var på et punkt, og de kontroversielle utfallene Phil har på sin cv, har overskygget mye. Og selv om det er lov å feile og snuble, og si gjøre opp, er det ikke fritt for at det ligger som en tåke rundt det hele for min del. 

Men musikalsk leverte de, selv om jeg aldri har vært fan av bandet etter 1990. Zakk Wylde fikk endelig lov å spille Panteralåter, og lirte av seg hauger av soloer, men han gjorde det på sin måte, på en måte. Charlie? Joda, han er faktisk ikke så ulik stilen til Vinnie Paul, så det klaffet bra. Phil selv brølte imponerende, men han er jo synlig sliten. Det er ikke fritt for at substansene som har kommet inn i kroppen i årenes løp har sløvet systemet, men basert på det jeg forventet, var det mer enn bra nok dette. De som virkelig er fans hadde jo en religiøs opplevelse, de er det ikke mulig å snakke saklig med uansett, haha. Så nope, bra nok og litt til, men det er nok litt tributeband for min del, og jeg har ikke hatt sansen for Anselmo når det gjelder vokal eller den ustabile oppførselen. Det skal sies at dette nok kunne fungert som en headliner på årets Tons. 

Bilde: Spiritbox

Kanadiske ånder

Når det var kvarteret igjen av konserten løp jeg ned for å sjekke teltscenen, og Spiritbox. Fullt telt, full stemning, et band som minnet om oppskriften for eksempel Jinjer har. Dame og mann på vokal, ikke en veldig spennende stemme, men god med publikum, og de var proffe i alle lag på scenen. Moderne, vokalen var growl og ren, litt hiphop-attityde i imaget, og for meg nok et band som hiver seg på etter at stilen de spiller har kommet godt i gang. Så får vi se om det er et samlebåndband eller om de overlever. Jeg hadde trodde de var mykere i musikkstilen, basert på det folk fortalte, men det var faktisk likheter mellom det jeg forlot med Pantera og det som sivet i overgangen til teltscenen.

Tidsmessig og i slik dagen var for oss, var Gojira neste, og siste band for kvelden. Man besøkte bodene og fikk kjøpt noe musikk fra Nordic Mission-bua, og fylt på vannflaskene. 

La Godzilla 

Franskmennene i Gojira har jeg sett bedre før, de har etablert seg som et stort band nå, men jeg synes kanskje de i samme tid har mistet litt av bittet sitt. Det er fortsatt teknisk, hardt og imponerende, men de har kanskje blitt litt mainstream i deler av soundet? De fleste band som bygger seg opp slik som Gojira, over tid, vil endre seg, og tilpasse seg, og for å bli store nok og favne de som ikke bare liker det slik det var, må man flikke og file. 

De har et bra budskap i miljøsaken, som kanskje virker å være en større del enn hos mange andre band.

Filmene på storskjermen fungerte bra, selv om det ble litt i overkant gjennom hele konserten. Lyden var bra, og makan, man skal ikke klage på leveransen fra de fire. Men helt i ekstase er jeg nok ikke pr 2023. De har blitt et band man kan se relativt ofte, og de fornyer seg ikke så mye slik jeg hører det, foruten at jeg jo mener at musikken har blitt mer mainstream, litt snillere i kantene.

Bilde: Gojira

Bilde: Gojira:

Publikumsbilder: