En fantastisk flott kveld i Sørlandets hovedstad.

SubTrees dro på med sin sedvanlige julekonsert, og de pleier jeg å få med meg. I år hadde jeg lenge planlagt dette inn i kalenderen, men det var ikke før noen timer før avspark at det ble avgjort, og bilen ble satt i det altfor dyre parkeringshuset under Torvet i Kristiansand. Håndverkeren var målet for kvelden.

Bandet frontes jo nå av Rikard Klungland alene på vokal, hvor de tidligere har hatt en kvinnelig sparringspartner på stemmeleveringen. Det fungerer bra uten, som sist jeg så de, og Rikard har denne personlige leveransen som speiler et liv med kaffe og sigg. En hes men ren vokal, som sprekker og sliter når setlisten begynner å dra seg litt mot slutten, men det er det jeg liker med de. Dette er et band som alle har en historie, folka er så utrolig genuint fete, og de legger seg selv i skåla med hud og hår, og drar på til det siste. Du har de som er mer opptatt av å levere klokkeklart og feilfritt, og du har de som vrenger sjela og gir deg det de har, alt de har, og som har null nykker og masse sjarm.

Jeg falt ikke helt for Best Of Me, som de trakk fram fra hatten neste sist, om jeg ikke husker feil, og var det ikke livedebut for denne? Litt feil feel for meg, men de har flere gode låter som har blitt klassikere over tid, og som vi som har sett de mange ganger begynner å få under huden. Folk synger med, og salen virker å være godt fornøyd. Når klokka bikker over for de som har hatt vorspiel, og de som av en eller annen grunn trekker ut av lokalet, er det fortsatt godt med folk igjen som løfter bandet til siste innspurt.

Deafmazjiin visste jeg ikke eksisterte nå i dag, ikke før jeg så at Svein på Festivalguiden meldte inn en nyhet for en tid tilbake. Mange av oss husker bandet fra de mange konsertene lokalt og semilokalt for type mange år siden, og nå var det plutselig klart for å se og høre riffene og grooven igjen.

Om du hadde handlet tungt på en butikk, stått der med noen poser som du helst ikke vil bære lengre enn til bilen, og så oppleve at du måtte bære de hjem i noen kilometer, da hadde de fleste latt posene stå. Eller bestilt en dyr taxi. Deafmazjiin gjør ikke sånn. De bærer posene hjem. Trioen var duo i kveld, uten trommis, og heller enn å avlyse eller prøve å trekke inn en bassist for anledningen, kastet bassist Ronnie seg rundt og trakterte trommene, og Per Bertram (Manitou, Black Debbath m.fl) fyrte opp sin Flying V og tok gitar og vokal. Ingen bass altså. Per Bertram er i sitt typiske ess og jovial på scenen, han har denne litt selvsikre attityden, med sitt sedvanlige glimt i øyet.

Det var imponerende å høre og se hvordan de taklet det hele. Låtene er delvis repeterende, med innslag av et par virkelig fete tyngre saker, men det fungerer alltid live med Deafmazjiin. De ligger i et musikalsk landskap som er tung groovemetal med en øse eller to med tung grunge. Og det å ha baller store nok til å stå der, to stykker, det krever en mandalitt. Og da tenker man på hvor rått det hadde vært og fått full besetningen når duoen trikser dette til.

Etter et par låter med litt innkjøring, vokste det på meg, og flere ganger under konserten glemte jeg at de kun var to.

En sykt koselig kveld, med flere sjeldne mandalitter, og å treffe selveste Jan fra (dessverre nedlagte) Dimenzion Psychosphere og Stefan fra Harm var for eksempel genialt fett! Lenge siden. Og Mandal og Kristiansand har alltid hatt tette bånd, men i de senere årene har Mandal kanskje ikke vært så aktiv i metalscenen, men her, på denne inneklemte dagen i romjula, da var det en kveld like mye i det sosiales tegn som i livemusikken. Samlet ble det maks kos!