Bilde: Lemmystatue

Onsdagen la vi vår pilgrimreise til Lemmys aske, i Wackensenteret, men før vi la oss ut på veien, unte vi oss et besøk på Cardrive i Wasteland. Det ble også et lite intervju med bandet Tessia.

Anna Maria Gentili dekker Wackenfestivalen for Heavymetal.no. Festivalen, som er utsolgt, finner sted i Wacken i Tyskland, kanskje verdens største metalfestival? Årets festival går fra onsdag 31. juli til lørdag 3. august.

Tekst og bilder: Anna Maria Gentili

Bilde over og under: Cardrive i Wasteland

Om man ikke har sett Mad Max, kan det hele 
beskrives som en dystopi der gammelt metallskrot er satt sammen og får nytt liv i form av 
kjøretøy, våpen eller dekorasjoner, mens de overlevende menneskene på den tørre og sterile jorda kriger mot hverandre (som vanlig) for de få gode som er igjen. Lufta var fylt av røyk og bråk fra motorsykler og maskingevær, personene var sminket i farger som minnet om blod og gjørme 
og stemningen var på topp blant tilskuerne.

Vi måtte google og atter google for å forstå hvor i helsike vi skulle lete, og når vi kom fram var det ikke lett å skjønne det heller. I luftavstand er klubben LGH kun et par kilometer fra inngangen til festivalen (3 kilometer fra der vi camper), men mange områder er sperret eller er produksjonsarealer, så vi måtte tusle rundt en god ekstra kilometer i den hete solsteken. Dette fordi at i Wacken kan ikke det være en vanlig sommerdag, nei: enten er det storflom, med gjørmehelvete til, eller ørkenvarme, med fuktighet til himmels.

Bilde over: soldrevne boenheter

Vi gikk gjennom områder som vi ikke viste engang det fantes, som campen for soldrevne boenheter, som man kunne leie til den billige prisen av 500€ (5800,- norske kroner). Det var plass til 2 personer i den boksen, litt klaustrofobisk spør du meg, men beboere vi snakket med var fornøyde med at det var strøm der, og de kunne lade mobilen.

Bilde over: Vinnere av kunst

På veien møtte vi to publikummere som hadde vunnet noen tegningene på lotteri, som var meget plaget av å ikke kunne bestemme om de var glad for å ha vunnet eller sinte. De visste ikke hva de skulle gjøre av tegningene eller hvor de skulle eventuelt henge de opp i huset. De prøvde å gi bort kunstverkene til oss, men vi takket høflig nei, og fortsatt på vår ferde.

Det viste seg at LGH lå i den andre enden av selveste Wackenbyen, så vi gikk forbi mange andre severdigheter. Mange hadde ølservering og musikk i egen hage, barna solgte vannballonger til de mest morsomme av metallhuer, som kjøpte dem til å kaste på vennene sine, noen hadde satt opp grillen og noen solgte drikkehorn og bands t-shirt. Vi fikk til og med en Metal-Bibel i gave, som ikke hadde noe av metall i seg, egentlig, bortsatt fra noen sider med intervju til ulike artister, som snakket om deres tro, og coveret.

Bilde over: LGH-klubben

Bilde under: Metalbibelen

Det som er interessant å se er at i Wacken er hele samfunnet med på moroa. En helt ukjent liten by tjener godt av hele maskineriet, og man kan se det på engasjementet til lokalbefolkning, fra de yngste til de eldre. Vi fylte opp glassene utenfor en bensinstasjon og gikk litt til, frem til LGH.

Inn i lokalet spilte Iron Priest, et tysk coverband som spiller klassiske heavy metal-låter, og som underholdte det metalsultne publikummet. Det var mye folk rundt på gatene til Wacken by, og det var mye folk i klubben LGH. I et liten rom rett ved inngangen stod det et glassmonter med noen effekter som Lemmy eide da han var i livet. En gitar, en hatt, et belte, en halvfull Jack. Ganske stusselig, og ikke i nærheten til å beskrive mannens storhet. I rommet var det nesten ingen, og det føltes meget spesielt å tenke på at av alle de folka som gikk ut og inn i lokalet, stoppet nesten ingen andre enn oss for å kjenne på lengsel. Statuen som vokter Lemmys aske var på fortauet, til siden av
inngangen, omringet av parasoller og folk som drakk og lo høyt. Det var en spesiell opplevelse, men sannsynligvis er det akkurat slik Lemmy ville ha hatt det: ikke noe høytidelig, ikke en eneste skilt som viser veien.

