Bilde, fotograf: Asgeir Mickelson

Da har man vært på kjøretur igjen, ikke så langt, for turen gikk til øvingslokalet til Strange New Dawn, et band som holder hus i Nodeland, et lite stykke utenfor Kristiansand. Jeg har fulgt disse siden de startet opp, og vi snakker vel om sent 2014, med skiveslipp tidlig året etter. Siste tilskudd til diskografien ankom hyllene på tampen av fjoråret, den foreligger på cd, lp og i digital drakt.

Anmeldelse kan du leser HER
. 

Om du vil lese deg opp på bandets historie, anbefaler jeg å ta deg en tur til intervjuet som ble gjort rundt forrige album, Planet System. Klikk HER
. 

Jeg møtte opp på Kiwien der ute, la meg bak bassisten i Omegashifts Toyota Landcruiser, og ble geleidet til et lokale bandet leier. Vi kom oss opp i andreetasjen, der bandet satt spredt i lokalet og ventet. Jeg var sikker på at de skulle øve, men det ble kun en avslappet samtale om løst og fast, som jo er ganske enkelt når man har historikk med de fleste fra snart 35 år tilbake i tid.

Skiva bandet slapp nå nylig, New Nights Of Euphoria (Svart Records),har gått mange runder her i huset, og som vanlig er det ikke en umiddelbar oppgave å komme i mål med karenes musikk, det krever litt tid og fokus. Og siden sist har de endret seg litt, det har blitt en lysere produksjon, i mangel av et bedre ord, man har en sterkere tilstedeværelse av tangenter og lydlandskaper, og man har gjort enkelte grep på selve musikken. En litt snillere form, samtidig som de har beholdt tyngden de hadde på forrige skive.

Dette er også bandet enige i, at forskjellene ligger i nevnte områder. Men Strange New Dawn presiserer også, og det vet vi som kjenner til hvordan de tenker og jobber, at neste skive ikke trenger å følge dette mønsteret. Faktisk snakkes det om at albumet som dukker opp ved neste anledning vil bli tyngre, «…mer metal» kommer det fra både Christoffer (Botteri, bass) og Sven (Rothe, trommer). Det er litt av dette som gjør bandet så spennende, at man ikke helt vet hva de leverer fra gang til gang. Det kjedeligste er jo om man får det samme hele tiden?

I min anmeldelse av nyskiva trakk jeg inn at det kanskje hadde vært spennende å utvikle vokalbiten, å mulig trekke inn en variant, som kan spille sammen med og opp mot Roys rene stemme. Og når man ankom lokalet satt det en kar der, Tom Harald, som nettopp skulle prøve å tilføre grovere tak i vokalavdelingen. Man følger med selvsagt, og melder inn når det foreligger oppdateringer. Og Roy er herlige avslappet til det å bli utfordret, i det å få en kompanjong på vokalbiten: «Foreløpig er det jo litt surrete, men jeg har ikke et ego som gjør at jeg MÅ gjøre alt selv. Så lenge helheten blir bedre, slipper jeg gjerne andre til. Og jeg kan jo også selv bli inspirert, og om man for eksempel står fast på noe, kan man spille ballen over til motparten.» «Vi skal jo bare heve hverandre» legger Tom Harald til, som så langt kun har vært innom lokalet et par ganger, men som nok vil bli en faktor framover om alt legger seg greit til rette.

Christian Botteri (gitar) kommenterer på at Nattehimmel, et annet band han og hans bror, samt trommeslager fra Strange New Dawn, Sven, har sammen med tidligere In The Woods…-vokalist James, gjør det bra. «Jeg synes det er litt rart at Nattehimmel virker å gjøre det bedre enn Strange» sier Christian, og legger til at det er Strange som ligger hjertet nærmest og er det som er viktigst, det som er hovedbandet. Jeg mener jo selv at det er lettere å selge inn et band som Nattehimmel, som er lettere å putte i en bås og promotere, og det tror jeg Christian også er enig i. Og Nattehimmels album har jo også vært ute en god stund.

Sjekk en artikkel med stream av Nattehimmels debutskive HER
.

