Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: «De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss- og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

Tordentale, en dannelsesreise gjennom kunst, kultur og heavy metal

Per Ståle drifter og driver podcasten Tordentale, du kan sjekke ut den HER. Der er det episoder dedikert til Manowar, Metallica, Pantera, Wasp, og mye annet rart, også filmer og diverse. Jeg har hatt og har mye glede av denne casten, og mye av det Per Ståle forteller og tar for seg, er veldig innsiktsfullt og får meg til å tenke, og jeg lærer en del nytt.«

«Tordentale er en podkast om kunst, kultur og heavy metal, men hovedsakelig heavy metal. Jeg startet under pandemien, og opprinnelig var målet å bruke 50% av episodene til å utfordre egne fordommer med nye inntrykk innenfor musikk, film og litteratur. Det gikk så som så, og etter hvert har det mutert til å bli en slags samtaleterapimonolog og radikaliseringskanal om ting jeg elsker eller tenker (for) mye på angående hardrock og metal. Og Manowar. Mye, mye, Manowar.»

***

Ride The Lightning (1984)

Yngve: «Vi transporterer oss til året etter debuten, hvor bandet virkelig tok et megaskritt både musikalsk og på lydbiten. Gjengen dro over til Danmark og til Flemming Rasmussen i Sweet Silence Studios. Jeg husker godt at det var fett å lære at bandet var i Skandinavia for å spille inn, og vi visste jo godt at Lars var dansk. I likhet med Lars var også jeg en stor fan av Rainbow, og det var delvis grunnet Lars’ elsk til Difficult To Cure som gjorde at Flemming ble valgt. Jeg har vel ikke følt at likhetene på de to skivene er skrekkelig til stede, men det er det som er bra med en bra producer, at ting ikke trenger å låte likt. Og jeg mener at Flemmings debut på studioarbeid var nettopp den Rainbowskiva. Og Ride var da andre ut.

Utover det har han gjort skiver med alt fra Pretty Maids og Morbid Angel på 90-tallet, men kun Rainbow og Metallica på 80-tallet. Egentlig har han gjort overraskende lite i sin karriere, men han drar jo i dag rundt og forteller om sine opplevelser med Metallica og innsatsen hans på de tre Metallicaskivene han deltok på, så han hadde flaks der.»

«Denne skiva fikk jeg også hørt av en fyr i forkant når den kom, en i bygda (Per Morten) kopierte Fight Fire og Ride The Lightning på en sampletape, og da var det rett ned til byen og kjøpe lp-en.»

Tilgjengelighet

«Jeg vet at noen ikke likte bandets bevegelse over til den tyngre og også roligere stilen, men jeg elsket det! Og jeg elsker det fortsatt. Det er nesten som to forskjellige band. Og når sant skal sies tenkte vi jo ikke over at det var en ballade der, og at enkelte fans av Kill’em All var skuffet. Slik opplevde jo jeg når svartskiva kom, når de streita seg opp og ble litt mer tilgjengelig, så ja, jeg skjønner, men jeg elsket Ride!

Og elsker!

Det er noen insane bra låter her, med dybde, og hvor tekstene eleverte betraktelig fra debuten. Tekstene på denne og oppfølgeren er pinadø så utrolig bra skrevet, og det av folk som var så unge.»

Intravenøs energi

«Og hva tror du skjedde i huet på en ung gutt som satte nålen ned på side A første gang, og fikk servert Fight Fire? En eksplosjon av vellyst og energi intravenøst. Helt utrolig. Og når de dro på med det tyngre tittelkuttet, som vel er inspirert av en Stephen King-bok om jeg ikke husker feil, med det verdensbeste riffet og Lars geniale løsninger, man fikk jo skjeggvekst der og da :).»

The Large Oilrig

«Jeg spilte selvsagt For Whom The Bell Tolls i band selv når jeg var ung, og jeg var stor fan av Lars, og anser den gammeldanske for å være en av de mest inspirerende trommisene ever. Tenk hvor mange han har fått bak et trommesett? Tenk hvor mange Tama-trommesett han har solgt for firmaet? Og det som er så idiotisk bra er all den personligheten han har i taktarbeidet sitt. Man kan strippe bort basically alt annet og sitte igjen med trommene, og så kan man ofte høre hvilke låter det er. Identitet i trommetakter er få forunt, veldig få, det handler om markører, smarte markeringer, og at man spiller trommer som mer enn bare å holde takten. Han stiller i samme klasse som Clive Burr for meg på de tidlige skivene, i å bruke trommene som et instrument og å lage musikk på de.»

Dybde og sjel

«Fade To Black, for en utrolig rørende låt. Det renner nesten smerte ut av høyttalerne når James synger teksten, og blandet med de melodiene, det drivet, den sjela, makan.

For Whom The Bell Tolls er litt som Seek And Destroy, pinlig overspilt og brukt og misbrukt av alt fra tenåringer som ikke vet opp ned på instrumentene til flinkiser, og med det har den vært en av de viktigste låtene for mange. Tenk så mange som har lært seg å spille etter denne? Snuble rundt med basslinjene, lært seg soloen, prøvd å kopiere fillsene til Lars, jeg applauderer sangen for det. Og den er bra, den er bare for Smoke On The Water, en låt jeg sjelden orker å høre. Men heller For Whom.»

De litt odde låtene

«Og siden jeg alltid er så rar, og alltid har vært det, likte jeg låter de færreste trakk fram som favoritter. Jeg var og er stoooor fan av Trapped Under Ice og Escape, som jeg var med No Remorse og Phantom Lord. Og dette er som sagt ubevisst, det har vært slik med nær alle skiver fra større artister, om det er Twisted Sisters Stay Hungry (tittelkluttet og Don’t Let Me Down), Accepts Balls To The Wall (Losing More Than You’ve Ever Had og Love Child), Wasps debut (Torture Never Stops og Tormentor)… listen er lang.

Feit riffing under soloene, der er Metallica sykt flinke i denne perioden. Man kan dra bort vokalen og man kan høre på skiva. Man kan fjerne soloer og man kan høre på skiva. Man kan fjerne bassen og man kan høre på skiva. Man kvalitetssikrer lagene i låtene så mye at det bare blir bedre når de bygger på. Mange band tåler ikke det, vokalen er styrende og underlaget kjipe akkorder, streite takter etc.»

