Vi skal dykke ned i skiva som løftet Metallica fra undergrunnen og pløyde opp veien til allemannseie.

Du leser artikkelen om ‘Kill’em All‘ og ‘Ride The Lightning’ HER.

Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: «De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss- og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

Tordentale, en dannelsesreise gjennom kunst, kultur og heavy metal

Per Ståle drifter og driver podcasten Tordentale, du kan sjekke ut den HER. Der er det episoder dedikert til Manowar, Metallica, Pantera, Wasp, og mye annet rart, også filmer og diverse. Jeg har hatt og har mye glede av denne casten, og mye av det Per Ståle forteller og tar for seg, er veldig innsiktsfullt og får meg til å tenke, og jeg lærer en del nytt.«

«Tordentale er en podkast om kunst, kultur og heavy metal, men hovedsakelig heavy metal. Jeg startet under pandemien, og opprinnelig var målet å bruke 50% av episodene til å utfordre egne fordommer med nye inntrykk innenfor musikk, film og litteratur. Det gikk så som så, og etter hvert har det mutert til å bli en slags samtaleterapimonolog og radikaliseringskanal om ting jeg elsker eller tenker (for) mye på angående hardrock og metal. Og Manowar. Mye, mye, Manowar.»

***

Master of Puppets (1986)

Yngve

Fra slippet av Ride The Lightning til Master Of Puppets var det en ventetid jeg nesten kjenner ennå. Den var ugrei. Jeg var på en platebutikk i Trondheim flere ganger og etterspurte Master, og det var på kassett den ble handlet første gang.

Nå begynte også en del andre metalhuer å høre om bandet, og nå var flere mer medgjørlige i å like bandets thrasha metal. Thrashen var uansett begynt å bli ganske etablert, hvor Slayer og Anthrax, og Megadeth, var relativt store.

Fra konfirmant til voksen

Jeg vil påstå at Metallica var et relativt stort undergrunnsband i tiden før og like etter Master. Bandet har jo sagt at de bare gikk inn i studio for å spille inn nok et album, at de ikke visste hva som ville skje, hvordan utgivelsen ville bli sett på i ettertid. Og slik opplevde vi også dette albumet, vi som var der når det kom. Men det begynte altså å gjære godt.

De solgte ut gode steder etter hvert, og turnering med Ozzy vil jeg plotte til å være en av de viktigere avgjørelsene de tok den gang. At de ble med på den turen eksponerte bandet for et bredere publikum, og det var mange jeg kjenner som begynte å spisse ørene etter at dette skjedde. Og folk jeg gikk sammen med som alltid hadde avfeid det som bråk, begynte nå vise interesse. Dette er en greie jeg aldri har skjønt, for bandet var vel ikke lettere å like for disse rundt Ride, når den var ute? Mange vil uansett ikke plukke opp band før de blir større, store, og ha denne flokkmentaliteten over det hele. Men veien herfra ble jo som kjent endret fra skogsti til firefelts motorvei, og til det de er i dag, flystripe, og så flystripe i egen by.

Vi leste tekster, skjønte ikke alt, var i stor sorg når vi hørte på nærradioen i Trondheim at Cliff var død, noe til og med Vg hadde en artikkel om. Min far, som visst godt om mitt forhold til bandet, kjøpte avisen, og jeg klippet ut artikkelen og lagde en ramme til den. Det er skrevet opp og i mente om Cliff, dødsfallet, det er poengløst å drive på med mer rundt dette. Men det hadde jo vært spennende å se hvor bandet hadde gått etter Master om Cliff hadde levd. Alt er jo en hypotese, og kanskje hadde de ikke vært sammen en gang, kanskje hadde Cliff mislikt utviklingen til de to andre, hvem vet :).

Internett, hva var det?

