Selskap: Dark Essence Records

Release: 23.05.25

Grått, svart og hvitt om en annen.

Feversea@Facebook

Tidvis er det svart som natten, tidvis mykt og behagelig. De skjærer også mellom disse en del og blander – derfor valget av ingress.

Jeg så de live for ikke fryktelig lenge siden, og merket at det var noe der, noe som kunne bli spennende. På skive låter det større og proffere, naturlig nok når man har fasiliteter til å gjenta, legge på, forsterke, men allikevel låter skiva litt dirty og creepy. De har beholdt litt av det jeg fikk med meg live, og produksjonen gjør at de smaker litt av de svarte mørkerockbanda fra 80-tallet og litt av underproduserte extremmetalband. Et kontrollert kaotisk lydteppe når de pøser på, hult stort og behagelig når de kler av seg.

Adas vokal er herlig bred i bruksområde, der hun skriker og bærer seg mens hun i neste øyeblikk maler med en flott og mørk, ren pensel. Sjekk New Creatures Replace Our Names, der er det bra kvalitet på den monotone melodien som flyter ut fra høyttaleren. Detaljer som de tonene som repeteres mot slutten er enormt fett, det skal ikke mye til før det fungerer.

På Murmur Within the Skull of God synes jeg faktisk det er tendenser til at det ligner litt på debuten til In The Woods..., som jo var et extremmetalband som gikk utenfor rammene. Der hadde man også en vokalist som tok seg av alt, både dyp ren og skrik. Og man blandet svart metal med litt progressivitet og stemninger fra for eksempel Pink Floyd. Jeg elsket det småindustrielle kaostemaet ca. 03:20, ikke mye, men nok til at arrangeringen blomstrer.

Med Decider drar de over til dette litt avantgardiske landskapet, litt smak av Tactile Gemma kanskje? Ikke så sprøtt dog. Jeg liker tonene vokalen velger her, de er ikke forventet, men spennende. Og flørten den mørke folketoneinfluerte Sunkindling tilbyr skiller seg ut, og tillegger skiva mer variasjon. Denne er heavy, bakpå, og til tider dyster, slik at man nesten får en liten mørk sky over seg. Blandingen av de to vokalformene gjorde seg. Og denne er over åtte minutter, der jeg kunne tenkt meg mer. En veldig sterk låt.

Invocation var litt, i mangel av bedre ord, generell. Her hadde de ikke med seg så mange virkemidler, og det gikk litt gjennom ørene. Men allerede på neste spor drar de fra mens svartrøyken ligger igjen. Until It Goes Away er også en outsider, ikke av favorittene, men den tilfører noe til helheten. Og det betyr at flere av låtene er det enn ikke. Slå den. Jeg elsker jo variasjon, selv om mange som lytter på en slik skive som dette ikke nødvendigvis vil dykke så mye ned i musikken og finne det. De små vriene på gitartonene kunne minne litt om nyere Enslaved, uten at jeg er noen ekspert på de.

Kindered Spirit appellerte til meg, selv om den svarte veggen i de første par minuttene ble voldsom :). Overgangen, kontrasten, til det rolige var svært vellykket, og der man fortsetter med små progressive detaljer. Denne er nesten ni minutter lang, og så langt, i de rundene jeg har hørt albumet, er det de to lengste som havnet som favoritter. Det er noe med når band skal lage lange låter, da kan man flyte og leke seg, ta seg god tid.

Introen Man Under Erasure klør jeg meg litt i skjegget av. Det er liksom ikke en intro, eller en låt, den er 2:48, så i så fall en kort låt eller en lang intro, hehe. Den fungerer i å sette stemningen, men samtidig er det ikke helt der resten av skiva er. Uventet, og slikt sett pluss i boka fra meg.

Det låter bra, og bedre enn jeg hadde forventet av et nytt band. Man hører at de søker og leter, smaker og inkluderer, og om de ikke låser seg her, kan framtidige utgivelser virkelig være noe å få med seg. Det er viktigere å beholde forskingstrangen og å utvide rammene enn å låse seg fast. Og Feversea høres ut som et slikt band, som ikke er redde for å dra noen av retningene. Men jeg vil gjette på at uansett hva de lager, vil dette mørke sløret og inklusjonen av både tunge og melodiske faktorer gjøre seg gjeldende.

Jeg var litt usikker på karakteren, men valgte å legge meg mellom de to karakterene jeg vekslet mellom. 7,5 er nesten 8, og det er i min verden veldig bra.

Musikken er ikke for alle, men de som dykker ned i den vil nok finne mye her som tilfredsstiller. Jeg har spilt det flotte bande Fear Of God i det siste, den ene skiva som er bra, og uten å sammenligne, det er noe som kan trekke linjer mellom disse. Ada har litt av den håpløsheten, smerten, det menneskelige dypet, i stemmen sin. Mikset med bandets svartkantede avant garde-sludge er vi muligens i ferd med å få et nytt band å følge opp.

7,5/10

1. Man Under Erasure
2. Murmur Within the Skull of God
3. New Creatures Replace Our Names
4. Decider
5. Sunkindling
6. Invocation
7. Until It Goes Away
8. Kindred Spirit