Brainfarts

«Escape har denne lille brainfart-takten, og jeg elsker Lars for dette. Han var flink til å lage disse små kuriøse detaljene. Låten er streit egentlig, men det er alltid disse små kryddergreiene, anslagene som er uventet, man slår på skarpen og cymbalen heller enn basstromma og cymbalen. Slikt plukket jeg opp selv, og fortsatt den dag i dag har jeg mange slike rare løsninger. Alt annet enn fire flate og samlebånd. Her er også den flotte riffingen under soloen en styrke. Den er mikset så bra, den har nesten like mye plass og like stor rolle som gitarsoloen.

Og så får man servert Creeping Death, som om man ikke var klemt langt nok ned i gulvet fra før! Riffet som begynner alene der i startfasen av låten, Lars’ nedgang og den lille basshalen, herlighet. Og lyrikken her er smart, man lagde en sang rundt bibelsk tematikk uten å svartmale eller prøve å være slemme og onde. Det viser at de var voksne nok til å ha respekt og bruke dette materialet til å kreere en flott sang.

Og det paranoidfete tunge temaet 03:38, der tammene jobber, som kan minne om slik de løser det i tittelkuttet på neste skive, det er jo hinsides! Vel var de rause med downstrokene og intensiteten på Kill’Em All, men her er alt forfinet og tynget ned, med velpleid stor lyd, ærlig lyd, som nevnt tidligere, det er som to forskjellige band, og jeg digger begge! I dag er nok dette min favoritt, men det blir som å velge mellom de to første Maidenskivene, man elsker mest den man spiller der og da. Dog, jeg er en sucker for melodier og tyngde, så Ride har nok sneket seg til hakket over.

Jeg får av og til kjeft for å spille låter fortere enn satt tempo i bandet jeg holder på med, men da har jeg brukt studioinnspillingen til Creeping Death på skive og Seattle 89-opptaket som forsvar :). Eller For Whom med samme parameter; skive og Seattle.»

Anale instrumenter

«Instrumentale The Call Of Ktulu, som Losfer Words fra samme år, enorme vokalløse låter! Denne har jeg alltid rådigga. Kanskje litt langdryg, men selv om den kan framstod som det, eller litt tuftet på like ideer, skjer det hele tiden endringer og vrier som holder lytteren interessert. Og de bruker pinadø nesten nøyaktig to minutter på å slutte låten. Enormt!

Man fikk jo Orion senere, og To Live Is To Die (selv om den har spoken word), de var rett og slett flinke med slikt, og det virket som om det var noe de ville ha med på de tre skivene. Det har vel ikke vært en instrumental fra bandet etter dette?

Det er en spesiell følelse å spille Ride The Lightning, som jeg ikke får av skiva før eller etter. Den har noe med soundet. Den har en større og mer klangfull produksjon, litt mer romfølelse, enn Master, og selvsagt mange kilo mer med lydvegg og tyngde i alle ledd enn debuten. Alle tre skivene hersker på hver sin måte, og bandet beveget seg jo alltid mye fra skive til skive, hvorfor slippe det samme om igjen og om igjen? Man vokser som musiker og arrangør, og de var jo så unge og var vel ikke ferdig å utvikle sin egen smak en gang. Så de vokste med og i musikken samtidig vil jeg tro. Det gjenspeiler jo den pubertale debuten, den etablerte oppfølgeren, den voksne Master, den ambisiøse og vi skal overgå alt– Justice, til behovet for å gå tilbake til garasjen med ep-en, og så bli så voksen at man kan si …vi mistet mange fans med svartalbumet, men vi fikk millioner av nye.«

Summert

«Bortsett fra å ikke orker For Whom i stor grad, er dette en skive jeg ikke klarer å finne feil på. Så det å lytte med nye ører hjalp ikke, den har samme posisjon. Lyden, man får ikke like sterk følelse av å stå sammen med bandet i et øvingslokale som på Kill’Em All, men det er fortsatt et band som høres ut som om de spiller sammen i et rom, bare at de har byttet ut den shabby leiligheten med et rekkehus.»

«Låtmaterialet er dritsterkt, det er SÅ mange knaggeriff, ting man husker, identiteter man nynner på, og med tanke på hva de hadde i sin samtid og fortid, speiler det den enorme innovasjonen som skjedde med Metallica i 1984. De gjorde som på debuten, de pløyde ny mark, med kjente maskiner, men de pløyde ny mark. I større grad enn på Master Of Puppets etter min mening, som er en naturlig fortsettelse av det de gjorde her. Mer om det senere.»

Coveret

«Når jeg gikk med kjøttbeinlogoen til Twisted Sister bak på min metalvest i 1982/83, og skiftet til Jump In The Fire-ryggmerke, var det basically et monster og litt bein, typiske sjokkeffekter. Når Ride kom, og jeg kjøpte t-skjorte og ryggmerke (jeg har kun et sypåmerke med Ride igjen fra den tiden nå), med den deilige blå kuløren og lynene, stolen, da ble det hele fetere. Man vokste med bandet, man respekterte og anerkjente starten, men man vokste med bandet. Jeg elsker coveret, selv om det er rart å ha en elektrisk stol hengende i lufta slik, hehe. Men logoen ble bra, denne blanke og metalliske logoen, men blåfargen er magisk!»

Per Ståle: «La oss prøve en innledning som har litt færre ord enn Hamsuns Sult denne gangen. Ett år har gått siden Kill’Em All, gutta har fått litt mer hår på brøstet og overleppa (selv om det må gå på rundgang) og Metallica-maskinen begynner å bli varm. Ride the Lightning er et album jeg har oversett og gjenoppdaget i mange omganger, og før jeg setter meg ned for å lytte nå anser jeg albumet som Metallicas The Empire Strikes Back. Ener’n var bra, men toer’n, ja dere vet hvor mye den har plass til. Boba Fett, for eksempel. Albumet ble plukket opp på ett av mange herlige 5 for 250-tilbud på Platon i Bergen, finansiert av blod, svette og plenklipping, og ble behandlet som en steintavle fra oven (velfortjent nok).

