Selskap: Private

Release: 03.05.25

Moderne produksjon, moderne og hardtslående band.

Lyka@Linktree

I sin sjanger, i sin del av stilartene, er Lyka helt klart på en høyt nivå. Du skal jo like blandingen metalcore og litt melodisk krydder etc., og breakdowns. Pakk det inn i en stor og polert, og tung, produksjon, så tror jeg fans av denne formen for metal kan finne seg et nytt band å like.

Noen ganger får jeg følelsen av at om jeg hadde skrevet at dette var det og det kjente bandet, hadde folk hoppet på. Det er jo ikke så lett å være et norsk band som spiller amerikanskinspirert moderne metal, men kanskje vil Lyka fikse å stikke hodet over overflaten? Det handler om de riktige kanalene, og mye flaks og arbeid.

Vokalene er splittet mellom en growl, en mer skrikete vri av det, og en ren. Altså ikke noe som minner om innovasjon. Musikken er heller ikke mer enn noe man har hørt før, men man blir jo litt bevegelig i beinet av og til, som på den tunge breakdownet på slutten av sistelåten. Heavy! Det de gjør gjør de bra.

De har teften for gode vokalmelodier, selv om de ikke er veldig varierte, fungerer det bra. Som på Masquerade. Og oppfølgeren, Ego. De viser ofte at de har et popelement, og da har du kanskje skjønt tegninga. Det dreier seg om breakdowns, groove, harde kår, brutal vokal, alt mikset og flettet med mye melodi. På Ego luktet litt Rasmus, og de var jo flinke til dette.

Jeg synes dette var et sterkt album, selv om de ikke finner opp noe form for krutt, og at jeg ikke nødvendigvis er storfan av denne formen selv. Det var en ok tur å henge med på, spesielt siden de hadde disse kontrastene.

Masquerade var blant de låtene jeg stoppet litt opp ved, og Let Go or Be Dragged. Men de fleste her holdt bra nivå og ingen var svake. Selv om de holdt oppskriften ganske jevn, var det allikevel et album som ikke føltes slik.

Tracklist:

1. •voyage•
2. Delusionist
3. Bloodstained
4. Masquerade (feat. Soulsick)
5. Ego
6. In Between
7. Let Go or Be Dragged
8. Enter the VoidSupergiant