Bilde over: Lemmys stash

Bilde under: Lemmys stash og aske

Etter en matbit gikk ferden tilbake til festivalområdet, der vi kunne endelig se noe ordentlig heavy metal. Vi rakk så vidt å se et par sanger av norske Tessia, ferske vinnere av Wacken Metal Battle i Trondheim sist mai. Det er klinkende klart at scena er deres naturlige habitat, og det er en glede å se massevis av folk headbange og reise horna til dem. Som de selv sa senere; de var også heldige med timinga, siden det på onsdag ikke var så mye konkurranse fra store bands.

En liten pust i bakken og så er det tid for noe deathmetal fra Sentral Amerika, med Fleshless Entity, som også har vunnet Wacken Metal Battle. Sentral- og sør-Amerikafans er ikke sjeldne på disse traktene, og jeg spotter umiddelbart noen fra Costa Rica på første rad, som har kommet for å vise deres støtte til naboene (som de selv uttalte seg). Bandet er brutal og teknisk, og vi koser oss. En med søramerikansk wrestlingmaske løper rundt i mospiten, og sirkelen er perfekt.

Bilde under: Fleshless Entity

Vi da drar tilbake til press-area der vi møter Tessia for en liten prat, og vi kan kjenne spenninga i lufta! Bandet startet i 2016, og veien til Wacken har vært meget kort, men de melder om overveldende følelser ved å spille foran det enorme publikummet som hadde samlet seg foran Headbangerstage for å se på.

De snakker entusiastiske om opplevelsen, alt har gått på skinner helt siden de ble erklærte vinnere av konkurransen, og selv om de føler seg litt svimle av det hele, syns de at alt var verdt det. En detalj de legger til er at allerede da navnet deres hadde blitt annonsert på sosiale medier til festivalen, hadde de observert en markant økning av avspillinger på Spotify, og etter showet hadde både likes og følgere på Instagram og Facebook økt eksponentiell. Videre forklarer de at navnet Tessia stemmer fra et spill, det er en planet i krig, og de føler som om de har en kriger av en frontmann (eller front kvinne, for å være presise), mens tekstene, som de for øvrig har skrevet selv, forteller om en imaginær verden de har skapt selv, der magi og virkelighet fletter seg til hverandre.

Bilde under: Tessia 

Vi lar Tessia nyte sin drømmedag, og drar ut igjen for å se på Hellripper, et one man band med sessionmusikere som virkelig lar oss målløse: flotte melodier, utrolig scene tilstedeværelse og energi gjør at dette showet er ett av våre favoritter, hittil i det minste.

Bilde under: Hellripper

Publikum virker absolutt bergtatt av den skotske musikeren, og vi får tilbake litt livsglede etter den allerede lange dagen. Kvelden nærmer seg, vi unner oss en tur til Wackinger-area, et vikinginspirert område, for å se noen gjøgle med ild og for å spise en gigantisk fleskespyd. Men vi var ikke fornøyde med flammene der, og bevegede oss tilbake til Wasteland, der mer ildshow og gjøgling foregår.

Vi ønsket egentlig også å se på det annonserte fyrverkerishowet som skulle avslutte In Extremo-konserten, men showet avsluttet et kvarter før tiden, derfor rakk vi ikke det. Mens In Extremo hadde spilt, hadde vi gått å sitte oss for å hvile føttene i Wackinger-area. Der underholdt Van Tastik (meget bra navnevalg, må jeg understreke), en amerikansk bohemsk trubadur, oss og noen annen folk som sannsynligvis ikke husket navnet sitt en gang. Han spilte både tromme og gitar samtidig mens han sang opp i det hele. Vi undret oss over hans ferdigheter, men bestemte oss for å forflytte oss til en annen paviljong, der irske Whizbow sang noen shanties, og da bestemte vi oss for å dra å legge oss, slitne og meget utladet av inntrykk, som i en vanlig situasjon kunne ha vært nok for en månedstid. 

Vi var ikke halvveis en gang.

Bilde under: Inngjerdet lokalbefolkning

Bilde under: liten metalfan