Boken til hr. Nautøy er ferdig, da må man selvsagt trekke inn ildsjelen. Vi snakker 410 sider med ordentlig undergrunn, en bok om norsk dødsmetal i perioden 1986 til 1999. Der mange jobbet svart, var André mer opptatt av dødtiden.

Nyhet om boka med link til bestilling hos Katakomben finner du HER. Forlaget bak boka er Fresh Tea.

Dette må jo være en komplett katarsis for deg, det å ferdigstille og se boken legges ut for allmuen? Hva var følelsen når du det øyeblikket du trykket på send?

«Først og fremst lettelse. Det tok sin tid med dyp graving og flere utfordringer underveis. Da jeg startet prosjektet så jeg for meg at jeg ville få hjelp men det ble til at jeg gjorde alt alene. Meg og spaden alene i sandkassa, mmm traumer fra barndommen. Litt etter at jeg trykket på send sa jeg «…men last det nå ned, hva fanken venter’u på.»

Etterhvert håper jeg på følelsen av stolthet. Jeg vet jo ikke nå hvor mange som blir glad i den. Det jeg derimot vet er at prosjektet mitt vekket opp noen gamle band, og bandmedlemmer pratet med hverandre igjen etter mange års stillhet. Jeg fikk nye bekjente, venner og fikk noen gamle utgivelser utgitt på nytt til glede for medvirkende og unge. Interessen for å forlenge den listen er høyst tilstede hos intervjuobjektet ditt!»

Graviditet

Du har jobbet lenge med denne boken, hva snakker vi om av tidsperspektiv?

«Da jeg startet tenkte jeg å ta både thrash og death i et fint samleie, men det viste seg fort at en slik bok ville gå voldsomt lenge gravid og føde en altfor tykk baby. Det tok 3 år å ferdigstille Death-delen, og det vil nok ta ytterligere 2 år å fullføre thrash. Håpet er at denne boken gjør det litt mer attraktivt for thrashgutta å bli med i neste bok. At jeg slipper å vasse gjennom alt av vann her i landet før jeg kan tørke meg foran.

Det var unektelig ingen fordel å være en så ukjent aktør blant vår felles nedfallsfrukt. Hadde mitt navn vært Gylve eller Olve ville det nok blitt en lettere jobb med innhøstingen. Jante er det mer av enn Jenter. Vi fikk aldri en gatekeeper i norsk daumetall. En selverklært sjangerekspert du kunne bestille time hos for konsultasjon, null Dr Death. Kun hovne resepsjonister som dreit i mangfoldet og fremviste skiltet The Winner is the Thinner.»

Underdogs

Jeg har fulgt med noe underveis og vært spesielt imponert over den detaljrikdommen du søker, den som gjør dette til en bok for nerder og kjennere, historiesøkere, mer enn det store kommersielle markedet. Er du mest opptatt av å formidle til et nisjemiljø, eller ønsker du det åpne markedet velkomment?

«Fra en nerd til en annen, ja nei, boka er til salgs for alle, men sier seg selv at folk som ikke liker metal får laber nytte av denne. Det er 1 hovedgrunn til at denne eksisterer, og det er at jeg er så faens lei av at Mayhem & kompani Sorte Bill skal stikke av med hele fuckings kransekaka og at pynten ligger svidd igjen på bordet. Skal  man utelukke historien og minnet om alle andre som ikke er så infernalsk opptatt av den sorte religionen? Bare fordi det ga best ekko i det store utland? Jeg elsker alle som prøver sitt eget uten å tenke på at det skal passe inn i en liten boks. Selv om de aldri kom med i køen av kjendiseri.»

Tidsperioden

1986 til 1999, hva er grunnen til at du valgte denne tidsrommet? 1986 skjønner jeg bedre enn 1999. Men man må jo sette stopp et sted.

«Hovedgrunnen er uttrykket 80- og 90-tallet. 1986 kom den første utgivelsen og norsk death metal eksisterte ikke før det. Knapt nok etter 86 har mange sagt opp gjennom årene, og jeg føler meg trygg på at det er en del der ute som blir overrasket over antall band som var aktive da.

Å utelukke starten av 2000-tallet så jeg som naturlig for min del, og skulle jeg eller noen andre velge å lage en bok om denne nyere perioden, ser jeg det som like naturlig at den da dekker 2000-25 for eks.»

Var det band og artister du ville ha med, men som ikke gadd, orket, ikke svarte, gjorde livet ditt surt?

«Hvis jeg mente at bandet hørte hjemme i denne boken, er de inkludert. Det var noen få band jeg ikke fikk kontakt med og boksiden deres ble således fattigere enn de andre. Alle band fikk forespørsel om de kunne skrive en nekrolog, men det var det veldig få som fikk til.

Zeenon viste seg å være lite interessert i å bidra med noe som helst. Kun en av de nyere medlemmene i dette bandet har kommet med noe. Mitt liv ble aldri sitronsurt, jeg drikker min tequila uten.»

Zeenon burde jo absolutt respondert.

Glemmeboken

Ellers var det generelt greit å sanke info og bilder?

