Tidligere publiserte artikler:

• Kill’em All og Ride The Lightning HER.
• Master Of Puppets HER.

Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: «De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss- og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

Tordentale, en dannelsesreise gjennom kunst, kultur og heavy metal

Per Ståle drifter og driver podcasten Tordentale, du kan sjekke ut den HER. Der er det episoder dedikert til Manowar, Metallica, Pantera, Wasp, og mye annet rart, også filmer og diverse. Jeg har hatt og har mye glede av denne casten, og mye av det Per Ståle forteller og tar for seg, er veldig innsiktsfullt og får meg til å tenke, og jeg lærer en del nytt.«

«Tordentale er en podkast om kunst, kultur og heavy metal, men hovedsakelig heavy metal. Jeg startet under pandemien, og opprinnelig var målet å bruke 50% av episodene til å utfordre egne fordommer med nye inntrykk innenfor musikk, film og litteratur. Det gikk så som så, og etter hvert har det mutert til å bli en slags samtaleterapimonolog og radikaliseringskanal om ting jeg elsker eller tenker (for) mye på angående hardrock og metal. Og Manowar. Mye, mye, Manowar.»

***

The $5.98 E.P. – Garage Days Re-Revisited

Per Ståle: «Som med så mye annet klassisk Metallica var jeg ikke til stede for denne (i ettertid) åpenbart banebrytende begivenheten. Vi begynner riktignok å nærme oss tiden jeg ble unnfanget under
ubeskrivelige omstendigheter, men akk ja, dette er fortsatt en beretning fra en som vurderer dette med Urge-marinerte 2000-tallsbriller. Siden EP-er lå rimelig brakk som konsept i perioden platesamlingen ble bygget, har jeg kun stiftet bekjentskap med disse låtene under Garage Inc.-banneret. Det albumet dekkes nok senere i denne serien, så jeg skal ikke fordype meg så veldig, men noe må nevnes.

Disk 1 på Garage Inc. (1998) består av nye coverlåter spilt inn for anledningen, mens disk 2 var en samleplate som dekket Garage Days-EP’en og ymse B-sider som bandet produserte på 80- og 90-tallet.
Derfor farges lytteopplevelsen her av tre faktorer: 

1. Jeg kjenner ikke denne EP-en som en EP, men som ¼ av et album. Om jeg skal være snill kan jeg justere det til ⅓ av en samleplate (disk 2).
2. Jeg har null forutsetning for å si noe om hva disse låtene betyr for meg separert fra Garage Inc. De er uløselig knyttet sammen, uansett hvor mye jeg prøver å vikle opp dobbeltknuten på lissene.
3. Jeg kjenner dette som Metallica-låter, ikke originallåter av andre band. Jeg kan altså ikke attestere for kvaliteten her basert på originalene, bare hvorvidt det føles som Metallica. Jeg har av ymse svakt kildekritiske grunner alltid tenkt på Metallica som et godt coverband, men det er uvisst om det er fordi jeg liker bandet så godt, om de faktisk er så gode som jeg tror, eller om jeg bare ikke kjenner originalene godt nok. Av bandene som er representert er det bare The Misfits jeg har et forhold til, utover Diamond Head-eksponeringen jeg har fått fra nettopp Metallica.

I tillegg er kravene til en god coverversjon like diffuse som de er mange og lunefulle. Desto mer kjent bandet som covres er, desto viktigere er det å få det til å både høres ut som originalen og bandet som covrer samtidig. De som kjenner originalen kommer til å være utrolig kritiske angående stil og uttrykk, og de som liker bandet som fremfører vil være tilsvarende kritiske om nykker og vyer som de føler at ikke passer. Brian Tatler har selv påpekt at Diamond Head ikke ville hatt noen karriere etter åttitallet om det ikke var for Metallicas coverlåter. Så her har vi et gedigent band som covrer et obskurt band og gir dem velfortjent eksponering, og den åndelige opphavsretten blir med andre ord ikke like klar og tydelig her som den ellers ville vært.»

Mannen blant menn

Før vi går i gang er det én liten ting til som må nevnes, nemlig den gullgode gromgutten min Jason «Too Metal» Newsted. Vi skal kaste bort uhorvelige mengder digitalt blekk på Jason i neste kapittel, men vi må bruke pittelitt tid nå for å ta av hatten – og gjerne andre deler av bekledningen for min del – for å hedre denne Mannen blant menn.

