Under the Oak har imponert og leverer nå sitt tredje album, i samme gate, men allikevel med små vrier for de av som lytter godt etter. Jeg fikk med meg gjengen, og siden de dro på med bra svar alle sammen, valgte jeg å dele intervjuet i to deler. I første her tar vi for oss det som dreier seg om skiva.

Tredjeskiva folkens, hvordan er det å stå i denne prosessen og se tilbake? Forventet dere at dette kunne skje når dere jobbet med debuten?

Marius (trommer): «Veldig moro, jeg hadde absolutt ikke sett for meg denne utviklingen på forhånd, nei. Det er gøy å se at vårt eget materiale har blitt så godt mottatt der ute, så coverlåtene, som før var vårt hovedfokus, har blitt skjøvet til side og er mer som en kuriositet nå enn det var tidligere.»

Steinar (bass): «Det var vel en del av en plan at det skulle gis ut noe med jamne mellomrom. Det er veldig artig at ting har gått etter planen.»

Jostein (vokal): «Veldig moro å se tilbake på, og jeg må nok innrømme at detta hadde jeg ikke helt tenkt at skulle skje nei da vi starta opp som et tributeband i 2017.»

Vi lar små dialektdetaljer stå i forhold til Jostein, han er jo innehaver av en fantastisk dialekt, han er jo metallens Ludvig :).

Under The Oak@Facebook

Thomas (gitar): «Nå har vi egentlig jobba i forhold til en 6-årsplan. Målet var å lage tre skiver med to års mellomrom, og se hvor vi sto etter det. Ofte bruker, i alle fall jeg, en stund på å oppdage nye band, og fort har de gitt ut både to og tre skiver før jeg hører om dem. Derfor tenkte jeg det var et slags realistisk mål på om vi hadde noe å fare med. Det er ganske merkelig å være ved det målets ende. Den tia har gått veldig fort, asså.

Ellers tror jeg vi alle er enige om at det har skjedd mye mer med Under The Oak enn vi våget å håpe på. Dette var jo tross alt noe vi kom sammen og gjorde for moro skyld, men det ble selvfølgelig enda morsommere når alle tok det på alvor og vi vokste sammen til den enheten vi er i dag. Vi hadde vel egentlig null forventninger når vi starta, bortsett fra å være kompiser og ha det morsomt… Vi har jo vært så heldige å så spille veldig mye rundt i Norge, og i år gjør vi også vår første utenlandsjobb på True Thrash Fest i Hamburg. Ellers har vi i liten grad snakket om veien videre, men det foreligger allerede mye nytt materiale, så det vil i alle fall ikke være noe i veien for å gjøre et nytt album i 2026, hvis vi finner ut at det er det vi ønsker…»

Du leser anmeldelsen av albumet HER.

Thrashen er absolutt grunnlaget fortsatt, men jeg påpeker i min anmeldelse at det har skjedd saker. Hva er deres meninger om hva som er de største forandringene kontra de to skivene før?

Thomas: «Den store forskjellen er at vi er mye mer komfortable med vår egen musikk nå. Det er helt naturlig for oss at Under The Oak låter akkurat sånn som det gjør, og vi har holdt på såpass mye at jeg våger å påstå at Under The Oak også låter som Under The Oak. Før var vi mer opptatt av å prøve å skape rammer for musikken, selv om vi var helt klare på at musikken lever sitt eget liv. Bevisst eller ubevisst, prøvde vi allikevel og styre utviklinga litt. Det gikk dårlig. Musikken blir det den blir.

Vi er definitivt opptatt av Thrash Metall og det er definitivt Thrash-elementer i musikken vår, men nå er det helt naturlig med innslag fra mer tradisjonell Heavy Metall. Dette kommer helt av seg selv, og jeg tror også det er det som kler oss mest. Under The Oak er et veldig ærlig band. Vi driver med musikk vi syns er bra sjøl, åsså er det selvfølgelig en kjempebonus hvis andre liker det også. Jeg tipper jeg snakker for alle sammen når jeg sier at vi er veldig fornøyde med hvordan The Last of a Dying Breed blei til slutt. Den er et resultat av målrettet og jevnt arbeid helt inn til siste sekund var lagt i studio.»

Det skal sies at Thomas deler en fascinasjon jeg har, Nwobhm, derfor er det jo naturlig at det som lå til grunn for thrashen kommer fram også.

Jostein: «Vi har nok vokst enda mer ihop, og det har nok dratt mer i oss, alle på hvert sitt instrument. Musikken har nok blitt mer kreativ partimessig, men også mer Heavy metal.»

Marius: «Vi har vel også sagt det om andreskiva, men heavy metal-elementer tar nå større plass i vår sound enn det kanskje gjorde på førsteskiva, denne nye er enda en videreføring der, selv om vi jo også har thrashelementer i det meste vi foretar oss.»

Hvordan var det å spille inn denne skiva? Var dere nede i studioet til selskapet også denne gangen? Og det er kanskje påkrevd?

Steinar: «Det var fantastisk å få jobbe med Devo! En lugn og fin kar. Siden han er bassist, hører jeg gjerne om han har noen meninger og forslag til det jeg gjør. Det hadde han absolutt på første skiva, men jeg regner med jeg har tatt det til meg og lært. For det er flere av mine ideer som går gjennom nå. Jeg er veldig takknemlig for å få jobbe med en som får en til å utvikle seg på sine gamle dager.»

Jostein: «Vi var også denna gongen nedi Norrkøping hos Magnus Anderson i Endarker studios. For oss er detta mer naturlig, og føles også mer riktig som band. Det og skalke lukene der nede ihop med Devo får oss virkelig i fokus, og det betyr også mye som band tror jeg, at alle får sagt hva de mener og tenker i prosessens gang.»