«Stor variasjon her. Meste av årsaken til at denne boken tok 3 år er fordi enkelte sjeler trives best i den etasjen hvor kjøleskapet står, og ikke i den etasjen eller stedet der gamle minner er stuet bort. Kald øl frister mye mer enn å gå de kalde trinnene til boden, garasjen eller loftet (der noen av oss lever :). Yj).

Av 140 band vil jeg si det var utfordrende med over 100… De fleste lovet å returnere forespørselen min med noe nyttig innen kort tid, men for de fleste gikk dette i feil bok, glemmeboken fikk dessverre de fleste bidragene jeg skulle hatt til min egen bok.

Jeg ble etter hvert vant til å måtte sende flere påminnelser. Et par tilfeller av manglende lovet respons medførte at lommeboken fikk svidd pungen.»

Dalstroka uttafor

Om det blir flere bøker vet man jo ikke, men du har kanskje planer om det? Eventuelt, om det dukker opp mye nytt i kjølevannet av boka, vil du vurdere en revidert utgave down the line?

«Her har jeg vel uttalt til flere at en revidert utgave er utelukket i min fremtidsplan. Meningen er at jeg har gått så dypt at jeg ikke har glemt noen eller noe. Noen band befant seg i grenselandet som f.eks Malignity og Garlik Deth, og de har jeg henvist til den planlagte bok nr. 2 om thrash metal.

Hvem vet hva som venter i fremtiden, kanskje jeg plutselig ble populær og får tilsendt alt jeg ikke fikk fra før. Da kan jeg muligens vurdere en norsk  revurdering. Tanken er at hva som blir 2 bøker i Noreg, blir til 1 bok i dalstroka uttafor. Med litt mindre detaljert historie på hvert band slik at det ikke blir en Dave Murstein-bok på 1000 sider. Man kan si mye godt om Metalion sin bok, men satan så mange mygg den tar livet av når du lukker den. Bøker skal ikke være like tykk som låvedøra du så vidt klarer rikke på.»

Coveret, forsiden, hvem lagde den?

«Jeg bestemte meg etter en stund for å gi det oppdraget til den første kunsteren jeg i gamle dager fikk et forhold til. Drew Elliott tegnet coveret til Necrophagia sin debut tilbake i 87 og har sin helt egen særegne stil som er inspirert av de amerikanske horror tegneseriene fra 50-tallet. Han rakk aldri bli like kjent som Dan Seagrave f.eks og var ansvarlig for coveret til mange band på New Renaissance som heller ikke ble spesielt kjent. Skikkelig undergrunn som aldri fløt til overflaten syns jeg passer fint til norsk death metal.

Det ble dyrt og penger jeg aldri får tilbake men jeg angrer ikke et sekund. Han leverte til laud.»

Lambi Thrashrull, eller kanskje Freia Thrashrull?

Forventer du at opplaget, som er hvor stort?, blir utsolgt?

«Jeg ville gå for 1500, men betaleren av gildet ville ikke satse mer enn 1000. Den bør bli utsolgt dersom hvert band som er omtalt kjøper minst en hver. Den siste prosenten dekkes av fanboys og nerder.

Jeg håper på et bra forhåndssalg. Dersom den selger like bra som norsk metal gjorde i gamle dager, blir det neppe en bok 2. Da kan jeg like godt gi ut thrashdelen gratis på dopapir. Lambi Thrashrull, eller kanskje Freia Thrashrull? To forskjellig høl å putte den i. Da kan jeg også skifte navn fra André til Gonoré.»

Går promoteringen utover Norges grenser? Og har du overlatt alt av promotering til forlag og distributør(er)? Eller gjør du litt selv også?

«Jeg er flinkere til å grave i fortiden enn selvpromotering skal sies. Det har jeg overlatt til forlaget, de må jobbe litt for penga de også. Trynet mitt alene kommer ikke til å selge ett eneste eksemplar, det er knapt nok slik at navnet mitt skal synes. Et biografisk kapittel holder i massevis, men er kanskje mer frastøtende enn støttende i denne sammenheng. Age of krenka kan slå til igjen hvis den går lei av å danse jenka. Fotomodell søkes til spøkelses forfattering, meld fra om du kan og hvor du går.»

Samfunnstjeneste

Var du selv aktiv i tidsrommet for boka? At du selv fulgte, likte og samlet på band og utgivelser? Hadde du mye av stoffet selv?

«Jeg ble nerd i skolepliktig alder, og oppdaget metal i 85. Jeg hadde veldig mye selv i digital utgave siden jeg ikke vil ha så stor hengemage når jeg skal flytte på meg permanent. Med støvallergi er det ikke så lurt å eie masse som tiltrekker seg støv.

For 20 år siden digitaliserte jeg hele samlingen, solgte en del fysiske x, men har en anselig rad her fortsatt. 1 terrabyte med musikk lagret i en sigarettpakkestor enhet, lett å ta med seg om noe går opp i ond røyk. En nerd som liker å samle smart, det er meg i et hjørne. Antagelig en av landets største digitalsamling av norsk metal og jeg har tenkt å dele den med Nasjonalbiblioteket slik at jeg ikke sitter på alt alene. Er født altruist :).»