Videoprosjektet Cliff’em All ble annonsert i Metal Hammer, vi fulgte med i svenske Melody Lines kataloger, og bestilte sporenstreks den overprisede vhs-kassetten. Der fikk vi se liveklippene hvor Metallica supporter Ozzy, og eldre opptak vi aldri hadde sett. Internett? Hva var det igjen? Det eneste vi hadde tilgang til var tapetraderkassetter med et par livekonserter, så dette var skrekkelig velkomment. Og veldig nytenkende av bandet, for å gi ut noe slikt som en hjemmevideo, hvem hadde gjort det? Jeg minnes også en annonse/artikkel der bandet søkte etter fans som hadde opptak av de. I dag er det ikke så ofte jeg ser gjennom denne, men for en tid det var å være ung på!

Coveret

Jeg likte det greit, men jeg likte aldri de hendene. De synes jeg er skjemmende den dag i dag. For meg var det en nedtur etter Ride, og jeg holder fortsatt den elektriske stolen høyest. Men det er som jeg har sagt før, man ser på det som ikoniske bilder i dag, man stiller ikke spørsmål, man har sett de så mange ganger at man egentlig ikke analyserer. Som når jeg skulle se litt nøye på Defenders Of The Faith med Priest, er det monsteret egentlig så bra? Er det egentlig så kult med Blackie i tett dyretights på Inside-skiva? Er Animalize med Kiss bare noe fjas? Men Master er helt klart pakket inn med et bra cover, jeg har aldri mislikt det, det er bare de hendene. Fargespillet og coveret ellers er veldig bra, ikke så ulikt Ride, det var liksom ikke kvantesprang mellom pakkeløsningen på disse to.

Jeg har en gammel Master-skjorte den dag i dag, men dessverre ble ikke kassetten spart. Jeg har ingen anelse hvem som har den nå. Mulig ble den spilt død, for makan til antall runder slike fysiske formater ble utsatt for den gang man ikke bare kunne streame og trykke på en knapp på en pc eller telefon for å høre. Det var et kvalitetstegn, om kassetten var ihjelspilt eller om man måtte kjøpe ny lp, man visste  jo ikke at mye av det man hadde den gang skulle bli sjeldent, det var forbruksvare. Og slik skal det være også.

Når det gjelder gjennomlyttingen av skiva, kunne jeg nesten skrevet det uten å høre den. Så mange ganger har jeg spilt albumet. Men allikevel låter det like friskt i dag, synes jeg. I dag har bandet totalt fjernet seg fra liv og følelser, ihvertfall i stor grad, og for meg er dette kanskje det siste albumet herfra, foruten Garage Days, som fanger denne nerven, nerven som gjenspeiler ungdommen, pågangsmotet, at de strekker seg mot noe, at de jobber med begrensede midler. Senere var det ikke slike begrensinger på tid og penger, og jeg synes de mistet noe der, etter 1987.

Jeg var innom at det ikke var kvantesprang mellom Ride og Master, bare en videreføring og forfining, dette er det også hint av i innholdet. Fight Fire, den beinharde åpninger, speiles med Battery. Andrelåta på begge skivene var tittelkutt, siste på side A var semiballader i Fade To Black og Welcome Home … og vi har de to instrumentalene, Orion og Ktulu, begge på over 8 minutter. Master er hakket tettere, der låtene og riffene er mer hektiske, om du skjønner, og som for meg drar på med en del som videreføres på Justice. Bandet vokser med oppgaven, de blir eldre selv, finner mer sin plass, og på de fire, fem, første skivene er det en naturlig progresjon i det å bruke de midlene de har, og talentet de har, til enhver tid.

Per Ståle går greit gjennom låtene, så jeg lar mitt bidrag bli litt generelt.