Bra lyd ble det, ikke så ofte man hører denne typen produksjon i dag, mye skal ha flesk og bacon på toppen, og hvor musikken blir annenrangs – hva er type preferanser for dere når dere former soundet? Har dere band eller skiver som ligger til grunn for slik dere vil ha det, og får det?

Steinar er rett på sak, kort og kontakt: «Vi sa vel at vi ville ha bra lyd, og det fikset Devo.»

Jostein: «Magnus kjenner oss såpass godt nå og vi vet at han fikser detta sånn det bør låte. Han ville legge inn enda litt mer livesound nå, sa han, og det fikk han jaggu meg te i rang. Devo er en utrolig dyktig, rolig og fin kar og jobbe ihop med. All ære til han for at det blir som det blir.»

Livesound er jo krem, altfor mye statisk maskin i mange av dagens innspillinger.

Thomas: «Det gjør vi veldig enkelt, Yngve. Hver gang vi har vært hos Devo har vi sagt: Gi oss bra lyd som rettferdiggjør musikken. Ikke tenk at det skal være old-school Thrash Metall lyd eller ditt eller datt…bare lag så god lyd til denne musikken som du kan. Han er jo en erfaren fyr som i aller høyeste grad skjønner seg på hva vi driver med, og jeg syns han har gitt oss full pott hver eneste gang.»

Thomas: «Bra lyd som gjør at alle instrumentene ytes rettferdighet. Moderne lyd, men ikke på bekostning av røttene våre. Etter hver skive har vi ønsket at det skulle være litt mer punch i korene, og dette tror jeg kanskje vi har fått til denne gangen.»

Marius: «Selv blir jeg mye formet av musikk jeg hører på til daglig selvfølgelig, så gamle storheter som Testament, Death Angel, Exodus etc. er jo noe jeg kan henge meg opp i. Jeg vet ikke om vi er noe i nærheten lydmessig, men synes uansett at resultatet ble bra.»

Tittelen på skiva, coveret, jeg er alltid keen på å vite om det er koblinger, bevisste budskap, om kunstneren fikk retningslinjer… hva storyen bak forsiden er, tittelen og en eventuell link?

Thomas: «Det er ikke å stikke under en stol at tittelen gjenspeiler på oss selv, og hvor vi er i livet. Jeg personlig har 40-årsjubileum i år for å spille i metallband i år. Det handler om at vi liker å gjøre ting på den gamle måten. I dag er det jo mange band som gir ut en og en låt, og det er kanskje skikkelig smart med tanke på hvor enkelt det er å holde på folks oppmerksomhet i dag, men jeg mener derimot at et album er en helhet som består av låter med (forhåpentligvis) forskjellig uttrykk som til sammen utgjør en helhet. Denne helheten skal oppleves som en helhet fra første til siste låt på albumet. Det er aldri tilfeldig hvor ei vise er plassert på skiva. Vi jobber veldig aktivt med hvilken låt som åpner skiva, hvilken som avslutter side A på vinylen, hvilken som åpner side B på vinylen og hvilken låt som avslutter hele greia. Stort sett blir vi faktisk veldig fort enige om dette, selv om vi noen ganger i ettertid har tenkt at vi skulle gjort det annerledes, men sånn er jo alltid etterpåklokskapens lys.»

Her er Thomas inne på noe veldig viktig, og det er leit å se at vår kollektive attention span segner om og gjør oss til idioter. Idiotiske tullegreier, sosiale medier. Argh!

Thomas: «Ellers er det nok en gang vår eminente samarbeidspartner og venn Christopher Rammr Rakkestad som har laget coveret. Ideen var at O’en i logoen skulle være månen og at skumle flaggermus skulle flakse opp bak denne. Det var i alle fall ønsket Chris fikk presentert, sammen med en særdeles rudimentær skisse med kulepenn på papir. Flaggermusene på skissen var selvfølgelig Batman-flaggermus, for det er det eneste jeg greier å tegne, men Chris kan bedre, som dere selvfølgelig ser av det ferdige resultatet. Vi prøver jo faktisk å lage en slags helhet når det gjelder cover. Vi prøver å holde det i gråtoner og relativt jordnært. Chris kommuniserer greia vår godt, syns jeg, og det er bred enighet om at han også skal lage vårt neste cover.»

Hadde vært fett om O-en hadde vært et batsignal da :).

Låtene på skiva er ganske varierte denne gangen, hva er favoritten(ene) dine, og hvorfor?

Thomas: «Den er lei å svare på. Jeg føler at de fleste låtene er såpass forskjellige at dagsformen vil avgjøre litt her. Dessuten er jeg jo totalt inhabil, og vil fort velge noe der jeg er fornøyd med et gitarparti eller noe, og helt og holdent greie å overse helheten… For å være helt ærlig er jeg ganske dypt inni neste skive, så jeg er vel egentlig mer opptatt av den. The Last Of A Dying Breed er jo om noen dager for historie og regne, så det er lite vi får gjort med den nå…»

Marius: «Jeg har nok flere, av forskjellige grunner, de to øverste for meg er kanskje When The Siren Calls og Grim Reaper. Første for litt mer thrash elementer som jeg elsker og andre for veldig heavy driv og generelt en god låt med fantastisk vokalprestasjon av Jostein. Er også svak for de to påfølgende låtene, Nightmare og Shadow Of Darkness, litt mer eksperimentering på N, og mer emosjonell melodisk tilnærming på Shadow.»

Steinar: «Ingen soleklar favoritt enda.»

Jostein: «Tittellåta Last Of A Dying Breed, When The Sirens Call og Grim Reaper som jo er en hyllest til Steve Grimmet rager høyest i min verden.»

Del to av intervjuet kommer om et par dager.