To veldig forskjellige band skulle underholde fra scenen på Munken.

Bilder er lånt av generøse Bjørg Fossli, en av mange fotografer jeg kjenner som alltid stiller opp og låner bort. Jeg vil jo helst bare stå og se konsertene 100%, da er det flott at noen har det samme hjertet for å løpe rundt og dokumentere.

Fredag kveld, etter en lang uke på jobb fant jeg ut veldig på tampen at jeg skulle dra bortover til Arendal for å se disse to banda. Flukt har jeg sett noen ganger, og Scars aldri. Scars har jeg fulgt med på siden de startet (ihvertfall tilbake til 2015), og det var veldig kult å både treffe på de og høre den groovebaserte, melodiske semithrashen de framfører.

Flukt jobber svart som vanlig, men de har enkelte små vrier som gjør konserten variert. De var veldig bra i kveld, sist jeg så de ble det litt feil plassering og lite sikt og lyd på Vaktbua, på Munkehaugen fikk jeg sett alt og fikk et mye bedre blikk på hvordan de er nå. Etter en del utenlandskonserter har de vokst bra som liveband, og de virker trygge på det de gjør. Litt innkjøring på lydbiten, etter et par låter fant lydmannen og bandet hverandre ganske bra, og låtmessig synes jeg det endret seg ca. halvveis i gigen, der det var lokalisert flere sterke låter og riff.

Men generelt hadde jeg gjerne ønsket meg høyere volum og mer tyngde i lydbildet.

Venneslabandet spiller en form for oldschool svart metal, som jeg hører mye fra min oppvekst i. Jeg var inne i ekstremmetallen på 80-tallet, før svart og 90-tallets død kom, og jeg har nok flere referanser tilbake der enn det mange yngre har. Det gynger bra når de finner dette litt stemningsfulle uttrykket. Jeg liker de også når de er tunge, og i disse veldig (altfor få) tunge partiene, er trommene knallbra. Det bor mye mer enn svarte takter i Fredrik, og det er gøy når det dukker opp små detaljer som jeg personlig synes farger metallen til Flukt på en veldig bra måte.

Scars spiller en form for groovmetal med thrash som en viktig bestanddel, men de er også et band som er vanskelig å forklare. De har melodisk edge i mye av gitarene, og i enkelte vokalpartier. De gjør nok en del bruk av en del likt på idefronten, men samlet er variasjonen med de kjappe, de tunge og midtempoløsningene bra. De framstår som proffe og trygge på det de gjør, men de er såpass gamle at de burde ha litt oversikt ;). Framtoningen til frontfigur Ole er kul, han leder godt an på scenen. Og jeg vil framheve trommeslageren, som slår oldschool hardt, slik jeg selv liker det.

Nytt album er like om hjørnet, og vi fikk smake på flere spor fra den. Det er etter det jeg hørte et skille mellom de eldre låtene og det nye live her denne kvelden, hvor jeg følte at når de startet på første nye spor, det var et band som eide låtene bedre. Det er jo vanlig også, at band er hypp på å dele det nye, og de eldre låtene har man jo spilt så mye at det er godt å farge menyen litt.

Begge banda fikk bra mottagelse, og folk var med hele veien, helt til slutten. Scars måtte også dra et par ekstranummer, og Flukt fikk nye fans, og hvor det ble solgt merch i begge leirene.

Munkehaugen er ett av mine andre hjem, jeg er fryktelig glad i klubben der, huset, konsertene, og jeg synes det er leit at mange i omliggende byer ikke gjør som meg eller den flotte metalklubben Metal Warriors fra Fevik, å krysse bygrenser (det er KORT avstand for mange) og komme seg på gig når det skjer greier.