Battery, hva i alle dager kan gå feil når man åpner med en slik låt? Enkelte har kritisert de for å ikke åpne med tittelkuttet, men for meg er det litt digg å ha en så rå låt i starten, og kanskje skremme bort noen pingler :). Og sammenligningen med Iron Maidens Number-skive, der svært mange gjennom årene har uttalt at de burde åpnet med Children of The Damned eller tittekuttet og ikke Invaders. Bare søl og vas selvfølgelig, av folk som har for lite tid og tror at alt av hypoteser og egne meninger må ut på Youtube. Skivene er som de er fordi bandet på det tidspunktet vurdert det slik, eller med hjelp av selskaper og andre aktører. Tidsdokumenter, det er det skiver er, så får folk som er mer opptatt av enkeltlåter, og gjerne de mest populære, kose seg med det. Så med Battery og Fight Fire valgte Metallica å være kompromissløse, som jeg setter umåtelig stor pris på.

Master Of Puppets har virkelig slått an til mainstreampublikummet. Også hos fansen selvsagt, men jeg må si at i de senere år, etter at bandet har blitt stadionstort, har låten blitt en litt off-greie for meg. Litt som Balls To The Wall-låten, og Smoke On The Water. Om vi ser bort fra dette, og jeg hører den nå i dag, skjønner jeg jo hva som gjør at folk elsker den. Men kanskje er den et tøddel for lang? Man kunne effektivisert litt etter midtpartiet, men det er et så stort i-landsproblem at jeg nesten er flau for å si det høyt. Helt klart ikke min favoritt på skiva, jeg vil faktisk sette den blant de par nederste om jeg må rangere, men det betyr ikke at det er en dårlig låt, bare at alle de andre er så mye bedre.

Tenk deg å ha vært tilstede når de i midten av 1985 begynte å riffe og tromme, og prosessen det var å skape dette fram til de dro inn i studio på høstparten? Død, det har jeg tenkt på mange ganger. Spesielt tekstene til James, de er utrolig sterke, og fyren var bare 22 år!!! Det vitner om stor innsikt i litteratur og historie, politikk og psyke for å kunne lage så dype og bra tekster. Tekster som ikke er åpenbare, men som må leses og tolkes.

Jeg husker å ha lest at Lars egentlig ønsket å jobbe med en annen produsent enn Flemming på denne skiva, jeg må jo si at det surrer fælt i huet mitt når man kan høre for seg hva Master Of Puppets hadde blitt med for eksempel Geddy Lee, som vel stod på listen til dansken. Og de jobbet effektivt, og kom med gode demoversjoner på alle foruten et par mener jeg, der Orion ble jammet inn i studio, uten at jeg helt minnes detaljene. Har vi hørt de demoversjonene? Jeg har ikke åpnet den boksen jeg har liggende ennå, mulig de er der. Nå ble jeg veldig nysgjerrig.

De mer ukjente låtene er ikke sjokkerende de jeg alltid har likt best. Jeg har stor sans for The Thing That Should Not Be, Battery og Disposable Heroes. Men, det er strengt tatt ikke en eneste svak låt her. Som en bok med kapitler, er Master Of Puppets et prima eksempel på hvordan albummentaliteten fungerer. Dette er et album som MÅ høres i sin helhet, alle delene er viktige, og alle delene må være der. Å trekke ut noe og bare spille en eller to, det er for meg hinsides idioti. Man river jo ikke ut deler av en bok, eller fjerner deler av en film? Episoder i en serie?? Eller hva???

En låt som Disposable Heroes, kanskje topp tre på denne skiva, er så variert! Hurtighet kombinert med tyngde, riff og disse små detaljene til Ulrich. En tight og kontrollert sang! Damage Inc er enorm, 03:14 der er helt utrolig! Orion, de som ikke liker den vil jeg tro trenger terapi … men den låten jeg faktisk ikke og aldri har likt så godt er Leper Messiah. Det er noe med det midtemposjiktet som jeg føler gjør at den taper litt opp mot de andre. Litt som en scene i en film som drar handlingen litt ned og gjør at du går og henter deg en kaffe. Semiballaden Welcome Home (Sanitarium) har alltid gitt meg mye. Det er en følelse der, denne nerven, denne håpløsheten, litt som det de klarer å oppnå i en lignende låt, One. Dynamikken og lagene man oppdager etter hvert gjør denne til en stayer.