Vi skipper Spotify denne gangen og lytter til samme CD drøye 24 år senere, spilt av på en vaskeekte MP3/Discman for å gjenskape den autentiske følelsen av ukysset hormonell førstegangslytting som jeg vet de fleste leserne kan kjenne seg igjen i. For å bygge videre på denne formathoppingen vil jeg benytte meg av kassett til Master of Puppets, MiniDisc for …And Justice for All, og få The Black Album strømmet direkte inn i hjernen via telepatisk overføring fra Lilli Bendriss. Men nok om det – hva nå enn det var – la oss komme i gang her.»

Fight Fire with Fire

«De akustiske gitarene i introen viser at gutta har fulgt med i kulturskoletimene mellom fylleslagene på turneen. Det følges opp av et herlig eksempel på bråe thrash-overganger og serverer en whiplash fra noe mamma kan like at du setter på i bilen, til forvillet panikk og nærkontakt med autovernet når låta virkelig starter. Tematisk merker vi fort at det modnes noe på lyrikken og tematikken fra James her, og tankene hans har bevegd seg nærmere kald krig og atombombetrusler og lengre bort fra ting han har lest om i tegneserier og på dassvegger.

Riffene er allerede merkbart sterkere her enn på forgjengeren. Noe skyldes nok Flemming Rasmussen på produksjon, men mesteparten av det skyldes større selvtillit og erfaring. Det er intet mindre enn fire rytmegitarer i hver kanal om jeg husker riktig i farten.

Sterk riffing til side, så er Fight Fire With Fire mer klassisk generell thrash enn det jeg forbinder med Metallica generelt i denne perioden. En rett frem attack kombinert med stilige trommevalg fra Lars, som også har hatt godt av å turnere en del i tiden mellom albumene. Spesielt dobbel-basstrommen her er generisk på en veldig riktig måte. Kirk står frem som en kompetent sologitarst med identitet på sin førstenotering som komponist, siden han stort sett blåkopierte Mustaines soloer på førsteplaten. Pen start!»

Ride the Lightning

«Dette riffet, mine venner! Dette himla riffet! Anslaget er like elektrisk som tittelen, og andreriffet trekker inn i en ustabil råhet som smeller like hardt i dag som i de forrige tiårene jeg har hørt på dette spetakkelet. James’ tendens mot paranoia og frykt i tekstene trer som smått frem med dødsdømt på vei til stolen-vinkelen her. Han våger seg også mer utpå glattisen (eller under, si) (Høhø- Y) med vokalen, der vi kan høre antydninger til rollefigurtolkning. Han er personen i sangen mer i denne låta enn det vi har hørt tidligere, noe som også smitter over på meg som lytter. Å kalle det modent blir en filosofisk diskusjon vi ikke tar oss tid til i dag, men at det er en modning er soleklart. Kirks solo er en virkelig vakkert treffende og steintøff en, og når vi smeller over til bridgen etterpå er det like før jeg tapper i badekaret og plugger i brødristeren for å se om elektrisk sjokk med døden til følge føles like fett som det høres ut som. Albumet startet sterkt, dette er MEGET sterkt. Hvor sterkt kan det bli?»

For Whom the Bell Tolls

«Såpass sterkt ja. Jeg var en gang så idiot at jeg påstod at AC/DC stjal kirkeklokkeintroen på Hell’s Bells fra denne låta og ikke omvendt. Dersom Ole fra ungdomsklubben leser dette: sorry! I denne låta møter vi forresten melodien som skapte tusenvis av kjellerstuebassister (av varierende kvalitet og kyndighet), men i motsetning til andre gitarguder som for eksempel Ace Frehley, har Cliff tilsynelatende full kontroll på hva han driver med og hvorfor. Og hvilken kommune han befinner seg i, for så vidt.

Dette er en av mine største Metallicafavoritter gjennom tidene, både på studioplate, liveinnspillinger og på konserter. Den drar nytte av alle formatene på ulikt vis uten å miste sjelen, og bandet drar stor nytte av det større budsjettet og tillater seg litt mer ro og pusterom. Det er STORT, det er KRAFTIG, og det er ENKELT (Dette må leses som ros av høyeste orden). Bassintroen er så enkel at selv jeg har klart å spille det etter noen minutters pludring, men det å våge å skrive det, sette det sammen og ha tro nok på det til å levere til de grader her, det skal verdsettes. Det bygges atmosfære her som gir gåsehud et dårlig navn, rett og slett.

James har også gått Iron Maiden-skolen og skrevet tekst om krig, vold og død, basert på en bok han måtte lese på ungdomsskolen. Allsangvennlig som fy, og jeg vil si James er mer eller mindre på plass som vokalist på denne låten. De beste bjeffene, de beste brølene, de beste ropene. I tillegg jobber gruppen som nettopp en gruppe her, det er ingen som tar unødvendig mye plass eller skal bare sette litt preg. Låta først, ego til slutt. Trommene smeller der de skal, sologitaren er nærmest umerkelig garnityr fremfor tradisjonell solo, og til sammen sier det rett og slett at Metallica har ankommet og er klar for å mose trynet ditt. På en samtykkende måte, selvsagt.»

Fade to Black

«Vi er på fjerde låt og ankommer Metallica suger fordi-stridseple nr. 1 av det som skal bli en serie på flere tusen kapitler. Dette er bandets første ballade, som apropos ungdomsskolen har et fellestrekk med mange halvhjertede norsktentamener: selvmord. Mang en tenåring har fått minst 3+ med denne mørke tvisten, men jeg må si at James leverer langt bedre. De akustiske gitarene fra Fight Fire With Fire tilbake, men nå med et langt mer depressivt tilsnitt, og James våger seg enda lengre ut med depresjonstematikken som vi skal se så mye mer av senere i karrieren.

I likhet med Fight Fire With Fire får vi også en overgang til purt metall etter den softe starten. De store refrengene rocker opp stemningen med full utblåsning fra elgitarene, og i motsetning til en del lignende låter av hardere karakter fra andre band, føles det som om det er et samsvar mellom lyd- og tekstlandskapet. Selv om temaet er mørkt, så er det sårt og grandiost. Og ikke pizzavarianten. Den tredje stilen mot slutten føles heller ikke brå, men snarere en velfortjent videreføring av det bandet har bygget opp underveis. Jeg nevnte modent tidligere, og her vil jeg si at vi bevitner et band som tør opp og finner nye måter å utforske det de er gode på uten å ødelegge formelen sin. Står seg godt denne.»

