Bilde: Zebulon, foto: Jan-Erik Johansen

Man fikk sett tre av fire band, og hadde en flott kveld i hovedstaden. 

Nordic Mission@Facebook

Helgen ble med andre ord bra, og i tillegg til å møte mange kjente, henge litt med folk jeg ikke ser så ofte, ble det mulighet til å se Norgesdebuten til selveste Wytch Hazel, et band jeg virkelig hadde sett fram til. 

Jeg er ikke svartmetalmann, og etter 4 timer på beina, valgte jeg å lufte meg, og ikke se siste band ut, Crimson Moonlight. Det satser jeg på at jeg er tilgitt for :). Men hovedgrunnene til at jeg reiste opp var Wytch Hazel, og for å delta på Nordic Fest, som styres av en flokk fantastiske mennesker. Her regjerer hjertevarme, smil og en brennende iver for musikk. Tusen takk til Pål, David, Vetle, Oddmund og resten av gjengen. 

Lyden var bra, lokalet også, litt trangt bak med merchen og platebutikken til Nordic Mission, men det er vel et luksusproblem.

Jeg reiste sammen med trommis fra Grand Lux, Arild, og vi bunkra oss i leiligheten til min tidligere bandmakker Bjørn Espen. En knakende fin helg med venner, og tid til å nerde litt. Vi tre er nok ikke alltid enige i alt, men en ting er sikkert, turen ned til sentrum og til Wytch Hazels første besøk i Norge, DET var et høydepunkt og noe som virkelig vil legge seg på minnet.

Bilde: Morgarten, foto: Jan-Erik Johansen

Morgarten var dessverre ikke et band som falt i smak hos meg. De spiller en form for folkmetal med extreme kanter, med skinnstøvler og munkekapper, og traff bare ikke mitt musikalske senter. De jobbet bra, medlemmene var utrolig fornøyde med å spille, de smilte og koste seg, og det smittet på en del av publikum, jeg konstaterer bare at jeg ikke var blant de. I sin stil mistenker jeg at de kanskje ikke er så innovative, at de heller er et band som kopiere og blir inspirert heller enn å tenke for mye på skaperevne. Sveitserne så ut til å både kose seg og å gå av scenen med et smil om munnen, som i seg selv er gull. 

Zebulon likte jeg godt. Jeg har sett et par korte klipp på nettet, og var egentlig rimelig blank. Stilen er, selv om det ble brukt ord som nydoom av en venn av meg, en jeg vil trekke litt inn i den gamle skolen. Det er referanser både til Candlemass og Saviour Machine, og en touch av Thy Listless Heart. Jeg husker ikke titlene, selv om Headstone var en låt jeg la til bak øret som fet, og en låt virket å være litt snublete arrangert, uten at jeg husker hvilken. Men for meg ble dette en bra opplevelse, og jeg henger meg på og ser fram til å følge opp gjengen. 

Dette var debutkonserten til bandet, noe jeg ikke nødvendigvis synes var så merkbart, og jeg ser fram til hva som skjer når de vokser og utvikler seg framover. De ikke har vært i studio ennå, og jeg noterer at man ser fram til resultatet når det er klart. 

Bilde: Wytch Hazel, fotograf: Jan-Erik Johansen

Wytch Hazel var bortimot flawless! Sistesporet, Strong Heart fra sisteskiva, var litt bakpå, det var et eller annet med den som ikke løsnet helt. Ellers var det, bortsett fra at lyden var litt kjipere på første låt (som ble korrigert kjapt), rent gull fra Uk-bandet.

Låter fra alle skivene ble presentert, det liker jeg. Nyskiva har ikke helt sunket inn her, jeg planlegger å spille den flere runder i tiden som kommer, men låtene fra Pentecost og Sojourn var enorme! De spiller så bra sammen, og gitaristene spesielt. Bassisten og trommisen legger et flott underlag, og lager rom for bandets Thin Lizzy-inspirerte dualspill. Gitarene skinner virkelig med sin enkelhet og rene lyd, vokalen og vokallinjene, refrengene, det fenger så mye at man våkner neste dag med Dry Bones og Spirit And Fire malende i huet.

Jeg er jo en nerd når det gjelder Nwobhm, og hører mye fra denne bølgen hos Wytch Hazel. Jeg er usikker på hvor mye de har hørt på de mer obskure banda, men det er ikke overraskende at de ligner da Thin Lizzy jo var en av de viktige kildene til inspirasjon for bølgen den gang.

For meg er Wytch Hazel ett av de beste banda for tiden, og de har blitt en enorm favoritt. Jeg jobber som sagt med sisteskiva fortsatt, men bare de to nevnte andre skivene er så bra at de kommer til å følge med resten av livet. Å se de live, for en opplevelse, tusen takk til Pål for booking, og til bandet for å ta turen over. Vi kjørte til sammen 8-9 timer for å se dette, og når jeg sitter hjemme igjen, er det 100% verdt det. 

Bilde, foto: Yj