Thrash med melodisk snitt fra bandet på sitt tredje slipp.

Rytmen i plateslipp er systematisk, debuten i 2020, neste to år etter, og nå i 2024 drar de på med ny musikk. Skivene og bandets metal er også ganske jevnt, for de beveger seg ikke så mye fra debuten til nå, men man merker at det har sneket seg inn litt flere melodier denne gangen, i større grad enn før.

Men thrashen er hovednerven, men man smaker at medlemmene vokste opp i tiden før thrashen også.

Fra å være et tributeband der egne låter ble flettet inn i livesettet, kom egne skiver, og jeg må si at det Under The Oak tilbyr treffer bra! Jostein på vokal viste seg å være en vokalist som først var sjarmerende og hvor mange sa «…kan Jostein synge?», til å utvikle en veldig bra identitet der balansen mellom thrashing og melodi er godt lagt. Hør på den Annihilator-pregede Nightmare for eksempel på dette.

Det som virkelig har tatt av er gitarene! Thomas jobber så mye og detaljert på de rosa gitarene at man skjønner at en virkelig gitarhelt har fått for lite fokus. Både doom, thrash, tekniske og melodiske soloer om en annen, det er mye å bite i om du er strengebender.

Vrier er det også, sjekk åpningen på tittelkuttet, der er det ikke rett fram thrash, men Candlemass med en liten utfordring. Det liker jeg, litt slik Memento Mori hadde på menyen. Slikt vekker opp musikkhjertet til meg ihvertfall!

Jeg er ikke så fan av slik de er på Death By Cutlery, der er det litt lite kjøtt for meg. Litt rock’n roll i bunn der, og personlig er jeg mer på detaljer og små innstikk av musikalske krydderier. Og det er det nok av her, så lite å klage på. Og cutlery, er ikke det bestikk?

Wobblehead, ha-ha, starten der er så feit! De har hørt litt på Overkill kanskje? Halvtakt og denne tunge grooven – man bare VET at takten endres snart, og så får man rett. De følger som oftest litt lagte maler, men det er stort sett i hvordan de tolker stilen, ikke at det ligner på spesifikke artister.

Produksjonen er nok en gang flott, akkurat der de skal ligge og det som bærer låtene best. Heldigvis at de ikke snubler innom en mer moderne sound eller går for en oldschool underprodusert med vilje-lyd.

Playing Dead skiller seg ut, dette er en låt som har mye tidlig Hammerfall i seg i riff og rytmikk. Og man skal ikke kødde med debuten til svenskene. En smak av det Hammerfall lot seg inspirerer av er også her, det kan jo være jeg burde ha brukt referansene mer mot det. Jeg likte denne i regi av å tilby variasjon, den og tittelkuttet viser bredden. Det tjener de på, og dette er noe jeg føler har styrket seg med denne skiva.

Spenningen på hvor de går neste gang kjenner man jo på, om de omfavner den melodiske siden mer og mer, eller velger seg en mer stilren thrashgreie.

En flott gest å lage en hyllest til avdøde Steve Grimmett, det står det respekt av.

Coverlåt må til når det gjelder Under The Oak. Fra å være et tribute-/coverband som inkluderte en egen låt her og der, til nå å slippe egne skiver med en coverlåt her og der :). Denne gangen er det Helloweens ‘Ride The Sky’ som får gjennomgå, og den har fin fart, og de gjennomfører den bra. En verdig hyllest. Og herlig at Jostein inkluderer hud og hår her, den lille skeive tonen der inne er det så fett er med!! Elsker det! Og på de lyse bitene på vokalen er Jostein der jeg nevnte innledningsvis, at han bygger på seg en bra stemme. Denne er ikke lett å synge.

De velger å åpne skiva med en hard thrasher som minner om den første skiva, rett på, rett i strupen, og dette er et bra move. Her er gitardetaljene knallbra, og legger seg litt der de tekniske thrashbanda jeg likte som ung var. Litt Coroner i løpene der, og Megadeth. Soloen her er rå!

Et bra album, og som er åpenbart et som beveger bandet musikalsk. Selv om mange kanskje ikke tenker slik eller hører det. Jeg hørte gjennom noen av de eldre låtene, og da er det tydeligere.

Første fikk 9, andre 8, og denne er ikke noe svakere synes jeg. Jeg legger meg midt mellom. Debuten var jo et godt slag i trynet musikalsk, nå har bandet kommet til tredjeskiva, og jeg vil da bedømme det annerledes – med flere skiver endres jo min måte å lytte på også, man forventer mer, og har eldre skiver å sette alt opp mot.

8,5/10

Tracklist:

1. Inner Truth of Denial
2. When the Sirens Call
3. Grim Reaper
4. Nightmare
5. Shadow of Darkness
6. The Last of a Dying Breed
7. Death by Cutlery
8. Keyboard Warrior
9. Playing Dead
10. Wobblehead
11. Ride the Sky