Trapped Under Ice

«En av Metallicas obskure låter som jeg tidligere ikke har hatt enorm sans for. Denne gangen tar jeg meg i å virkelig digge introen, om det er fordi jeg hører dette med hodetelefoner som får anlegget mitt fra tidlig 2000-tall til å virke som en Zippolighter vites ikke, men for en riffing! Leken med ulike gitarsounder slår godt inn på solopartiet over introen også, det er generelt mye fylde og flair på dette albumet som virkelig burde studeres. Det kan virke som om jeg kreativt går på tomgang angående beskrivelsene her, men dette er en låt som i bunn og grunn oppsummerer hvor rå denne plata er, i den forstand at selv den jeg har avskrevet som den dårlige på alle måter er like god som de foregående låtene.»

Escape

«Kanskje den låta jeg har minst å si om før skriveøkten for denne gjennomgangen. Vi kan høre hint av Seek & Destroy-riffet her og der. Refrenget er nok det jeg sliter mest med, som er det nærmeste bandet kommer å levere en radiovennlig låt på drøye sju år. Versene er røffe og bjeffende, og låta er helt fin, men det nærmeste vi kommer forglemmelig fra gjengen på dette albumet. Alt med måte selvsagt, jeg hadde helt fint kjent denne igjen, men det er den låten som har minst personlighet slik jeg hører det i kveld. Langt ifra noe som trekker ned, men samtlige av de andre låtene, inkludert den jeg tidligere har avskrevet, har langt mer særpreg og driv enn denne.»

Creeping Death

«Den største klassikeren fra Ride, og fy (ja du vet han med horn), for en LÅT. Andre band med en sånn gromlåt på lager hadde kjørt den som åpningsspor, men Metallica gjemmer den unna nesten helt til slutt. Jeg vet ikke om dette skyldes ignoranse eller selvtillit, men kan godt se for meg en herlig kombinasjon.

Om jeg har en topp 1 Metallicalåt gjennom tidene så er det denne. Riffene! Refrengene! Herrejemeni for en seiersrunde av en trynesmell denne er. Vi befinner oss i bibelske tider, og Vår Herres ukonkrete venn Den hellige ånd går fullstendig bananas i Egypt. Bibelen blir sjeldent regnet som rocka, men dette er metal som bare juling. So let it be written, so let it be done-linjene treffer oss midt i solar nesegrevus, og soloen er en av Kirks aller beste noensinne, med god aksentuering av stemningen uten å hive inn et fnugg av unødvendigheter. DIE DIE DIE-partiet er som vi alle vet et umiddelbart klassisk livesegment, og her er James’ talent for å levere rytmisk vokal som støtter riffet, men samtidig ikke lar seg overstyre av det, i full vigør. Perfeksjon fra start til slutt.»

The Call of Ktulu

«Om man tar assosiasjonene en får til Simon & Garfunkel på starten til sin logiske konklusjon burde denne kanskje hete The Sound of Ktulu. Den første av fire (?) Metallicalåter som henter inspirasjon fra H.P. Lovecrafts Cthulu-mytologi, her omdøpt til Ktulu av opphavsmessige/dysenletriske grunner. De kjørte bassolo på forrige plate, men her er vi over i helbandsintrumental, og funker det? Ja, men jeg vet ikke om det er den lureste plassen på plata å plassere den. Det er noe med momentumet som forsvinner her, men samtidig overtas det av noe mer hypnotisk og spirituelt, som på sett og vis samsvarer bra med det som er albumets teori, om du vil. Snittet av tematikken ser ut til å lene seg mot frykt, hat, vold, religion og angst, men med et menneskelig utgangspunkt. Vi møter disse tingene som personlige inntrykk fra et konkret ståsted, eller en posisjon i verden. Her fjerner vi oss helt fra dette, siden vokalen ikke er her for å forklare, så da må vi lese ut av tittelen det vi ellers mangler. Cthulu, uten at jeg kan noe særlig om Lovecraft, er en guddom eller overnaturlig skapning viss eksistens er så horribel at man drives til galskap av å konfronteres med eller bevitne den.

Med det i tankene står denne låta seg bra i selskap med resten av albumet, og jeg tar meg i å drives mer og mer ut til havs med den lettere hypnotiske runddansen mellom segmentene her. Når låta bygger seg mot finalen er det vanskelig å ikke begynne å lete etter en hatt man kan ta på seg for å så ta den av igjen av ren respekt for komposisjonsarbeidet her. Både Mustaine og Burton er kreditert som skapere her, men jeg mistenker at Burton er pådriveren, og kanskje dette er starten på min bevegelse fra Burton-agnostiker til true believer. Men bare kanskje. Uansett, en knallsterk avslutning. Hatten er kastet veggimellom!»

Produksjonen

«Jeg hoppet bukk over dette sist, så kanskje det er på sin plass med noen linjer om produksjonen. Det er åpenbart fra start til slutt, og det har blitt nevnt underveis, at det er et enormt hopp fra sist. Gitartonene er klarere, skarpere og mer presise, trommene er store uten å bli tørre eller overdøvende, og romlyden er konserthallverdig. Volum er nok ordet her, som i størrelse og fylde. Det er en stor lyd som ikke krangler med presisjonen musikken trenger, og gir opptil flere ekstra dimensjoner å verdsette sammenlignet med forgjengeren. Dette er en helt annen plate enn Kill’em All, og hvert album har sin plass etter tid og humør, så vi trenger ikke å sammenligne en til en her. Det er uansett krystallklart at disse låtene trenger denne lyden og miksen, selv om de hadde klart seg veldig godt med mer subpar innsats bak spakene.»

Coveret

«Klassisk. Logo-oppdateringen og den bokstavelig talt elektriske stemningen i motivet oppsummerer innholdet på en imponerende måte. Dette har alltid vært et blått album for meg, jeg hører låtene med blått motiv i hodet underveis. Det kommer nok fra coveret, men hverken Master eller Justice er brunrøde eller gråhvite i hodet mitt, så noe overenstemmelse utover mine personlige psykopatier må det nok være. Det gjør også et sjakktrekk med å virkelig gi en smak på innholdet uten å kjøre flambert dødsdømt med ekstra detaljer eller andre thrashklisjeer.