Han ble hanket inn for å gjøre en umulig oppgave, nemlig å erstatte Cliff Burton, figuren både bandet og fansen plasserte på toppen av totempælen og ofret kvartårlig til siden tidlig åttitall. Det gikk ikke helt knirkefritt, men utad var og er Jason symbolet på Metallicas storhetstid for meg og mange andre. På så å si alle offisielle liveutgivelser er det Jason som har stålkontroll på scenens venstre flanke, styrt med jernhånd, autoritet, gigantoman innlevelse og med den feteste backingvokalen på denne siden av herjingene til Djengis Khan. Garage Days ble hans første utgivelse med bandet, men ikke før han hjalp til med å ominnrede garasjen til Lars til et hjemmestudio. De var visstnok ikke så flinke til å banke teppene før de hang dem opp, så det kan være at noe av rustikken vi hører her stammer fra etterlatenskapene som flyktet etter at vibrasjonene gjorde sitt. Uansett, la oss komme i gang.

Låtene

Helpless (Diamond Head)

Starter med litt studioopptak med nynning og tøys. Dette setter tonen bra, siden det er et lite hei og hå-avbrekk vi får servert denne gangen, og ikke den vanlige femrettersen med vin- og navlegeleshots vi er vant med. Sammenlignet med originalen (som jeg selvfølgelig frisket opp minnet med før lytting) merker man hvilke kvaliteter Metallica kjører HGH-kur på i sin versjon. Diamond Head-versjonen har mer Zeppelin-/Purplekvalitet på vokalen for eksempel, som er den mest umiddelbart merkbare forskjellen. En meget tøff og variert åpningslåt, med flere nydelige overganger, og justert perfekt til bandet som spiller fremfor bandet som skrev den. Man merker fort at det er en klassisk NWOBHM-låt justert opp tolv hakk, og mutasjonene som skjedde i årene mellom passer perfekt til det gutta koker på her. Pre-chorus er nok det nærmeste vi noensinne kommer å høre post 1983-Metallica lukte på noe som ligner power metal, og synd er det for nå fikk jeg dritlyst til å høre deres versjon av Manilla Roads ‘Necropolis‘. Soloarbeidet på denne låta er noe jeg assosierer med selve konseptet metal. Lynende raskt, presist som juling og kvass som et nyslipt katanasverd klart for utstilling på gutterommet ved siden av luftgeværet og den ubrukte 100-pakningen med kondomer. En låt med 12 kilo attityde som høres umerkelig Metallica ut, kanskje på grunn av (og ikke på tross av) at det er en låt de aldri i verden ville ha funnet på å skrive selv.»

The Small Hours (Holocaust)

Starten på denne har alltid minnet meg om musikken fra en litt under middels Fredag den 13de-kopi. Klimpringen får tankene over til lettkledde tenåringer som utfører synd i solnedgang ved et tjern, mens de iakttas av en innavlet maskert rabiatus fra skogbrynet like i nærheten. Her er Metallica-tendensene i lydbildet mye tydeligere, kanskje i låtens generelle stil. Riffingen lener seg mot smaken til James og fremprovoserer toner vi som klinger vagt som materiale vi finner fra sent nittitall, uten at jeg skal sparke den kuben med morderbier akkurat nå. Bassen rumler solid i bakgrunnen og er virkelig en karakter på lik linje med alle andre her. Når vi bryter i bridgen og slår om takten, havner vi først enda lengre inn i velkjent Metallica-landskap før soloen slår inn, og Kirk er mye lengre unna noe jeg assosierer med hans teknikk og feel enn det resten av korpset leverer på disse låtene. Her ville jeg ha slitt med å sette fingeren på gitaristen dersom jeg hørte mer i denne stilen isolert uten kontekst, der jeg ellers føler meg rimelig sikker på at jeg kunne spottet en post-86 Kirk-solo like lett som en blind høne viser riktig klokkeslett to ganger om dagen. Eller vent nå litt.