***

Per Ståle

«Vi ankommer 1986 med et brak av typen folkevogn møter minibankterminal før første og siste gang, og på samme vis som nevnte folkevogn ble denne plata sendt av gårde i lysets hastighet av energiske unge menn uten spesielt mye annet å ta seg til. Så det lille de gjør skal de fanken meg gjøre skikkelig.

Som vanlig kan jeg ikke skilte med samtidsbetraktninger slik som Yngve, siden jeg fremdeles ikke var så mye som en kløe i underbuksa til skorsteinsfeieren i 1986, men jeg kan by på noen betraktninger om ettermælet. Master of Puppets er selvfølgelig en bauta i heavyhistorien. I thrash spesielt selvsagt, men det er ytterst få andre skikkelig harde, drøye, sinte skiver fra åttitallet som står like kontant i dag som de gjorde for tjue eller snart førti år siden. Slayers ‘Reign in Blood‘ fra samme år blir ofte holdt frem som den eneste reelle utfordreren, og jeg kan trekke frem et par-fem skiver fra samme tidsperiode som holder god stand, men jeg må ærlig talt si at det er vanskelig å slå i bordet med et klokkeklart alternativ. Det er ikke noen hellig treenighet som alle undermålerne kan samles om her, det finnes bare Master og Reign.

Da denne ble pakket ned i min halvmugne Nugatti-skivemarinerte skinnransel etter nok et 5 for 250,- raid, var det en del av et større ritual for oss som kom til etter åttitallet. Vi hadde rimelig grei oversikt på hva som skulle i hus, alt som var verdt å eie hadde stort sett kommet ut for flere tiår siden, så det var kun et spørsmål om prioriteringer og hylleplass. Master of Puppets var allerede da – for godt over tjue år siden – så enorm at jeg aktivt valgte den bort i flere omganger til fordel for Kill’em All, Ride The Lightning, … And Justice for All og Metallica, fordi jeg ville ikke bruke opp alt det spesielle, noe måtte spares til slutt.

Jeg kan ikke erindre at hjernen ble blåst til Blokksberg da laserstrålen traff CD-en, men det sier mest om hvor overmett denne skjøre fjortispsyken var på pur kvalitet i denne perioden. Master gikk om og om igjen sammen med de fleste andre studioplatene i mange år etter dette, og er nok i stor grad en del av det permanente soundtracket til livet generelt, til tross for at den i senere år har blitt litt gjemt bort.

Jeg har tidligere glemt å nevne at jeg kjører samme metode som Yngve: jeg hører albumet én gang mens jeg noterer, og redigerer minimalt etterpå. Eventuelle mangler ved analysen og tegnsettingen kan altså tilskrives metoden, eller mitt generelle vesen for så vidt, men terapeuten min sier at projisering er skikkelig dust, så det lar vi ligge.

Uansett. Dette er en skive det oser klasse over både, før under og etter lyttingen, så dagens spørsmål blir: lever den opp til mine egne forventninger sammenlignet med Kill’em All og Ride?

Låtene:

Battery

«Jasså kara? Kopierer dere akustisk intro med hard overgang-førstelåt-manøveren fra Ride? Bare med latinovibes og ti ganger så mange gitarer? Hahaha, ja dere kan prøve, men dere lurer ikke megOISVARTEKATTAfor en START!!!