Hvem var blant de lettere å forholde seg til? Man har jo aspekter som hukommelse, villighet, var det noen som utmerket seg i å huske godt og være generøs med tid og materiale?

«Joda, det var et par som utmerket seg positivt der resten utmerket seg negativt ved å innta alzheimerrollen i bandet. Som jeg har nevnt i boken, det er noen som faktisk ikke husker at de var med i et brutalt musikkorkester…

Etter mye mas på Torben fikk han gjenopprettet kontakten med Kittil og forfattet historien om Vomit. Det ble halvannet år med venting før alt var innlevert, men jeg ville ikke gi opp. Historien om Vomit er allerede delvis kjent p.g.a. involveringen med Mayhem, men den historien var kjent bare p.g.a Mayhem, Ikke fordi Vomit var det første bandet i Norge som nærmet seg, og etterhvert ble til, Death Metal. Jeg var sikker på at hele historien ikke var fortalt fra start til slutt.

Syrach må nevnes som det bandet med mest orden i sysakene sine. Der har nok hovedmannen bak bandet vært lys våken i Formingstimene på skolen.»

Ronking vs ekte 6

Det er ikke mange bøker om norsk metal, mye lages på nett og forsvinner sakte men sikkert inn i den digitale søppelhaugen. Det er noe med å ha det i en bok, som ikke er avhengig av internett for å fungere. Ikke sant? Har du et spesielt forhold til trykkekunsten? Det fysiske?

«Selv er jeg mer spjæling enn fysisk vidunder skal sies, men fysikk trumfer alltid tom luft. Internettbaserte greier er faen ikke stabilt sideleie. Ta på noe fysisk gir oss en helt annen følelse i kropp og sinn enn et bilde som lett kan være man-i-pule-rt. Ronking vs ekte 6, it’s a different league and world. Internett er for ADHD-folk, den fysiske musikkverden er litt mer for saktegående nerds.»

Jeg er vel en som er klemt mellom to stoler her, haha :). Men fysisk trumfer alt!

«Vi har fått flere bøker om norsk svartmetall, ingen av disse er en innertier i min verden. Altfor mange grupper er utelatt. Det er kun kransekaka og vennene som ble invitert til minnelunden der.

Vi har også fått flere mer lokale bøker uten strøm fra distriktene, som tar for seg sine egne band, og noen av disse er ganske bra. Norges musikkhistorie fortjener ihvertfall ikke å havne i den digitale søplebøtta. Det vil alltid være noen som er mer interessert enn røkla, og disse bør kunne få lov til å bla i boksider uten å føle seg tvunget til å drikke dyr cider.

Mitt forhold til trykkekunst startet da jeg kunne gå på egne ben og ikke andres hjul. Samlet på Hardygutta, fotballklistremerkealbum og tegneserier. I tenåra finansierte jeg alt morro ved å være avisbud dynket i trykksverte og svette.

Nå får ekte samlere en unik mulighet til å få en oversikt over alt dem ikke eier av norsk death metal. Du kan ta en gul merkepenn og gy(l)ve løs på oversiktssidene i boka med å markere hva du har i dag. Det spiller jo ingen kasserolle hva du gjør med eget eksemplar, du har uansett ingen planer om å selge den til Simon Templar. Gjør det samme med en internettversjon av boka og drit deg lodd- og vannrett ut liksom. Internett er like ustabil som norsk popmusikk og transportsektor. Internett ljuger og villeder, men du vet ikke alltid hvor og når. Hurra for kassettbånd, hundebånd og FM-bånd (RIP).»

Norsk Saltstøtteforening med fagbrev i fastlåst positur

Egne favoritter fra sjangeren du tar for deg? Som du kanskje kunne sett for deg å lage en egen bok om?

«Tja, her er jeg usikker på om det er noen band i sjangeren som har nok på hjertet og magen til å fylle en bok alene. På meg virker det som veldig få har tatt vare på alt.

Bildemessig kunne en ønsket seg at mobilkamera eksisterte den gang for her i nåtiden er det temmelig skralt utvalg. Ingen kan unnskylde seg med at det blir ræva bilder mens du headbanger, for det var ikke noe norske fans var flinke til. Flertallet var ekte medlemmer av Norsk Saltstøtteforening med fagbrev i fastlåst positur. Noen har videoopptak men omtrent klin kokos umulig å få severdige bilder derfra. Det blir bare (havre)Korn og uskarpe skyer i gamle døde farger. De to mest kjente, Darkthrone og Cadaver, har allerede fortalt og publisert sin historie selv. Cadaver i form av Anders Odden sin Piratliv og Darkthrone i form av bok i samleboks.»

Da ønsker man lykke til med forhåndssalget, og jeg ser fram til å finne ut hva som er mellom permene. Takk for tiden din André!

«Selv takk Sjef! Håper dere alle ser på boka som en hybrid av bibel og dorull. Lenge leve norsk utedass.»