The Wait (Killing Joke)

Utsøkt gitarlyd på starten her. Jason er prominent på basslinjene, nesten søtt med tanke på hva som venter seg om et års tid. Riffet er herlig chuggy på riktig vis, litt slangete men direkte, thrashy uten å bli for thrashet. Det heavy filteret på James bidrar til en annerledes men interessant lek med form og innhold som vi ikke har sett så mye til før nå. Filteret er riktignok hentet fra originalens stil, men likevel. Power chordsene bak James‘ lange The Waaaaaaaiiiiit-refrenger gjør at vi bygger stemning og vibber hele veien gjennom. En låt som ikke er verdens mest tekniske eller vanskelige sammenlignet med det bandet selv har levert, men som viser litt mer jammete tendenser i hele orkesteret. Her koser vi oss med politisk korrekt guttastemning hele veien til målstreken. Andre solo fra Kirk trekker inn mer klassiske Metallica-toner som vi kjenner fra de foregående studioplatene, uten at det blir helt takeover på stil. Killing Jokes versjon av The Wait er faktisk sjukt mye bedre i originalinnpakningen, uten at det trekker ned denne versjonen skal sies. Enda mer spooky, enda mer mystisk og enda rarere. Albumet er i hvert fall plassert på den veldig innviklede lyttelista jeg har i lommeboka mellom Kiwi-kortet og en burgerkvittering fra 2013.»

Crash Course in Brain Surgery (Budgie)

Budgie er en av mange pinlige blindsoner for min del, så det som følger skal tas med en knyttneve salt og en halvliter. Nok en gang får Jason stor plass på anslaget, og vi er merkbart over på 70-tallstoner i riffbrygget her. James høres også vagt slengbuksete ut i leveringen på vokalen, selv om han sauser det godt inn i den nå apex predator-store thrashbjeffinga si. Mye kødding i studio finner vi også. Kirk hygger seg med soloen, som her minner mer om foregående album i gitartone, om ikke 100% i leveringen. Dette er nok låta som gir meg minst og som sitter dårligst i ettertid. Det kan ha noe med at det er et eldre stykke enn de andre, eller at det ikke er like tett på min generelle smak, men den forsvinner litt i mengden dessverre.

Last Caress/Green Hell (Misfits)

Favoritten på albumet! Denne tolåtersblandingen (pluss Maiden på outro) er sannsynligvis den første sangteksten jeg lærte etter Kaptein Sabeltann er en farlig mann, han spiser sine venner og skyller dem ned med vann. Jeg tror det var samme person som lærte meg den strofen som også lærte meg at å synge I killed your baby today til mamma var en veldig morsom og smart ting å gjøre. Metallica og punkrock passer som hånd i hanske, og det er åpenbart at spesielt James har fått et godt kick av å spille denne live. The Misfits er som sagt de jeg kjenner best utenfor dagens kontekst, siden jeg mistenker at de faktisk finnes på ordentlig og ikke bare er noe Glenn Danzig har funnet på for å plage Jerry Only. I tillegg til The Wait er dette en låt jeg helt fint kan høre på uten noe Metallica-filter, og det er tydelig hvordan Danzigs Elvis fra Helvete-stil ble fortolket av James: Når Glenn kjører Elvis, gønner James på med Hound Dog (fra Helvete).

Produksjonen

Akkurat som den skal være. Litt ruskete her, litt romlyd der, og med laserfokus på fet tone, attack og moro. Dette er et oppvarmingsprosjekt for å komme tilbake på hesten igjen etter en stor tragedie. Og det lykkes de svinegodt med.

Coveret

Hva kan man si om et bandfoto tatt i hui og hast rett ved en garderobedass som ikke allerede oppsummeres bedre av bildet man prøver å beskrive? Dette er ikke et cover som skal pirre fantasien eller vekke nye forbudte lyster hos kjøperen. Det skal gi deg et inntrykk av innholdet, og et tjo-og-heihvordetgår-bilde i en muggen dusj funker fint. Det fanger en side av bandet som var mer synlig rundt konsertene, men som mange fans av naturlige grunner aldri hadde sett på dette tidspunktet. Man kan se på det som et lite blikk inn i personlighetene bak fasaden, og samtidig en liten motivator til alle diehardsene der ute om at man trenger ikke å ta alt så forbaska alvorlig hele tiden. Artig.»