Litt klasse uten kompromisser, som også oppsummerer Metallica i denne perioden ganske godt.»

Dom

«En solid oppfølger som leverer på alt man kan ønske fra et band i vekst. Det er sikkert tre år siden jeg hørte plata fra start til slutt med noenlunde innlevelse, og jeg kan ikke si annet enn at dette er og blir et album som fremdeles står standhaftig med rak rygg og er det den er på måter som vanskelig lar seg beskrive. Dette er Metallica. Punktum. Bedre blir det ikke. Eller …?

Total poengsum: 9.9/10 gigawatt hotwiret rett inn i skallebrasken.»

(Sorry, det franske coveret ble for fristende å ikke inkludere 🙂 Y)

***

Kill’em All (1983)

Per Ståle: «Som vi kommer til å bli smertelig klar over etter hvert, så er jeg noen år yngre enn Yngve, så jeg hørte ikke Kill’em All da den kom ut. Heller ikke ti år etter for den saks skyld, siden jeg på den tiden var travelt opptatt med å dytte legoklosser opp i nesa (det gjør jeg fortsatt 🙂 Yj). Nå skal det sies at jeg likevel ble tidlig eksponert for Metallica i den ledige tiden jeg hadde mellom legorelaterte legebesøk og smakstesting av potteplantejord. Noen av mine tidligste musikkminner stammer fra Broder’n og vennenes dyrking av Live Shit-boksen i kjellerstua, noe som satte tonen for minst et tiår med skamløs Metallica-apologetisme da stemmen sprakk og hormonene kom på besøk.

Jeg har noen überfavoritter, men siden jeg jobber deltid som kranglefant, oppvigler og bråkmaker er det vanskelig å spikre fast hvilke som troner øverst. Mitt første egenkjøpte Metallica-album var Load, og selv om jeg aldri i mine villeste fantasier vil påstå at det er noe skjult mesterverk, så har det nok farget hvordan jeg ser på Metallica som band og prosjekt. Om du retter en hagle mot hamsteren min og tvinger meg vil jeg kanskje lande på …And Justice For All som alle tiders favoritt og Master of Puppets på en god andreplass. Ellers er katalogen frem til 1999 såpass integrert i ryggmargen at det blir vanskelig å prioritere.

Når det er sagt står Kill’em All skyhøyt for meg uansett hvor Rolling Stones-aktig og gedigent bandet har blitt i senere tid. Jeg vokste opp i skyggen av Metallicas famøse hostile takeover av det lille som var igjen av metal og rock på 90-tallet, med alt det medførte av puter under armene og softere lyd. Så da jeg omsider fikk gravd meg langt nok bakover i katalogen (og nedover i kjettinglommeboka) til å plukke opp plata fysisk, føltes det som å snuble over et hittil udokumentert dinosaurskjellett med djevelhorn og bazooka-armer.

La gå, James synger som om noen kniper ham i pungen. OK, så har de tjuvlånt store mengder inspirasjon fra både den ene og den andre storheten. Ja vel, låtene er mer standard metal i tekst og tone enn det de senere skulle levere, men det gjør da absolutt ingen ting!  Å oppdage denne versjonen av Metallica var som å stirre inn i en parallell virkelighet der alt var mulig, og energien, visjonen og stilen som skriker ANGRIP! var hypnotisk.

Nå er jeg eldre og mett av mye, så den intense dyrkingen av bandet har avtatt. Jeg har glemt mer om Metallica enn mange husker om sin egen mor, og det er en stund siden jeg har viet 100% av kvelden til å nyte et Lars-rytmisk album fra start til slutt, så nå får vi se hvor kua kalver i kveld. (Er dette et vanlig norsk munnhell eller noe jeg fant på i farten? Bevis det!)

Jeg har denne på både CD og vinyl, men av praktiske årsaker benyttes det Spotify i denne omgangen. Jajaja lydkvalitet og mammon og alt det der, men vi har da alle hørt denne plata på alt fra kassett til mp3 og gamle suppebokser koblet til bilbatterier, så jeg tror at opplevelsen blir noenlunde genuin her også. Pluss at det irriterer Yngve.»

Kill’em All (1983)

Hit the Lights

«Er dette en av tidenes kuleste albumstart fra en gjeng kvisete spradebasser? Godt mulig! Riffet snapper oss opp momentant og Priest-heten i bakgrunnen er til å ta og føle på. Verselinjen No Life ‘til Leather er og blir den mest priestete Priest-tittelen Priest aldri brukte. Det er lett å glemme hvor bra håndverk Metallica leverte allerede fra starten av og dette er et kroneksempel på det. De små bridgene med breakdowns mellom slagene flyter som smør på en varm Rambo-kniv og Mustaines solo tolkes knirkefritt av Kirk uten at man noen gang får inntrykk av at det er noen motsetning mellom de to gitaristene. Knallsterk åpning. Next!»

The Four Horsemen

«Det finnes sosiale kasuser som hevder at denne versjonen av The Mechanix er underlegen Megadeths. Dette er folk du godt kan sende en bekymringsmelding til politiet om. Forskjellene mellom Metallica, Megadeth, James og Dave er mange, men her kan vi høre hvordan James/Lars-teamet sin teft for hooks og groove tilhører en helt annen verktøyklasse (ikke skriveleif). Er denne mer kommers? Kanskje, men den er også sjukt mye kulere, så hvem bryr seg? Det er en beinhard andrelåt som bygger og snor seg med vilje og mot. Basstonen på Kill’em All er forresten en av de tøffeste fra denne årgangen og står seg bra i kontrast med James’ berømte riffarm. Vi får en forsmak på Burtons solo-aspirasjoner i bridgen og det lukter både rock og jamaikansk askebeger her.

Dette er for øvrig en av de få klassiske metal-låtene Metallica noensinne gjorde, med fantasyelementer i teksten og andre stereotypier, og jeg tar meg igjen i å drømme meg vekk til et land der Metallica slapp fjorten album i denne stilen. Ahhhhhhhh.»

