Selskap: Freshporia

Release: 24.11.23

Thrash, power og klassisk metal i en salig lapskaus.

Fierce Justice@Facebook

Vet dere hva, Fierce Justice har truffet svært bra på storparten av sitt debutalbum. Det er et band som har holdt det gående lenge, og sluppet musikk, men debutalbumet måtte vi altså vente på til 2023. 

Bandet ligger, som overskriften hinter om, i flere leire. Jeg føler at de vil være Annihilator eller Megadeth, men låter mer som de banda i etasjen under. Om du skjønner. De mangler det lille ekstra for å slåss med de store, men come on, det er jo et kompliment at man plassere et norsk lite band såpass greit oppe i systemet? 

Soloene er bra, det er mye bra rytmikk i trommer og bass, og riffingen skinner ofte. Produksjonen er bra, det er (heldigvis) ikke så sjangerdefinert lyd, eller musikkstil, så de treffer garantert ikke de som vil ha rendyrkede stiler som er populært for tiden. Men har du et åpent sinn, og liker thrash med en anelse power og klassisk metal, sjekk ut dette. Det er vanskelig å finne ut hvor de tipper over og mellom stiler, de balanserer det slik at ihvertfall jeg hele tiden satt og tenkte egenart.

Det er likheter med slik Hjallarhorn noen ganger ligger der, i grenselandet, og der Ghost Avenue oppholder seg, men siste der er selvsagt mer mot den klassiske metalen. 

Vokalen er ren, den er litt Metallica-ish/litt Mustaine, der man har en renvokal med litt rufsete kanter. Og David leverer mye fett her. Aldri så der oppe at man blir blåst av banen, ei heller er han nede der man begynner å tenke amatør. Stemmen er etter en tid med bandet noe som vokser på deg, og den er tidvis virkelig bra! Så, vi har med et band å gjøre som kanskje ikke er umiddelbart, men et man må spille noe før det åpner seg. Metal med positivt fortegn, men med en passende dose dunkelhet. Det lukter 1991 av dette, gi og ta et par år. 

Om alt er bare glede og smil? Neida, noen låter er bedre enn andre, og når de leker seg med litt moderne edge, som på End Of Time, skjærer de litt ut av oppskriften. Men ikke mye, og isolert er låten bra. No Apologies falt jeg ikke helt for, selv om det er elementer i låten som er bra. På Ride To Hell og Lucy faller jeg også litt av, der er de noe på en hardrock-vibb, og litt av vokalen synes jeg kanskje falt litt. Men låtene i dette avsnittet tilfører variasjon, jeg hadde ikke nødvendigvis ville hatt over en time med det samme. 

Og ja, det er en for lang skive, til slik musikk er det mye smartere å konsentrere brygget til 40 minutter-ish og holde dosen på maks. 

Avslutningen på mange skiver er ofte det som fester seg hos meg, jeg vet ikke hvorfor, men mange band drar på med noe av det fetere helt på tampen. The Will Act er også en sang som tilfører variasjon, men har en feit groove og bra driv. Litt Wratchild America med tyngre lyd og bedre vokal kanskje, med en knivsodd Pantera. Også litt Faith No More synes jeg drypper litt her, på Ancestral. Dette var en tung og annerledes, og tøff, låt.

Låten helt nede, Awakened, den fikk jeg ikke noe forhold til før etter at jeg var ferdig med anmeldelsen. Det er en powerballade, mest power, og jo, denne har kvaliteter som snek seg på plass. Litt 2000-talls blandet med 80-tallet kanskje, og den har bra tyngde, fine løsninger på vokal og soloer, og man må understreke at man ikke skal bedømme noe før man har hørt noe mange ganger.

Så skive er litt ujevn, men bandet leverer, og jeg vet at det er mye som skal ut når man debuterer etter så lang tid. Til info er et par av låtene fra demo-ep-n fra 2015, og kan forklare spriket i stil. For lytteren kan det bli litt mye å tygge på, men følg med på dette bandet, om de thrasher litt mer opp og fokuserer på å luke litt i hagen neste gang, er andreskiva ihvertfall noe jeg ser fram til. 

7/10

Tracklist:

1. Call to Arms
2. Doppelganger
3. Spineless
4. Rage
5. Awakened
6. Ancestral
7. End of Time
8. Ashes of Desolation
9. No Apologies
10. Ride to Hell
11. Bad Lucy
12. Defiance
13. Will to Act