Dom

Som jeg antydet innledningsvis, er dette en veldig vanskelig oppgave. På den ene siden har jeg hørt denne EP-en for første gang i kveld, men på den andre siden har jeg hørt alle låtene for ca. tjuefem år siden. I tillegg er det coverlåter som ikke er valgt ut fra kriteriene vi har sett på tidligere i denne serien, men basert på vibber, hva bandet liker og hva de hadde lyst til å gjøre. Det er en solid EP med smittsom stemning, og alle låtene er svært gjenlyttingsvennlige, spesielt i godt lag med noe godt i glasset. Eller til et vondt lag med noe vondt i glasset, for å være inkluderende. I korte trekk er dette en chipspose-plate: veldig digg å ete i ett jafs, men først og fremst pga. alt saltet og fettet, ikke fordi det er sunt eller bra for deg. Så sjukt metal, med andre ord.

Total poengsum: Siden dette er en coverplate, avstår jeg fra det tradisjonelle poengsystemet denne gangen. Men for å holde stilen ved like kan jeg strekke meg til følgende: ∞,2/10 garasjer (med carport).

***

Yngve: «Jeg har fortsatt et litt annet utgangspunkt enn Per Ståle på Metallica, og levde i samtiden, noe som nok kan farge en del av våre to tekster. Det skal bli gøy å se når båten tipper, og jeg er den som ikke helt henger med, for jeg falt greit av lasset etter Load-/Reloadperioden, men har da fulgt med også, bare ikke så intenst som det som var tilfelle i perioden fram til 91/92.

Etter at kraften fra Master of Puppets hadde lagt seg litt, og skiva ble en del av hverdagen, som en forelskelse som gikk over til kjærlighet, valgte bandet å slippe en ep i året mellom Master og Justice. Jeg mener jeg har lest at det var for å holde bandet aktuelt og fordi de skulle spille på Monsters Of Rock, og derfor ville gi ut noe som samkjørte med det.

Coverlåter, det hadde vi ikke ventet. Ikke utgitt som en utgivelse som dette. Vi visste jo at Metallica spilte coverlåter tidlig i karrieren, og vi fikk jo fete versjoner av Blitzkrieg og Am I Evil på Creeping Death tilbake i 84 (under banneret Garage Days Revisited, derfor Re-Re i 87), og vi visste jo at Metallica likte en del av det vi også gikk rundt og spilte, type Diamond Head, Blitzkrieg etc. Slike Nwobhm-band var ofte å finne på samleskiver eller kassetter vi hadde kopiert av venner og kjente, så at Garage Days ble fylt med en hyllest til flere av disse banda var for meg bare genialt. Og jeg har aldri brydd meg nevneverdig i å sammenligne originaler og coverversjoner, for meg er det en hyllest, inspirasjon, ja takk begge deler. Man kan ikke covre uten at noen lager låta, det er lettere å komme til dekket bord, og man må kun tweake og tilpasse, og gjøre det på sin måte.

Jeg var aldri noen punker eller hardcorefyr, jeg likte Voivod uten å like corebiten de kom fra etc., så man var ikke direkte kjent med Misfits for eksempel. Men man hadde hørt om de, og gjerne en låt, men ikke nok til at man hadde et forhold til de. Budgie var heller ikke et band jeg var veldig godt kjent med, jeg tror vi kun hadde et par eldre låter (Zoom Club og In The Kill tror jeg, og Crash Course er jo fra In For The Kill-skiva, hehe, så nær), og Deliver Us From Evil-skiva, den kom jo ut i 1982 og var litt i min samtid. Men jeg visste ikke så mye om fortiden der.

Killing Joke? Ikke noe jeg hadde hørt på den gang, så The Wait var vel den ene låten jeg aldri hadde hørt tror jeg.

Holocaust var jo stort for meg, men jeg mener det stort sett var Heavy Metal Mania-utgivelsen der vi hadde tilgang på, liveskiva fra 1983 fikk jeg ikke kjøpt før 1985 eller 1986 mener jeg, så på en måte ble The Small Hours også litt samtid for meg da jeg hadde hørt den kun et par år før Garage Days kom ut. Det fete med Holocausts livealbum var at den bascially kun bestod av nye låter som ikke var med på noe av det de hadde sluppet før, og med tanke på at de hadde tre eller fire ep-er og en skive fra før, er det ganske spesielt. Og det er kun på denne hvor The Small Hours finnes.