Et av Metallicas aller feteste knokesmørbrødriff tar over sjappa rett over minuttet, og nå slipper vi fanken ikke unna folkens! Elsker de små pausene med oppkjørselsriff mot verselinjene i refrenget. Er noe herlig pausete men samtidig eskalerende med dem. Kirks minisolo som knutepunkter mellom refreng/vers er en kul vri, en liten spray med identitet over noe som er 1001% seg selv. Herregud for en bridge denne låta har. Melodisk og suggerende uten å miste ett eneste fnugg av aggresjon eller målsøken. Kirk har også oppdaget sin heteroseksuelle livspartner wah-wah-pedalen her, og som så mange andre kompiskjærester er det et møte som starter pent og pyntelig, men som kan føre til noe slitasje på vennskapet de neste tiårene.

Dette er og blir en av James’ mest jamesete samling av ord i sekvens, og jeg vet ikke om en bedre låt å få dem samlet i. Les den teksten en gang til og prøv å stappe inn ett eneste kult ord til. Vitenskapsfolk fra CERN prøvde seg, men etter ti år ga de opp og bestemte seg for å gjøre noe lettere, som for eksempel å finne Higgs-bosonet.

Helledussen for en åpning. Nok en gang. Ba da da da da-dum! (du hørte det i hodet ditt, bare innrøm det)»

Master of Puppets

«Tidenes største riff. Riffet for alle anledninger. Jeg driter loddrett i hvilken sjanger, omstendighet eller omgivelse, dåp, konfirmasjon, rituell omskjæring, bryllup, begravelse eller seremoniell avslutning av livsforlengende behandling: Master-riffet passer perfekt.

Det har blitt skrevet mange spaltemeter om riffarmen til James, men her er den så på utstilling at selv en Hang down your head, Tom Dooley-døgenikt som meg hører det like tydelig som fuglekvitter en tidlig vårmorgen. Presisjonen får hudfjerningslasere for bananfluer til å virke vimsete. Her får vi også første tegn på enda mer modning fra et band som ikke har stått stille på én eneste låt hittil. Teksten kjører på tøffeste vis en liten antiknark-beskjed uten å tråkke nedi noen av bjørnefellene som vanligvis lokker til seg folk med en liten Just Say No-kampanje.

Bridgen er jo nydelig, som alltid, og det er nok den låta som drar mest nytte av det på hele albumet, for det sitter tematisk fint til narkokjøret resten av låta bygger på. Det er kanskje her hovedpersonen vår nyter sin lille dose synd, før crescendoet kjører oss opp igjen til maset via gruppechanten, og får tankene våre over på hvem som er denne fyrens egentlige herre på slutten av dagen. Som nevnt er det vanskelig å kjøre slike låter (spesielt når man beviselig ikke er noen altergutt angående disse tingene mens du skriver det), men James og Metallica slipper unna med det

En av Kirks aller beste soloer bygger også på angsten og selvbedragstematikken fra både musikken og teksten, og er en av mine soleklare Kirk-slayers den dag i dag.

La oss forresten notere oss at James Alan Hetfield, i en alder av ca. 22, her er fullkomment James Hetfield, fullbårent bjeffende i all sin mektige bjeffethet. Her er toppen nådd, Power Level er over 9000.

Avslutningen med den hysteriske latteren er fremdeles litt creepy alle disse årene senere, og en god overgang til…»

The Thing That Should Not Be

«Lovecraft-sang nr. 2 på like mange album, denne gangen med tekst i tillegg. Den akustiske starten tar oss tilbake til starten av inneværende album, men også delvis til stemningen fra Call of Ktulu. Dette er en regelrett vakker thrashlåt. Jeg vet ikke om en lignende låt i samme kategori som fanger transcendent skrekk på samme måte som denne gjør, og det er spesielt kombinasjonen av nærmest avmålt tekst og kontant musikk som gjør at smellene sitter så godt som de gjør. Låta har små pauser i opptakten til hvert vers som gir deg hint av ro og stillhet, for så å gi deg følelsen av forfølgelse, gjerne av noe stort og ubeskrivelig som lurer rett under havoverflaten. La mangelen på ord i analysen reflektere hvor bra den er. En evig innertier.»

