To tributeband dro på for å underholde sørlendingene denne vakre sommer…, ops, høstkvelden i Kristiansand. Håndverkeren var scene of the crime, og heldigvis er den lokalisert et stykke unna der de verste partyløvene raser rundt.

Jeg er litt lei av byen, og går bare ut når det skjer noe, en konsert, festival, og da planlegger jeg logistikken slik at jeg har kortest mulig vei til det jeg skal på. Det går alltid bra på Håndverkeren, for den ligger rett ved en parkeringskjeller.

Bilder ble det ikke, jeg er sjeldent i modus til slikt, tenker bare på å se og høre, om noen har bilder eller videoklipp, hint gjerne så hiver jeg det inn.

Straighate består av et knippe musikere med lang og litt kortere fartstid i sørlandsmiljøet. Jonathan på trommer er så proff, han leverer det han blir spurt om i type Gothminister og Sirenia, spiller slik det trengs i Green Carnation, og jobbet godt i Trail Of Tears. Her spiller han Sepulturalåter, et band jeg vet han likte veldig godt når han var yngre, og det skinner litt gjennom at han slipper seg litt mer løs her. Litt som når han spiller i det kanonbra tributebandet til Faith No More. Han viser null stress om det var nyere greier eller Inner Self!

Jeg er jo en raritet, og liker kun to skiver med Sepultura, Beneath og Arise, vi fikk litt fra de, spesielt Inner Self var veldig bra! De har kontroll på låtene, dette er flinke folk. Lyden tok et par låter å justere seg på, og på Håndverkeren er det også ganske avgjørende hvor du står. Jeg beveget meg hele kvelden, og det var valget mellom bra lyd eller litt bak under airconditionannlegget, hehe. Trøkket når man stod litt framme, det var veldig bra! Der hørte man også vokalen tydeligere, og trøkket fra trommene.

Folk kviknet gjerne til når Roots og litt nyere Sep kom, og det er tydelig at mange oppdaget bandet rundt tiden der. Jeg var mest imponert over samspillet og at det svingte og groovet så bra. Du får ikke en forfinet versjon av Sep, dette er et tributeband som drar låtene litt mer mot det ekstreme, de får en liten touch av enda mer rasp. Gitaristene er svinebra, og jeg har sagt det før, Nico (Trail of Tears, tidligere Harm) er en av de bedre, men som ikke får nok oppmerksomhet!

Frontfigur Erik liker seg der, han jobber bra, basser fett og er vel den som utgjør brorparten av kommentaren min over, at Straighthate låter litt mer extremt. Sammen med de andre leverte de en bra jobb, og du skal ikke være redd for å booke disse om du vil sjekke ut et knippe Seplåter.

Judas Priest sa du? Jeg sier Painkiller. Ikke skiva eller låten, men tributebandet.

De er kjent for å være flinke, og de leverte til gull slikt sett. De har to gitarister som skinner utrolig bra!, en bassist som er litt anonym, men som da lever opp til den stødige Ian Hill, en vokalist i Mathias (som vi kjenner fra Mindtech og Nergard) som drar på så hinsides at man nesten ikke tror det, og en trommeslager som er så avslappet og trygg og bare bærer låtene i mål. Flinke folk altså. Som Straightate er det et jevnt bra mannskap, og når man skal planke Priest er det i tillegg et par elementer som er avgjørende; vokalen og gitarene. Gitarist Tom KK Grana husker kanskje noen fra det melodiske hardrockbandet Wild Side fra noen år tilbake.

Det syke var at bandet, og spesielt Mathias, ikke virket å være svekket etter en lang konsert. Det vitnet om talent og skills, for de fleste vil jo bli slitne, eller ihvertfall at det er hørbart.

Låtvalget var bra, de sedvanlige sviskene jeg personlig kan leve uten til jeg dauer, og de mer obskure. Jeg elsker jo Defenders, og der fikk vi sykt bra versjoner av Jawbreaker og Eat Me Alive. Folk klikka i vinkel på Painkiller, som var totalt forståelig, FOR en versjon!

Som sagt, Painkiller er kjent for å være flinke. De kom, leverte og imponerte. Det var flere folk i starten med Sep-gjengen, som er naturlig om det er et lokalt orkester med venner og bekjente, men det var en ok gjeng som var til the bitter end. Jeg vil dra fram den fantastiske metalgjengen fra Fevik. Metal Warriors, de stilte opp mannsterke! Helt utrolig fett!