Morten på tangenter har, som nevnt tidligere, fått mer plass. «Jeg har lagt på veldig mye ja» svarer Morten, og Sven hiver seg på med «…men du skulle gjerne hatt mer» ;). Og det er kanskje dette som er hovedgrunnen til at soundet har endret seg. Morten er dritflink, og tenker klassisk, med soundtrack/film som en del av oppskriften. Det blir episk, svulstig og tidvis dominerende, og preger nyskiva på en bra måte. «Dette blir det mer av i neste runder» sier Morten i en fotnote.

Christian: «Morten har vært svært viktig ja, men jeg vil også trekke fram Bjørn Harstad, som har satt sitt preg på skiva.» Bjørn er tidligere gitarist i In The Woods…, og er i dag en del av Green Carnation-familien. Forhåpentligvis blir det også han som tar del i en live-lineup om det blir konsert.

Selskapet som slapp albumet er Svart Records, et selskap som faktisk ikke var fan av forrige album, men som signerte gøtta basert på skissene til denne nye. Samarbeidet har resultert i et flott produkt, og selv om det kanskje er litt vanskelig å promotere bandet da de faller litt mellom stoler, krysser vi fingrene for at det bygges et bra fundament for bandets framtid. De fleste møter jo Strange New Dawn for første gang med denne ferskvaren, og forhåpentligvis drar noen inn de par eldre utgivelsene og sjekker historikken. Kanskje får de oppleve at de to første også presses på lp en gang?

Vi kommer inn på konsert, live, scene. Bandet har ikke debutert ennå, men har en positiv tilnærming til å gjøre noe snart. Det ble brainstorma ideer, band, scener, og om man ikke skal påstå at det ble veldig mye bestemt, ser man i hvert fall en svak skisse av at det kan bli noe en gang.

Roy penser litt over på det å være fri, å få gjøre som man vil. «Det er det som er så bra med dette bandet, man er fri til å gjøre det man føler for, ingen står og forteller deg at slik og slik skal du synge, sånn skal det låte». Sven forsterker utsagnet, og bassist Christoffer legger på en siste bekreftelse, som samlet får meg til å skjønne at her er det egenarten og personlighetene som regjerer. Det som skjer når musikken er ferdig er et resultat av en gjeng med gode venner som kommer med hver sine innspill, og hvor musikken oppsummerer dette. For en flott måte å spille i band på. Det hjelper jo selvsagt at kjernen her har kjent hverandre siden alltid, og da har man kanskje ambisjoner som er mer i det å skape enn det man skaper?

Christian er nok den som snakker mest, og har godt fokus på hvor bandet har vært og hvor det skal. «Det jeg føler er at vårt neste album, vårt fjerde og det vi holder på å skrive, vil bli det første der hele bandet har jobbet 100% samlet med. Da tenker jeg på å skrive låter, øve inn arrangementer…og det at bandet er mer med i prosessen med å skrive materiale, forsteker og hjelper mine ideer mer.»

Gjengen øver tre dager ukentlig, noe som er fantastisk, «…og selv om ikke alle øvingene er like produktive, skjer det små greier hele tiden» sier Sven. Jeg slår gjerne et slag (!) for øvingene, det å møtes, være sammen, se og høre hverandre der og da, ikke bare sende filer og kanskje ikke møtes i det hele tatt før en skive er ferdig.

Strange New Dawn@Facebook

Coveret er flott, og jeg gjettet feil og trodde bildet var tatt av Sven, som er en fantastisk bildebehandler og kunstner. Men selskapet valgte å gå for en egen løsning, hvor fotografen/kunstneren har laget alt med musikken som utgangspunkt. Derfor har ikke bandet en veldig god forklaring på hva og hvorfor når det gjelder coveret.

Siden jeg har vært innom historikken tidligere, ble samtalen stort sett fylt av skitsnakk, mimring og greit fokus på dette nye albumet. Alle de tre skivene har sitt særpreg, og jeg vil gjette på at i de neste rundene dette også blir en gjeldende faktor. Prøv deg på smakebitene, sjekk ut bandet og støtt opp om et norsk band som har bommet totalt på samlebåndet og mainstreamen :).