Råskap fanget i øyeblikket

Det man merket med en gang var råskapen. Selv om dette var i 1987, var jo mange band utstyrt med store og proffe produksjoner, og her var det som tittelen hinter til, garasjen som gjelder. Dette er et lydformat jeg virkelig savner, flere burde la låtene være rå og nakne, og ikke drive å pumpe de opp der produksjonen nesten er mer avgjørende enn låten. Og hvor man, om man stripper slike band for denne anabole lyden, står igjen med låter som ikke nødvendigvis tåler å bli avkledd.

På Garage Days er det ingen sted å gjemme seg, her føles alt som en på kjeften. De må hatt det kjempegøy her! Jason skulle innvies, vi som kjente til Flotsam synes jo dette var kjempespennende, og dette var jo i den limboen mellom Cliffs tragiske død og Justice, der Jason som kjent ble lite pent behandlet i miksen. Og her i garasjen hører man at de fanget øyeblikket, for en opplevelse det må ha vært å ta del i dette!

Innholdet

Helpless er en fenomenalt flott låt i utgangspunktet, så Metallica hadde en lett jobb her. De måtte bare legge til sitt sound, og øke litt på energien, thrashe det opp litt. For låten er ikke så forskjellig fra originalen. Diamond Head var fete når de startet opp, de var jo blant de banda som inspirerte thrashbølgen. Jeg har ingen favoritt her, jeg liker både Diamond Head og Metallicas versjoner, og det er kun disse forskjellene som gjør det fett og mer metal; vokalen til de to vokalistene og den fete riffingen Kirk og James drar på med.

The Small Hours, episk og feiende flott! Tungt og vakkert, og det enkle med effektive riffet som åpner etter den rolige begynnelsen. Jeg husker godt vi lot oss fascinere. James løser denne bra, og jeg tror jeg liker Metallicas versjon best i denne omgang. Holocaust-originalen er live, og er litt ullen å få med seg alt på, men den har samtidig en mørk, mørkere enn Metallicas, så egentlig er jeg litt usikker, hehe. Men det betyr lite.

The Wait, jeg er ikke så stor fan av denne låten. Litt fordi refrenget ikke helt treffer meg, men også litt fordi jeg ikke synes drivet er optimalt. Den er litt kjedelig kanskje. Helpless med sin uptemoangrep, The Small Hours med sin tunge front, og her er det midt på treet (se over for låtene).

Og så er jo tempoet på gang igjen når de covrer Budgie. I ettertid har Budgie blitt ett av mine favorittband, og jeg samlet stort på lper med de i perioden etter Garage Days. Crash Course kan ikke sammenlignes om man legger originalen og coverversjonen opp mot hverandre. Budgie var et merkelig band, med sin triobaserte hardrock, sin tynne produksjon og innovasjon leverte de noe ingen kan gjenskape. Men jeg liker at Metallica lager sin vri på det, motsatt av det de gjør på Helpless, der de er så tett opp mot originalen.

Og så skal vi enda mer opp i tempo og energi, for når Misfits får Met-behandlingen, treffer det maks! Denne husker jeg godt ble spilt mye, og denne korte og kontante kinaputten gjorde godt fra seg.

Sluttfisen med Run To The Hills var aldri noe jeg likte, men man har jo vært i band som tulla rundt denne snutten her og der :). Var det ikke noe med en tvist mellom banda som førte til denne? Jeg husker ikke det, om noen erindrer, tips gjerne.

Coveret

Coveret er dritfett! Bort fra det pompøse og de kunstneriske løsningene på de to skivene før, og etter, her er det rendyrket kjeller med fire rocka fyrer i en dusj. Strålende! Men dusj, eller garderobe, burde ikke tittelen vært Shower Days?

Summert

Jeg har alltid regnet denne som en utgivelse, selv om det ikke er egne låter, derfor valgte jeg å dra den inn i denne artikkelen. Og den er såpass motpol til de to skivene som ligger på hver side at det er totalt kult! Få ut litt aggresjon, ikke vær så nøye, hold det basic – Garage Days står for meg som en milepæl.

For de som ikke visste det foreligger jo Uk-versjonen av denne epen med kun fire låter. Det var fordi man måtte holde seg innenfor en viss spilletid for å kunne gi ut en godkjent maxisingel. Og for da å kunne bli inkludert på Uk-singellisten. Se bilde under her.»