Alle bilder og tekst: Birgit Fostervold, tekst med innspill fra Stein Ebeltoft

Du ser flere bilder HER.

Hardrockerne Deep Purple som headlinere på Notodden Bluesfestival – merkelig? Ikke det grann. Gjennom hele den drøyt 50 år lange levetida til bandet har de leflet med elementer fra bluesen, og da de i 2021 kom med plata ‘Turning to Crime’, der de rett og slett covrer blueslåter, fikk festivalen en rekke henvendelser med ønske om å se Deep Purple på plakaten.

Tross at bandet har en Long Goodbye Tour på samvittigheten, er det tydeligvis vanskelig å dra rockerne ut av manesjen; i år dukka albumet =1 opp, og med det la de ut på nok en turnérunde i Europa og Amerika. To av de konsertene fikk vi hit til Norge; Notodden og Bergen.

Ny plate, og ikke minst ny gitarist i Simon McBride, til tross: det publikum på Notodden først og fremst fikk oppleve var et herlig dypdykk i den rikholdige katalogen. Etter en fancy åpning med digitalgrafikk og spacede lydbilder, var det old-school Highway Star som åpnet showet, og i løpet av kvelden fikk vi klassikere som Into The Fire, Anya og Lazy (hallo, bluesriff!) – og selvsagt Smoke On The Water, med full allsang.

McBride er nevnt: snakk om vitaminpille! Den lekne og improvisatoriske måten han trakterer gitaren på – mer likt Ritchie Blackmores stil enn det teknisk briljante men mer innøvde spillet til Steve Morse – har brakt en ny vitalitet til bandet. For all del: Mr. Glover basser og gjøgler som aldri før, og Ian Paice holder koken på trommene, men det var unektelig McBride i tospann med tangenttraktør Don Airey som sto for kraftprestasjonene på Notoddenscena.

Vi fikk lange instrumentalseksjoner fra dem begge, både alene og de to sammen, i intrikate – og flirende – call-and-response passiarer. Publikum fikk også kjørt seg i samspill (sang) med
McBrides
gitar!

Den største sjarmetappen var det imidlertid Airey som la inn i sitt solostykke, der han var innom stort sett alt av stilarter fra klassisk til futuristisk, og plutselig dukka Grieg opp med både Morgenstemning og I Dovregubbens Hall. Stor stemning blant publikum – som etter hva arrangøren kan fortelle må ha nærma seg de tillatte 8000 (billettsalget måtte stoppes. Men med så mange spillesteder tilgjengelig, var nok ikke _samtlige_ inne i Hovigs Hangar, selv om det absolutt var sild-i-tønne).

Ian Gillan, 79 år om halvannen uke, har han fremdeles stemme til å fronte et så sterkt band? Jeg røyk umiddelbart på en nedtur da jeg – optimistisk, jeg ser den – tenkte at han ikke ville opptre live dersom ikke han har alt på stell. Den berømte fem-oktavs stemmeprakten hans er selvsagt ikke slik den var, men rutinert som han er gjorde han vrier på de mest utfordrende partiene. Med sjarm og scenekarisma i bøttevis tok det ikke mer enn halvannen låt før også jeg var overbevist.

Deep Purple anno 2024 er en gjeng gamle kompiser som rett og slett har det aldeles storartet sammen på scena, samspilte som fy og med en smittbar glede over å kunne holde på med musikken sin i godt voksen alder. Når ekstranummerne Hush og Black Night runget over hangaren, er ikke den spillegleden det verste man kan bli smitta av, spør du de som var til stede – dansende, syngende, flirende, klappende!

Skribenten benytter anledningen til å takke presseleder Morten Gjerde for framifrå service på festivalen. Til etterfølgelse!