Welcome Home (Sanitarium)

«Næmmen god morgen søster Ratched, har du noen fine lobotomier på menyen i dag?

Starten på denne låta er igjen – jeg gjentar meg mye på disse første albumene – et bevis på hvor bra åpningssalvene er i denne perioden. Du kan kjenne igjen hver eneste bidige låt ut fra de par første sekundene, ikke bare på grunn av at du er grensesprengende Metallica-nørd, men fordi låtene har karakter og særpreg som er like gjenkjennelig som en gammal kompis, uansett hvor nedsnødd han måtte være for øyeblikket (dette var et dårlig forsøk på en metafor for lydkvalitet). I dette tilfellet hører du på et nanosekund at dette ikke er en vanlig låt. Dette er en alvorlig låt. Ekkoet fra første note med de påfølgende klimpretonene er så ekle at man på null komma niks teleporterer fra kjellerstua hos bonuspappa (han med kabel-tv og dårlig oversikt på barskapet) til et uventilert sykehusværelse uten vinduer og hygieneartikler (eller kabel-tv).

James’ tendenser mot psykiatri, angst og paranoia i tekstene tar enda et hopp fra krig, Lovecraft, Hemingway og selvmord til Gjøkeredet, institusjonelt vanstyre og det å ikke ha kontroll over egen skjebne på noe som helst vis. Angsten er til å ta og føle på lenge før vokalen kommer inn, og James leverer til gullmedalje her. Den mest selvsikre clean-vokalen hans så langt i karrieren, med stilig dobling for mer fylde i lydbildet. Oppbyggingen til raserianfallet i refrenget er så knirkefritt lagt opp at du nesten ikke merker at vi har gått over fra Fade to Black II-låta du trodde du skulle få, og til hva enn dette er for noe genialt.

Bridgen fra Just leave me alone! er så fet at det kunne vært grunnlaget til en skamtøff låt med 75% av samme styrke som denne. Kirk slenger seg på stemningen generelt og lager en tight men forvirret solo som bygger på stresset låta ellers jobber med. Melodien mot slutten er både melankolsk og undergangstruende, det er sjeldent håp å finne på slutten av disse låtene, og bra er det, for jeg vil ha mer av dette.»

Disposable Heroes

«Her ja! De siste sporene av generisk thrash-Metallica viser seg igjen, og de skuffer ikke denne gangen heller. En gammel obskur favoritt her i gården, kanskje takket være temaet, de akkompagnerende maskingeværgitarene, den litt heseblesende vokalen som hårfint krangler med rytmen på versene eller alle ovenfor samtidig i tilfeldig og kaotisk rekkefølge. Samme det, dette smeller, det smeller hardt og det smeller bra.

Finnes det noe bedre live call and response enn dette? Mulig, men jeg kommer ikke på noe i farten utrolig nok. Av de obskure favorittene er nok denne en av de som står seg godt i dette prosjektet (album for album-lytting på HeavyMetal.no altså), men samtidig ikke måler seg helt med klassikerne fra albumet. Ikke at det sier noe den ene eller andre veien, låta gjør det den skal og gjør det bra, men tendensen ser ut til å være at de obskure blir litt mindre spesielle, og dette er ikke et unntak sånn sett. Det kan ha noe med denne fryktede størrelsen modning å gjøre. Metalband kan være så pubertale eller cerebrale (med og uten parese) de bare vil for min del, men Disposable er kanskje kroneksempelet på hvordan denne plata kunne vært om ikke resten av den var Master of Puppets. Låta hører hjemme på denne plata, det er dessverre et tilfelle av at alt annet er så dritbra at dette blir bare skitbra til sammenligning. Den taper rett og slett en konkurranse det kun er mulig å tape på dette albumet.»

