Bilde, Profiler

Foto og skribent: Anniken Oline Brandal

Du finner flere bilder HER.

I kveld tar jeg turen tilbake til John Dee, bare få dager etter siste besøk. Stemningen for kvelden er på en annen skala av sjangeren enn hva det var tidligere. Det går fra voldelig punk til nu-metal. To av tre band er ukjente for meg, så jeg er in for a treat. 

Køen for å komme inn var ikke den lengste, men den var stemningsfylt. Jeg snakket med flere, og de fleste var mest kjent med kveldens hovedband, men nysgjerrigheten rundt supporten var stor. Det var mye snakk om andre konserter og kommende festivaler. Hva folk tenker rundt line-upen til festivalene kan vi diskutere utenom dette.

Dørene åpnes, og folk trekkes seg inn sakte mens sikkert, der vi møtes av bandas merchstander. Her står supportbandene selv og selger, og snakker lett med de som har kommet allerede. Jeg kommer i snakk med trommis fra Profiler. Det er ikke det største oppmøte helt enda, men det er fortsatt tid til å komme flere innen kveldens første band gå på. 

Første band er det britiske bandet Profiler. Bandet består av vokalist og gitarist Mike Evans, bassist og vokalist Joe Johnson, og på trommer, Brad Radcliffe. Profiler er et nu-metalband som startet i 2020, og har kommet med en del singler og EPer før de lanserte sitt første album i år med navnet A Digital Nowhere.

Profiler ankommer scenen, og den lille samlingen av mennesker som hadde kommer samler seg foran scenen. De startet med låten We Are Extinction, som starter med tunge gitarer og rå rytme som startup – før de hopper over til låten Identify, med enda tyngre gitar og bass. Evans sin vokal skyter igjennom melodien, og kommer fram klar og tydelig.

Stilen deres med tydelig bass og gitarriff minner meg litt om Korn, bare med renere vokal. Tilstedeværelsen dere på scenen er god, og de har god kontakt med publikum, som nå stadig øker etter hvert som flere kommer fram til John Dee. Det er en god miks av gamle og nye låter, og de skyter med tre på rappen: Operator, To Utopia og Animo, og disse treffer hardt i trynet. Radcliffes trommer får gulvet til å vibrere, og Johnson sin tunge bass smeller til midt i trynet. 

Dette er deres første turne utenfor UK og de viser stor glede og takknemlighet for at folk møtte opp. 

De avslutter setlisten deres med låten Zero. De takker for oppmøtet, og ber folk om å gjerne komme bort til merchen deres for en prat. Alt i alt er Profiler et band med god og tung trøkk som får nye fans for hver låt de spiller. Det røsker godt i nakkemusklene, og man får lyst til å løpe ut i midten og starte moshe. Jeg håper virkelig at de kommer tilbake når de har fått ut enda flere låter og kan spille en lengre setliste. Jeg fikk snakket litt med to av tre medlemmer, hvor trommis Radcliffe inviterte yours truly opp på scenen for å ta bilder. Jeg er vanligvis veldig ekstrovert og ikke redd for å snakke med folk, men det å stå på sidelinjen og ta bilder mens alle ser på var en utfordring. Vokalisten er en utrolig hyggelig og jordnær person, og jeg håper virkelig at de kommer tilbake. 

Bilde: The Gloom in the Corner

Lysene settes på igjen og folk trekker seg litt tilbake for å kjøpe drikke, en patch eller 5, og t-skjortene flyr ut av kassene bandene har med seg. Det begynner å fylle seg opp nå før neste band skal på scenen og det er det autralske metalcore bandet The Gloom in the Corner. 

Deres medlemmer er vokalist Mikey Arthur, gitaristene Martin Wood og Matt Stevens, bassist Paul Musolino og trommis Nic Haberle. TGITC kom med første singel og album i 2016, og har aktivt lansert musikk siden. Siste albumet de lanserte var i 2022, men de jobber med nytt.

(Dette bandet var det et ukjent for meg, og setlisten for Oslokonserten har dessverre ikke blitt delt, så jeg tar sangene på hukommelse og hva de har spilt tidligere).

Bandet ankommer scenen med dunkel belysning og starter med sangen New Order, som har en relativt rolig start, en ren vokal som flyter rundt i lokalet og hypnotiserer publikum mot seg, før det smeller til under sangens refreng. Gitarene flyter rundt hverandre i en flott harmoni, før bass og trommer kommer inn som tordenstorm. Bare ut ifra første sangen til TGITC har jeg fått en emosjonell følelse på hvordan dette bandet harmonerer sammen. Arthurs vokal har en rang som treffer fra de lette, flotte tonene, til det grove blegh-faktoren, noe jeg ikke forventet i det hele tatt når jeg så de ute ved standen deres. 