Motorbreath

«Hmmm. Hvor har James funnet denne tittelen mon tro? Dette var tidligere en av mine «obskure» Metallica-favoritter, men i dag merker jeg at den er kanarifuglen i kullgruven når det kommer til nostalgien min. Er den tøff? Javisst. Til tider direkte stilig er den også. Lars klarer til og med å late som om han har sett et trommesett før på anslaget. Det som står ut, er at i motsetning til de forrige låtene kan riffet virke noe uferdig her. Overgangene mellom refreng og vers er stilige stemningsskapere, men rytmen i riffet påvirker også vokalen negativt, der det kan virke som om de jobber mot hverandre og stopper låten halvveis i hver frase. Dette høres langt mer negativt ut enn det er ment, jeg hadde heller hørt denne åtte ganger før det begynte å friste med noe fra St. Anger, bare så det er sagt. En veldig fin låt, men ikke like god som jeg trodde jeg mente før i kveld. 

Jump in the Fire

«Hey hey hey! Nå er leiken i gang igjen her. Så å si alle problemene med Motorbreath kan du høre tendenser til her, men denne gangen er låta ferdigpolert og klar til utstilling. James har grep på rollen som vokalist her som peker fremover i karrieren. Han er fortsatt en liten snørrunge med bremsespor både her og der, men du merker at beinstillingen beveger seg mot brei og snerringen mot jaguar, selv om det blir med gaupe i denne omgangen. En real vuggesang, som i at jeg vugger hypnotisk frem og tilbake i sofaen mens jeg skriver dette og kona mi ser rart på meg. Vi fader ut mot slutten, og selv om jeg føler at låta fortjener å avslutte med et smell, så er det forståelig med tanke på hvilken låt som kommer.» 

(Anesthesia) – Pulling Teeth

«Jeg tilhører nok den gruppen tause Metallica-fans som aldri ble like forelsket i Cliff Burton som resten av dere. Misforstå meg rett: jeg er stor fan av bandet generelt, og jeg nekter ikke for noe angående bidragene han helt åpenbart kom med, men tilknytningen til Guden Burton har aldri helt vært der. Jeg måtte skrive det foran her først, for jeg tar meg nå i å virkelig kjenne på denne låta for første gang på lenge, om ikke noensinne. Låta har alltid stukket seg ut som lett å skippe, pga. instrumentalstatusen og at den høres mer demoaktig ut enn resten av plata, men det er en styrke i denne gjennomlyttingen. Det som tidligere har hørtes mest ut som en oppvarmingsøvelse og kulturskolebriefing fremstår her som både gjennomtenkt, personlig og trassig på den riktige måten. Og så smeller den umerkbart over på en klasselåt av dimensjoner.»

(Gjør Cliff en bedre versjon her enn på plata? Yngve)

Whiplash   

«Herre min skaper som denne låta starter. Jeg har en svakhet for signaturlåter, eller bandet synger om hvor kule de er og her har vi den! (Du liker jo også Manowar, hehe- Yj). En hyllest til både seg selv om kulturen de oppstod i, kvass og vrang og marinert i ølsvette (ofte ikke sin egen). James tenderer mot overgangen fra gaupe til sånn litt større afrikansk kattedyr som ikke er gepard, og her herjer de virkelig med oss, Arne. Solopartiet er en av de mest kritisk gode leveringene på albumet og alle koser seg. Du kan kalle det barnslig, du kan kalle det enkelt, men vet du hva du egentlig bør kalle det? Skikkelig Heavy Metal, kompis.»

Phantom Lord

«Vi nærmer oss siste sving og plukker opp tråden fra The Four Horsemen med tanke på tematikk og ikonografi. Dette er også en gammel obskur favoritt hjemme hos meg, og jeg er spent på om denne kommer til å lide samme skjebne som Motorbreath. Synthlandskapet i starten funker i hvert fall som den den skal, bandet tar grep i overgangen og DER kom det tøffeste riffet på hele albumet ja. Hei gamle venn, så koselig å møte deg her! Fyttigrisen så bra denne låta er. Når den først kommer i gang, tar den et godt tak i skjortekragen din og slipper ikke før du har gitt fra deg både vekslepenger og alle Turtles-klistremerkene dine. Eneste pustepause er bridgen før siste omgang juling, men sånt tåler vi når det attpåtil er melodiøst, atmosfærisk og tøffere enn opptil flere kjente lokomotiver. La oss også sette av 30 sekunder for å verdsette det virkelig nydelige thrashskriket til James på linja FALL TO YOUR KNEES på slutten her.

… nydelig. Beste låt på albumet.»

No Remorse

«Kom igjen nå gutta, få oss fint i havn! Eller måk skuta opp på kaia, som jo også er et godt alternativ. Det er påtagelig hvor nærmest perfekte åpningssalvene på dette albumet er. De er nesten uten unntak direkte mannevonde på en forførende måte. Når vi først ankommer refrenget er det nok mange DooM-entusiaster der ute som kjenner at det begynner å rykke i avtrekkerfingeren. Og det er forståelig det, for dette er musikk designet for å skyte demoner med minigun til, eller omtrent hva som helst annet egentlig så lenge det gjøres skamløst og med enorm entusiasme. Dette er party metal gjort riktig, en feiring av alt som gjør sjangeren tøff generelt, men også thrash spesielt. Angrip alle fronter samtidig med hele artilleriet, og ha det gøy mens du gjør det. Deilig.»

Seek & Destroy

«Med tanke på hvor mange utallige ganger jeg har hørt denne både genuint live og på opptak, skulle man trodd at dette ville bli en av de åpenbare fadermordvalgene på albumet, men neida du! Den står seg godt til tross for både overeksponering og myriaden av fantastiske fremføringer fra årenes løp. Dette er vel det vi kan kalle Metallicas egentlige signaturlåt, selv om Whiplash opprinnelig var tiltenkt denne rollen, og rent spirituelt må man kunne si at den holder tradisjonen godt i hevd. Det lekne nå kommer vi og tar deg, påsan-riffet i kombo med Burtons kontraster på bassen står ekstra sterkt ut i denne gjennomlyttingen. Nå som vi nærmer oss slutten mistenker jeg at det er Burton og Hetfield som har fått mest skryt, men hvert lovord kan gjerne fordeles jevnt utover dansken og Outland-nørden på gitar også.»