Leper Messiah

«En annen obskuritet, men ikke for de som har vokst opp på ymse livemateriale fra perioden under og etter dette albumet. En liten frekkas i starten, riffet er vanskelig å beskrive, nærmest som om de spiller det baklengs opp-ned foran et speil. Ettersom låta handler om amerikanske tv-predikanter og alt rælet de bedriver passer det, siden slike slimåler gjerne pakker inn gjenkjennelige temaer i perverse varianter som radbrekker det originale budskapet.

Det er et ubehag her som ikke er vanlig i Metallica-land: det er en hard tidvis midtempo level thrasher, men den har det litt angstete preget som vanligvis reserveres til James’ små psykiatriske episoder, ikke til de kontante breibente numrene. Samtidig er temaet nærere James personlig enn det man skulle trodd på overflaten, ettersom moren hans døde på grunn av blant annet religiøse overbevisninger. Lars gjør mye gøy på trommene her, uten at jeg helt skjønner hva (Lars ville sikkert sagt seg enig).»

Orion

«Ok folkens. Her er vi: Cliff Burton Masterclass-låt nr. 3 av 3. Er det her jeg omsider omvendes fullt og helt til The Cult of Cliff? Dette har alltid vært en velrespektert – men mye skippet – låt fra denne forhenværende utålmodige drittungen, så selv om jeg kjenner låta godt og hedrer den herfra og til Hel…goland, så er den ikke en del av DNA-et mitt på samme måte som resten av albumet.

Sagbladlyden på introen med de innfadende trommene er et par genistreker i symfoni. Gitarene til James klinker inn genistrek nr. 3 kort tid etter. The Call of Ktulu fra Ride ga deg mye mer tid til å venne deg til lydbildet, her kommer det og krever konsentrasjonen din fra start.

Brekket med bassoloen over riffet er faktisk noe av det kuleste bandet noensinne har gjort. Hva det sier eller hva det gjør med deg er nok individuelt, men det er unektelig noe. Om jeg skal koke ned en eneste ting som Cliff bidro med til Metallica som ingen andre hadde på denne tiden – og som Metallica har manglet siden – så er det jaget etter noe ubeskrivelig. James og Lars er mye rart, men de er ikke glade i noe uten to streker under. Cliff slår meg som en fyr som var mer glad i det ukjente, og det finner vi i lassevis her.

Bridgen er det nærmeste man kommer et brudd i kontinuiteten på albumet, men her er det fortjent, så det avsporer ikke så mye som det føles som ved første ørekast (ja jeg er kreativ med ord). Det kan ha vært denne delen som gjorde låten skippable i hine hårde, men nå tar jeg meg i at dette er lakmustesten for hele opplegget. Dette er grønnsakene dine, du skal ete og du skal like det, din utakknemlige lille pøbel! Uten bridgen ville vi ikke fått den kriminelt undervurderte soloen underveis, og når vi omsider kommer tilbake til utgangspunktet (tror vi) drar de oss ut på gulvet for enda en runde moshing – eller gammaldans – Master passer som sagt til alle anledninger.

Nå stopper jeg opp et par sekunder for å gjøre meg selv oppmerksom på en ting jeg aldri har tenkt over før, og det er at Orion aldri repeterer seg selv. Du tror den gjør det, men nei. Akkurat når du tror du har hørt noe to ganger, så vrir de det om, vrenger det og leiter etter en ny vei ut av melodien.

Fanken heller da Cliff, din gamle røver. All hail!»

Damage, Inc.

«Metallica prøver å lure meg med en slow, stonete intro, men jeg er for smart for sånt! Jeg vet at de bare distraherer meg sånn at jeg skal skrive om hvor svevende og deilig det er slik at jeg glemmer at de skal slå om takta om to sekunder, ta en liten pause og så putte inn Orion-saga og SMELLE TRYNET MITT BEINT INN I MURPUSSEN JA!!!!

OK, aller siste generisk thrash Metallica-låt ever, la oss si det OG FOR EN LÅÅÅÅÅÅT! Her gruser de til med en Kill’em All-level herjer av dimensjoner, men vitenskapelig tilpasset formatet for dette albumet, og

DYING TIME IS HERE!

