Selskap: Circle Music

Release: 24.05.24

Etter en god pause er bandet tilbake. 

Trail Of Tears@Facebook

Nå kom denne ut i mai, men siden jeg lytter mye, har hatt et litt turbulent stykke liv med jobbskifte og etc., sliter filene som ligger på skrivebordet på pc-en her hjemme. Men nå har man hørt, notert, lyttet igjen og samlet tankene. 

Trail har en ting på stell, de holder stilen, her er det ikke mye forstyrrelser stilmessig siden sist. De som likte det bandet drev på med på sist vil like dette. Og det er pinadø meg 11 år siden Oscillation kom, en skive som jeg føler bare kom og gikk, uten mye promo og rett under radaren. La oss håper at denne nye besetningen og epoken får litt bedre kår. Foruten debuten (DSFA) og nevnte Oscillation (Massacre) har alle skivene vært utgitt på Napalm. Denne nye er på Circle, vi krysser fingrene for at denne ikke drukner i mengden.

Men sannheten er at det er FOR mange band der ute, og jeg vet ikke om stilen til Trail utmerker seg på samme måte som den gang de var aktive sist. Mye har skjedd siden 2013.

Aylin på kvinnevokal (tidligere Sirenia) og Ronnys alltid kule growl er en bra kombo. Jeg er jo stor fan av det Ronny og Cathrine gjorde på Bloodstained Endurance, der den kvinnelige vokalen ikke var så typisk femmefronted. Aylin er snillere, men jeg synes kanskje dette samarbeidet er det jeg finner mest interessant av alle de vokaleduoene de har hatt foruten nevnte med Cathrine. Aylin gir meg mer her enn i Sirenia. Behagelig, litt ufarlig, men også kledelig.

Veldig kul dualvokal på Take Theses Tears, der Ronnys stemme og Aylins dobles :).

Produksjonen er bra, litt polert kanskje, men den er der den må være i 2024 og med slik metal. Jeg synes på en måte alt ligger litt for jevnt i lydbildet, men når man lytter hører man at nivåene er lagt kløktig, og at alle får den pondusen de må ha. Så kudos for miks.

Det er kun fire låter her, mye er veldig i samme leia, og litt lite variert. Men mengden musikk er samlet under kvarteret, så lite på mene noe om. Med litt lite variasjon er det bra med tyngden de drar på med på No Colours Left. Dette ble nok favoritten, og ikke bare fordi den skilte seg litt ut. Take These Tears utmerket seg også litt med et bra refreng.

Litt lite plass til soloer, for når de kommer frisker de opp, og de er flotte!

Karakter på dette er tricky siden det ikke er fullt album, men jeg sitter med en grei feel på at de ligger fint over snittet. Og at det som var fett var veldig fett, gjør at jeg trakk opp til syveren. 

7/10

Tracklist:

1. Winds Of Disdain
2. Take These Tears
3. No Colours Left
4. Blood Red Halo

Winds of Disdain by Trail of Tears