Metal Militia

«Målstreksmilitsen! Enda en sjelden klisjémetal-knallbombe fra Metallica, og nok en obskur favoritt her. Her tyner nok James grensene for hva han vil og hva han kan med stemmebåndet, men jeg må si at gåsehuden fremdeles lurer seg frem på OUUUAOH!-skrikene. Sistelåta er en essensiell komponent for å få lytteren til å ville ha mer, og her må jeg si at de traff spikeren på hodet. Metal Milita ville passet dårligere så og si hvor som helst ellers på plata, og flere av de sterkere låtene før har ikke samme driv til å kontant sette punktum for reisen som det denne har. Ville jeg satt inn marsjerende soldater og Clint Eastwood-skyting på slutten om jeg var produsent? Neppe, men noen ting må vi unne sinte unge menn som får lov til å spille inn plate for første gang. Såpass har de fortjent.»

Coveret:

«Ordet ikonisk blir brukt i altfor stor grad i vår tid, til å beskrive alt fra superhelter til den siste appen til Husfliden, men her folkens, her har vi det jeg oppriktig vil kalle et ikonisk, perfekt albumcover. Vi har blod, vi har en hammer, lett forkledd med kunstnerisk bruk av fokus og aksentuert av harde linjer og skarp rødfarge. Metallicas hardeste og tøffeste albumomslag. Vi hadde neppe snakket like mye om hverken albumet eller bandet i dag om de gikk for den opprinnelige sverd som stikker opp fra dass-ideen.»

Dom:

Jeg skal la ordgyteriet over stå for mesteparten av snakkinga, men summa summarum var dette en mye mer organisk og vakker opplevelse enn jeg fryktet tidligere på kvelden. Et album som virkelig er farget av sin tid, men det er også derfor det er så utrolig vakkert. La oss skåle for kreative dunbartede avvikere og alt det rare de finner på, folkens.

Total poengsum: 9.8/10 andeler metall opp i bakdelen din.

***

Yngve: «Og man ikke helt vet hva man gjør når man lar to skribenter med minimal selvkontroll bare gunne på, og om du ikke fikk nok å tygge på fra Per Ståle, har du lest så langt…?, etc., her er min totalt impulsskrevne piece, og den er ikke gjennomtenkt, bare skrevet fra hjertet og publisert etter en svak korrekturgjennomgang.

Jeg har i alle år forfektet at jeg kjøpte Kill’em All når den kom, at vi gikk og ventet på den. Og det er vel delvis sant, for vi visste om bandet fra artikler i blader, men jeg mener nå i dag at det nok var en låt på en opptakskassett fra en kar i bygda der jeg bodde som var første inntog i heimen den gang. Jeg mener det var fra Metal Massacre fra året før, og der var jo flere band inkludert, og siden jeg husker Ratt og Black’n Blue, var det andrepressingen av denne samleskive jeg hadde på opptak (med korrekt stavemåte på Metallica). Det kan ikke ha vært lange tiden mellom denne samleskiva og Kill’em All, mulig kun et halvt års tid. Og da var selvsagt låten Hit The Lights.

Anyhoo, Kill’em All kom på plass kort tid etter, og man skal huske at dette ikke var et stort band den gang, selv om de gjorde det ganske mye bedre enn mange når de dro på med debutskiva og følgende turnering. Det var heller ikke så mange om beinet den gang, det var lettere å komme seg opp og fram om man hadde noe fett å by på.

Vi som likte litt hardere musikk en alle andre på begynnelsen av 80-tallet, vi var en minoritet. Deluxe. Mange glemmer i dag at Metallica ikke var veldig populære blant den gemene hop i de første årene, man måtte lete og vite for å oppdage undergrunnsbanda den gang. Det var en nisje. Og som vi gjorde i monn; bruke eldre karer for det det var verdt. Med musikk altså :). For selv om de var en del av de småkjente publikasjonene, var de fortsatt et band mange fnøs av og bladde forbi.

Vi var ikke på demoene, de hørte vi senere, faktisk ikke før 86 kanskje, en eller annen hadde tradet til seg noen kassetter. Jeg var for ung til å delta i det løpet den gang, og hadde jo ikke tilgang eller mulighet til å få fatt i amerikanske blader og de avisene som dette foregikk i. Det var nok mye lokalt og nasjonalt der over. Ikke hadde jeg gjort noe mer enn å lese heller vil jeg tro.

Vi kjøpt Okej, Kerrang!, Filmjournalen og enkelte andre blader som var tilgjengelige på butikker lokalt. Okej og Kerrang! var tidlige kilder til bilder og info på Metallica. Før dette var min verden sentrert rundt Kiss (79 til 81), så ble det en åpenbaring i et par år der man fadet over til andre navn, Maiden, Kiss, Raven, Priest, Rainbow, og da var døren åpen. Og Motörhead. Og vi var jo ikke gamle karene, men visste at det var fett med hardere saker. Så Restless And Wild med Accept (en utrolig viktig brikke sammen med Overkill-låten til Motörhead i å utvikle tøffere saker) og en del av Motörheads materiale virket pirrende, og Metallica var bare en forlengelse av det. I kjølevannet av Ride The Lighting-perioden ble jo verdenen vi kjente endret enda mer, når Kreator, Voivod og lignende gjorde sitt inntog.

Store i undergrunnen

I dag er jo extremmetallen hinsides annerledes, og ofte uten den nerven og nevehyttingen som var gjeldende for de som brøt grunn, som jobbet opp åkeren, som ikke hadde så mye å kopiere. De skapte nytt. Og det er her mine extremmetallrøtter fortsatt er. Og Death, selv om de kom en del senere. Men mye kan krediteres suksessen Metallica hadde i undergrunnen, og de var store der. Jeg har lest at de i 1983 solgte 60 000 av Kill’em All når de hadde turnert ferdig. Jeg var altså en av disse, selv om min kopi ble kjøpt på en platebutikk i Trondheim. Mulig kassett var formatet først, det husker jeg ikke, men det gikk mye i kassetter den gang.