_{(Damage Incorporated)}

Bridgeriffet ligner også smått på tendenser fra Kill’em All, kombinert med Welcome Home-referanser på de åpne akkordene bak, og det frenetiske her er like frenetisk som det beste på Kill’em All, men du milde malunka for en FLAIR vi har her da, mine damer og herrer!

Dersom åttitalls thrash er et koldtbord, så er denne låta her den absurd svære skåla med ranch-dressing du kan dynke alt rælet på bordet ned i og få det til å smake som manna fra himmelen.

Der var låta over. Saklig. Rakk ikke å notere noe annet enn hvor kontant genial den er. Herved nominert til beste sistelåt av Metallica noensinne. Vi får minst én utfordrer om kort tid, men vi får se hvordan det holder seg.»

Produksjonen

«Herre min skaper vi har ankommer Syndens hage! Flemming Dengedreng Rasmussen har stiftet fast hver eneste millimeter av løsøre (og sikkert klistret trommestikkene fast på Lars med Gorilla-teip) og du kan høre at hvert eneste sekund med kvalitet har blitt sugd opp av mikrofonene, om så Flemming måtte personlig gå rundt og sope det opp fra teppene og kline det inn manuelt*.

(*Å formidle personlige tolkninger av musikalske inntrykk gjennom tekst er en utfordrende øvelse, som noen ganger går ut over hva ord kan – og noen ganger må – bety. Dette er ikke en unnskyldning, bare en konstatering).»

Coveret

«Vår første midt på treet så langt. Beklager å måtte si det, men dette coveret har aldri funket helt for min del. Det er ikke dårlig, men det er samtidig bare OK. Motivet er slående og monumentalt, men gjennomføringen er ikke helt der. De revmatiske Jahn Teigen-fingrene som holder dukketrådene over soldatkirkegården har alltid slått meg som førsteutkastkaliber. I motsetning til Ride kjennes dette omslaget mest som et forsøk på å være litt mer classy enn metal, som ikke gir riktig inntrykk av hva plata har å by på. Fjerdeplass på åttitallsrankinga, tør ikke å nevne åssen den måler seg med Semen and Blood III.»

Dom

«Siden dette er slutten av en era – nemlig Burton-eraen – og for mange den viktigste perioden i bandets historie, så passer det med en liten oppsummering før siste setning.

Det som slår meg nå som jeg hører disse platene i sekvens med tenkepropellhatten på, er at man hører enorme hopp fra album til album, og tidvis videreføring av konsepter og stemninger som funket fint forrige gang, men uten følelsen av repetisjon.

Det er mer å hente her. Ikke mer av det samme, men mer av det vi ikke hentet alt av sist. Battery har overfladiske likhetstrekk med Fight Fire With Fire, Master har den samme HØR på dette riffet da, Ronny-attityden til Ride the Lightning, og Welcome Home (Sanitarium) har samme fake-akustisk + psykisk sykdom-temaet som Fade to Black, men det er mer som bøker i samme sjanger på biblioteket enn blåkopier. Dette høres kanskje ut som selvfølgeligheter, men det er veldig få band som klarer å lage såpass konsekvent proporsjonelt bedre materiale på så få år uten å møte seg selv i døra, gjerne flere ganger pr. plate. Det er intet mindre enn et underverk, og det er denne plata også.

Master er og blir kongen på haugen, as. Reign kan ta seg en, ja, geitebolle? Fyll inn med hvilket bakverk du tror Kerry King foretrekker. Dette er og blir den beste thrashplata noensinne, selv om jeg kommer til å være sterkt uenig med meg selv om noen uker. Til fremtids-Per Ståle: hold snavla på deg, din brødgjøk!»

Total poengsum

9,99/10 kirkegårdskors holdt i tråder av Jahn Teigen.»