De røsker igjennom låtene, og kommer videre til Behemoth, som er som en skygge som dekker over alle og drar de ned i mørkets dyp med rap, råskap, og trommer som får det til å dirre i kroppen. Altså, det kjennes i hjernebarken på det råeste. From Heaven To Hell var en av de låtene jeg husker best, og har allerede blitt lagt til på favorittlisten min. Oppstarten er relativt rolig og behagelig, med en underlagt oppbygning av organisert kaos, og gitaristene drar tak i hele rommet. Rytmene holder fast og får en til å vrenge nakken i takt.

Bandet takker for seg og ber publikum til å hyle for Vended som er neste ut. De avsluttet settet med låten Gravity, en absolutt pangslutt på setlisten. Absolutt en gruppe jeg kommer til å se mer inn til og håper på en retur. 

Denne kvelden har så langt lagt igjen spor av nysgjerrighet, ønske om flere og gode samtaler med opptil flere forskjellige mennesker. Fra fans til bandmedlemmer. En god aften så langt.

Bilde: Vended

Siste ut for i kveld er det amerikanske nu-metalbandet Vended. Bandet består av vokalist Griffin Taylor, hovedgitarist Cole Epseland, rytmegitarist og backingvokalist Connor Grodzicki, trommer Simon Crahan og bassist og backingvokalist Jeremiah Pugh. Noen kjenner nok igjen navnene Taylor og Crahan, da dette er sønnene til Corey Taylor og Shawn Crahan, to av medlemmene til Slipknot. Vended startet tilbake i 2018, men har de to siste årene vært på turne og opptatt med å skrive og spille inn låter.

Vended kommer på scenen mens Nihilism spiller i bakgrunnen, og første fulle låt ut er sangen Am I The Only One, hvor trommis Crahan viser fram sine ferdigheter, før Taylors vokaler smeller inn på første vers, og gitarene samler alt til en powerslam ut mot publikum. Det er trøkk fra første tone, og det er dette publikummet har ventet på det. 

De går videre til låten Burn My Misery, hvor det er tunge trommer, dirrende bass og heftige gitarer som drar videre i showet. Vokalistens stemme griper tak i første rad, og nærmest hypnotiserer de. Hver rytme får de til å headbange i takt, og folk er oppslukte. Når Overall kommer på, starter moshpiten. Den starter i det små med 3-4 stk som knuffer og dytter, men innen det har gått ett minutt inn i låten, er nærmere 45% av publikummet en del av det. Dette er den perfekte låten å få ut litt konsertaggresjon, eller hva jeg har hørt folk har kalt det for. Voldelig terapi uten traumene, noe jeg kan forstå godt. Man dytter, løper og drar, men er like gode venner etterpå. 

En liten spinout her, men Overall er en av låtene som jeg vil kalle for min favoritt for kvelden. Den og The Far Side. De har mer heavy rytmer, røff og tøff stil og jeg blir rett og slett dradd inn i musikken. 

De avsluttet med Asylum,som er den låten jeg har hørt mest på fra de siden de startet sin lovende karriere. 

Vended er en gruppe som kommer til å nå langt, og har gode støttespillere i ryggen med tanke på to av fedrene deres. For mange vil Vended også minne den på Slipknot, ettersom stilen på alt av rytmer, vokal, låtstil og alt er veldig likt. Det hjelper ikke heller at Griffin har en stemme, oppførsel og personlighet som er lik faren. Corey har virkelig ruget på sønnen sin før han ble spyttet ut ved fødsel.

Dette er lovende, og jeg ser fram til å se hva de vil bringe etter hvert som de finner enda mer ut av selv selv som band.

Recap av kvelden: Den var rytmisk, tøff, tung som faen og rett og slett en veldig bra kveld. Mange nye låter vil bli spilt videre, og varsler settes på for nye lanseringer og eventuelle nye konsertdatoer i fremtiden. 

Som fotograf vil jeg si at Profiler hadde beste belysning, til tross for at John Dee har så liten scene som de har. The Gloom in The Corner hadde mange lysendringer og strobeeffekter, men det var mulig å få tatt noen gode kodak moments. Kveldens versting er Vended, hvor de hadde mye mørketid, men fader som det passet til bandets musikk. 10 av 10, jeg vil tilbake.