Kill’em All har også vært min favoritt fra bandet i alle år, selv om de par neste ikke er noe annet enn stablet sammen med den på enerplasseringen på pallen. De er veldig forskjellige, og mye er nok sentrert rundt nostalgi og hva Kill’em All betød for meg den gang, hva den gjorde. Om den har holdt seg, om jeg klarer å lytte så objektivt som mulig på den nå gjenstår å høre, jeg skal gjøre mitt beste i å ikke bruke nostalgibriller.

Produksjonen

Produksjonen, den liker jeg veldig godt ennå, men jeg må medgi at jeg er mer glad i det de skrudde på Ride The Lightning nå i ettertid. Hadde de spilt inn debuten med Ride-lyd, oi! Men det er samtidig denne naive, sultne, tynne og fantastisk pubertale attityden som styrte debuten, og det er jo en naturlig utvikling det, å begynne med lite, og bygge seg opp. Bandet vokste og fikk tilgang på flere dollars, bedre studioer etc. Jeg er en sucker for slike ærlige lydbilder, og selv om det finnes bedre, var og er det nødvendig å slippe fri denne energien. Og man visste jo ikke den gang hva som skulle skje, man levde i nuet uten et fnugg av annet enn nødvendigheten av å feste det man hadde spikket på i lang tid på tape som mål.

Hit the Lights, nah. Det er ikke blant favorittene på skiva. I motsetning til Ride, som jeg anser å være en 9/10-skive i dag (er så drit lei For Whom), har Kill’em All et par, tre svakheter for min del. Seek And Destroy, Jump In The Fire og Hit The Lights er greie nok, men står røft tilbake for de virkelig store perlene her. Men, riffene, gitarlyden, den er ENORM på denne skiva. Og for en villmann James var! Og her hører man jo Lars spille på ridecymbal, noe han aldri har gjort etter. Mener jeg. Låt visst for pinglete, men da har han bare ikke skjønt hvordan man spiller på en ride.

Seek’n tagg

Jeg hørte ikke Megadeths versjon før et par år senere, naturligvis, og som nevnt ikke demoene heller, men The Four Horsemen er enormt fet! Litt langdryg kanskje, litt som Seek And Destroy, men definitivt hundre ganger fetere. Seek er rett og slett så overspilt og egentlig såpass kjedelig for min del at jeg egentlig aldri har falt for den. Det var vår tids Smoke On The Water. Det er kanskje en grunn til det, for jeg pleier stort sett å falle minimalt for de låtene som gjør suksess, ubevisst. Men, der jeg vokste opp, på Vikhamar, langs hovedveien mellom Samvirkelaget og Saksvik, på et gjerde som gikk langs veien, der ble hele teksten til Seek And Destroy skrevet med tusj. Alt. For vi var slik den gang, vi pugget, hørte så mye og kunne alt, og det var null problem å tagge denne utentatt :). Vokalen til James, og spesielt der det legges litt giftig koring på, makan.

Motorbreath er litt som Hit The Lights, det er noe av materialet på Kill’em All som går litt i samme tralten. Men denne har mer dybde og vinner lett kampen der. Men altså, hva spiste de gøtta? Gitarriffene er så utrolig kvisete og rå at de kunne blitt brukt som våpen! De og tidlige Exodus.

Bassoloen er fet den, men jeg har egentlig aldri smeltet maks. Jeg elsker Cliffs spilling, også det han gjorde i Trauma, og mye av Pulling Teeth er ok, men mulig er sporet litt overdrevent. Jeg vil nok møte motstand her, og for å legge litt på vekta; mye av det som framføres er veldig bra, det er mer konseptet med en bassololåt som ikke helt klaffer her. Jeg er også ikke helt fan av trommesolosporet på Made In Japan, for å sammenligne litt. Jeg blir fort lei, men fantastisk framført!

Av de mer hissige sakene på debuten er Whiplash noe av det bedre. Gitarene hugger også idiotisk fett her, og selv om produksjonen er tynn, må det bare være sånn. Jeg er jo som nevnt en sucker for slikt. Tekstbasen for denne gir meg ikke noe, ikke denne selvbiografiske metalheadgreia. Ikke på Metal Militia heller. Men Metal Militia har en liten ekstra energiboost, den kan gjerne stå som vinneren av de frenetiske utblåsningene her.

De to favorittene mine er sjeldent andres. Rart med det. Phantom Lord er knall! Litt oppspeeda Motörhead i starten og utover, og en blanding av Four Horsemen og en litt mer energisk pakke. Bare det lille «…control the land»-bjeffet er verdt hele låten! No Remorse! Jeg elsker den halveringa i starten, og hvor de dobler takten! Veldig funksjonelt. Og så gå ned igjen, ai! Fett som fjell. Allerede her får vi Kirks typiske soloer, som jo blir en gjenganger, men her var de friske og ikke noe vi hadde gått lei av ennå.»

Summert:

«Som den tiden denne kom, leverer den akkurat det den skal. Nå er det jo plutselig et hav av tid siden, og vi har hørt masse, vi har hørt utviklingen innen metallen, og allikevel er det lite som slår ærligheten og galskapen her. Og de som ikke var der, de vet ikke hvor sykt det var å høre et så rått band. I dag er det lite som er nyskapende, stort sett er det bare kopier og en videreføring uten stort annet enn en vri, men Metallica dro alt flere hakk opp og hamret ned en blodig sak som endret historien. Det de vokste opp med og likte var også rått for sin tid, men de var bare så utrolige i å elevere det hele.

Vi har forskjellige måter å like bandet på, noen viser det i å samle skiver, noen ved å gå på hauger av konserter, og noen ved å blindt like alt. Jeg holder meg i kategorien jeg ofte er, i det å like et band men ikke alt de har gjort. Jeg var bare sjeleglad for å kunne få det smellet det var å høre dette når det var ferskvare. Og å skjønne at de ikke alltid har vært et stort band.

Coveret

Krise. Men ikke så krise som det originale. Men, det har blitt en institusjon, en klassiker. Det er jo et nytt band, ungt band, med limitert budsjett, og det var vel noe de synes ble tøft. Jeg tenkte ikke over motivet når denne kom, og med mange slike klassiske skiver man har med seg igjennom livet blir det sjeldent til å stoppe opp og studere og vurdere. Man bare aksepterer. Tittelen var vel myntet på bransjen og selskapene, herlig kontrast til hvor store de ble :).»