Bandet kommer med album i september.
Lorna Shore, extremt og teknisk

Det rasler i skogen i Arendalstraktene ….
Bandet imponerte sist, jeg har sett de flere ganger live, som alltid er en opplevelse. Jeg er nok ikke helt med på turen under morkne røtter for å grave fram tusser og troll, men har fulgt bandet lenge, og folka er supertrivelige. Og vanviddig flinke musikere.
Sist Heavymetal.no var innom bandet, var det Steinar som skrev hovedanmeldelsen, jeg hadde et lite bidrag mot slutten. Der skrev jeg blant annet:
«For meg låter det som en blanding av første til Falconer og Vømmøl Spellemannslag, alt blandet i en extrem kopp.»
Der kan man gjerne legge det også denne gangen, men det er et band som har beveget seg. Hva er jeg usikker på, for det er en tid siden jeg hørte gjennom forgjengeren til Avlivsritualer, men det låter mer samlet, mørkere. Kanskje er det hakket mer metal denne gangen, men på flere måter er dette en naturlig fortsettelse.
En låt som Burning Oceans imponerte, der var det en del symfonisk extremmetal, en del båldansmetal og en dose thrash. For meg var dette en ganske grei låt som jeg falt for, der en veldig variert arrangering farget nye. Gjesteopptreden med obo er også vel verdt å notere. Og FOR en fet trommelyd, sjekk tammene (03:27) i denne sangen!
Også Deepen These Wounds, som følger opp Burning Oceans, er variert. Og jeg må jo trekke fram Monika på fiolin, som gjester albumet. Mye på Avlisvsirutaler løftes flott opp med hennes talent.
Skiva er svært spennende, Vanvidd har noe eget selv om de opererer i en stil der sikkert mange har referanseband. Min fordel er kanskje at jeg ikke har nihørt på folkmetal, og siden Vanvidd er et overbevisende liveband, styrker det det totale inntrykket mitt. Jeg hører også på skiva med livevibben i bakhuet, og det låter også litt live.
Pailing Lore traff meg ikke helt, den manglet noe av det jeg likte best med de, denne bredden av riff og kontraster. Det tar de igjen med monn på tittelsporet, der det veksler mellom det brutale og det vakre. Det gjør noe med i hvertfall meg som lytter.
Men, den låten som krangler med Burning Oceans om seieren, er den ni minutter lange avslutningen med Glemselen. Det er skremmende mange ganger jeg liker sistesporet best på skiver, og ikke helt er med på hvordan et band vil åpne et album. Også denne gangen var det det som ble valgt til gravøl som fenget. Et flott stykke arbeid!
Produksjonen har de gjort selv, imponerende! Trommene er rattet på plass hos Endre i Dub Studio, mens Robin Leijon har mikset og mastret. Sammen har de skapt noe veldig bra, bare husk at Youtubeklippene her ikke gjør det hele optimalt, da bør du sjekke ut skiva, bestille cd eller lp.
Jeg føler de er på en sterk åtter, som for meg er noe av det høyere jeg pleier å bruke av poengsum. Går jeg over det er det ofte noe litt ekstra, litt egenart, litt spenning i lyttingen utover bare strømlinjeformet musikk.
Vanvidd er litt likt på enkelte områder med Cor Scorpii‘s til nå siste skive, bare i en litt annen drakt.
8.5/10
Tracklist: