Et usædvanlig cover og Metallica i endring.

• Kill’em All og Ride The Lightning HER.
• Master Of Puppets HER.
• The $5.98 E.P.  HER.
• …And Justice For All HER.
• Black Album HER.

Bakgrunn

Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss- og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

Load ble nylig dekket i Tordentales MetalliMania-serie. Denne teksten er basert på notatene til den episoden. Dersom du foretrekker å nyte pretensiøse kulturelle deklamasjoner via ørene, kan du høre showet HER.

***

Per Ståload

For lenge, lenge siden, i en kommune langt borte, stod det en blond, langhåret friskus med to Metallica-album i hendene. ‘Load’ i venstre hånd og ‘Ride the Lightning’ i høyre. Han hadde bare en skarve skilling, så det var bare én av dem som kunne bli med hjem til ildgrua. ‘Load’ var ferskest og hadde null låter den kjekke unggutten hadde hørt før, og siden han hadde slikt å gjøre og slikt å føre, så førte han vel den.

Ja, Load var mitt første Metallica-album. Ja, i dag jeg er skallet. Og ja, dette er min Villain Origin Story.

Det kan umulig ha vært helt greit å være die hard MetalliHead i 1996. Først måtte du overleve radiogjennombruddet, så måtte du tolerere hylende jenter som bare elsker Nothing Else Matters, og nå skulle du liksom bare akseptere at de klippet håret, barberte armhulene, piercet brystvortene og lekte deilig også? Disse tingene var jeg ikke bevisst på da innkjøpet ble gjort flere år senere, men jeg må innrømme at den alternative designen bidro til at jeg valgte Load denne dagen (i tilfelle du bekymrer deg: jeg bor på hemmelig adresse). Men at det var en kontroversiell plate var velkjent.

Jeg tror vi må gå kort gjennom De tre Metallica’ene for å skissere terrenget her. Det er et redskap for å bearbeide hva vi egentlig snakker om når vi krangler om for eksempel The Black Album, Load eller St. Anger. For vi snakker ikke alltid om det samme, og kritikken er ikke alltid lik, det avhenger av hvilke øyne som ser og fra hvilken vinkel man myser. Load er for eksempel et brudd med The Black Album samtidig som det er sementeringen av bruddet de gjorde i 1991. Det spørs bare på hvilken side av demarkasjonslinjen man står på. Det finnes The Black Album-fans som misliker Load av helt andre grunner enn hva en fan av åttitallet ville fått seg til å si.

Så, De tre Metallica’ene er

1. 80’s Metallica: banebrytende, sint, farlig og sulten.
2. 90’s Metallica: eier verden, litt sint, litt fysen, litt farlig (live), men også søkende.
3. Post 2001 Metallica: opp fra asken, stadig mer søkende, stadig mindre farlig, stadig mer nysgjerrig men ikke så ekstremt motivert. Dette er også kjent som Rolling Stones-Metallica.

Load var startskuddet for den evigvarende Mortal Kombat-turneringen vi kaller hvilket Metallica-album suger ALLER MEST da!?, og jeg vil påstå at inndelingen over gjør denne øvelsen litt lettere, om ikke veldig tilfredsstillende. Litt som Load, altså. Så, over til hovedretten med oss.

Låtene

Se for deg at du ble Metallica-fan i 1991. Du har ikke hørt noe fra bandet siden Live Shit, du har brukt de siste årene på å lytte i stykker de fem første platene, Nirvana tar over verden og forsvinner mens du venter, du kjøper Load på slippdagen, tusler hjem til studenthybelen du deler med de tre minst tiltrekkende menneskene i verden som driver med både dreadlocks og nakenyoga, hiver plata i anlegget, og så kommer Ain’t My Bitch på. Ble overgangen fra 1991 til 1996 glatt og lettfordøyelig? Eller? Eh

Fransk åpning

For å uttale meg som den svært objektive, enormt behjernede og ekstremt nøytrale skribenten jeg tross alt er, så er Ain’t My Bitch en kul åpner som setter oss i stemning for det som skal komme. Den er også en modig out of left field-rocker, for det har sine konsekvenser å starte plata på denne måten. Overgangen fra The Black Album er ikke grusomt distraherende for meg i dag, men det er noe i gjære. Selv om lydbildet fremdeles er imponerende, så er det litt rundere i kantene, anslaget er ikke myndig nok, og gitarene er rett og slett avslepne og lune. Soloen forteller oss at Kirk Hammett har flyttet med seg både kjerring og unger inn i WahWah-land, og for å være ærlig passer det greit til lydbildet akkurat her. Ain’t My Bitch er ikke noen Enter Sandman, men låta har groove, driv, hooks og masse attitude.

Når 2 X 4 kommer på merker vi fort at takt og tone kommer til å bli et problem her. Å sette denne som andrelåt ødelegger fullstendig hva enn slags momentum åpningssporet skulle stelt i stand. Vi fraktes lengre inn Load City, vi registrerer at bekledningen til lokalbefolkningen blir stadig mer alternativ, atmosfæren blir påtagelig mer wahwah’ete og stemningen blir eksponentielt mer brystvortepiercet for hvert minutt som går. Filtervokalen i bridgen er så obsternasig at det er lov å bli litt muggen uansett hvor sint man blir på ordentlig. Platas tredjelåt – The House Jack Built – får oss tilbake på noe som ligner på et slags spor dersom man skjeler litt uten briller. Låta er stemningsskapende, og har i det minste en viten og vilje om hvilken retning man vil bevege seg i. Melodi- og rytmeleken plata byr på er god her, og jeg har sansen for atmosfæren låta bygger. Dette var nok sporet som fortalte mange at alt håp var ute for albumet, og det er forståelig, til tross for at jeg faktisk liker dette.

No livnar det i lundar

Det er ikke første eller siste gang vi møter dette kreftforløpet til Mamma Hetfield.i tekstene til James, men det gjør det ikke mindre potent her. Until It Sleeps er en av Loads få innertiere, det er en låt som oozer slibrig, giftig og uberegnelig ondskap, men som styres bestemt av dritbra hooks og verselinjer. Den kraftige studiovokalen til James slår frem og tilbake, og sammen fremhever de kontrastene i teksten, med god støtte fra den bluesaktige undertonen. Refrenget legger an en urgammel og ufiltrert aggressivitet, og bygges opp til stort allsangspotensiale. Alt dette hjelpes godt på vei av den saftige bassen på denne låta spesielt og plata generelt, der strengene ofte klasker mot trommehinnene som en følsom elsker med lumske planer. Og det funker. Det funker noe helt enormt, faktisk. Dette er så hardt som det blir på Load, og selv om det ikke er helt 1991-nivå angående aggresjon, så er det omtrent her vi finner det gode kompromisset mellom selvutvikling og arvegods som vi skulle hatt mye mer av.

Den hvinende gitaren i starten på King Nothing er en lur liten røver, spesielt når den får backup av bassen. King besitter et av albumets beste riff, og refrenget er en ørelarve som kunne fått has på selveste RFK jr. Det er en låt som får mye drahjelp av James‘ nye toner i studio, som ofte dobbel-, fem- og tidobles i mixen. Knallsterk låt. Hero of the Day er på sin side et gigantisk, rødt, flagg med teksten love it or leave it på. Dette er det nærmeste vi kommer 1991-Metallica på lydfronten, og det er låta med tydeligst radioprofil og crossoverappell. Sangen starter påfallende soft og øker forsiktig i volum og styrke underveis, frem til et gedigent og mektig crescendo. Her finner du også den mest salongvennlige gitarsoloen til Kirk på hele albumet: veldig enkel, veldig ufarlig, men pen nok. Trommene i bridgen er et flott eksempel på hvordan enklere tromming kan beefe bra med gitarene uten å lage for mye krøll.

Crescendoen mot det endelige toppunktet er så skamstilig at jeg noterte godkjent i notatblokken rett før Credpolitiet brøt ned døra og la meg i en Halv Nelson. Lite visste Credpolitiet at jeg har svart belte i referanser og derfor kunne kontre kontant med en mektig Mr. Nelson. Uansett, hvor var vi…

No traumast det i li

Bleeding Me starter en trilogi som gjør enorm skade på sympatien jeg konstruerte for Load i hine hårde. Låta sikter på samme divisjon som Hero, men er i tillegg en kamuflert nittitallslåt med et hint av bedehusorgel bak en vegg av hasjgitarer. Refrenget er ok, men det er ikke nok til å redde helheten, for mengden energi som kreves for at lytteren skal holde konsentrasjonen rettferdiggjør ikke innsatsen. Akkurat når vi tror at låten bygger mot et lignende crescendo som Hero får vi et dørgende kjedelig mellomspill, som er for en fornærmelse å regne når låta har absolutt null grunn til å vare så lenge som den gjør i utgangspunktet. Kirk vekker oss en smule med en absolutt passabel fusjonssolo, men dette burde vært en ålreit 4-minutters sang, ikke 8 minutter med én ok idé avbrutt av uendelige mengder FJAS.

De prøver seg på mer kul sleiphet med Cure, med sleske riff og jazzklubb for tweens-tromming, men jeg aner oppriktig talt ikke hvor de skal med denne låten. James prøver seg på noen helt malplasserte Danzig-toner, mens chuggen krangler med vokalrytmen. Men bærturen er ikke over ennå folkens, for her kommer Poor Twisted Me! Nå er vi så på bærtur at det ikke finnes annet enn blåbær i sikte. Bakken er blåbær, trærne er blåbær, jeg er et blåbær, du er et blåbær, lillebror flyr sist og plukker i et lokk. Kaos! James gauler gjennom en skadeskutt Walkman og det er klink umulig å høre hva han synger. Det kommer også noen atonale hyl underveis i låta, som sikkert skyldes noe Lars dreiv med på bakrommet.

Plot Twist: Det blir ikke verre!

Heldigvis er bunnpunktet over, og vi vender nebbet mot platas undervurderte klassiker: Wasting My Hate. Her er The Black Album–Metallica ute og strekker på beina igjen, og det er gledelig, for vi ser ikke så mye til ham på resten av plata. Mikroriffene som lurer innimellom er catchy på beste stadionrock-vis, og demonstrerer denne versjonen av Metallica på sitt beste. Det er enkel pølse- og potetstappe-metal, det er tøft, snerrende og dirrende. Bassen romler og røsker på de riktige stedene, spesielt sammen med chuggeriffet på forverset. Hovedriffet er direkte deilig, bassen lurer digg rett under med lysere toner, og kombinert med refrengene gir det en herlig blanding av sint, overlegen og nedlatende. Dette er AC/DC–Metallica, det er veldig gøy og gir oss et løft akkurat når albumet begynner å deprimere et gammelt metallhjerte. Her snakker vi posering på beste vis! Og når vi først snakker om posering, så har jeg noe på hjertet. Først må jeg iføre meg en enkel cowboyhatt, lade rifla andaktsfullt, og legge meg i dekning utenfor saloonen bak noen tønner med salt sild fra Malaco.

Jeg liker Mama Said. Ja, jeg døde i skuddvekslingen, resten av teksten ble formidlet til min kone via de beste svindlerne Visjon Norge kan by på.

For de uinnvidde, så er dette Metallicas famøse countryballade, som nok en gang tar for seg James‘ mor og de mangslungne og uforløste traumene han forfølges av. Det er en countrylåt på to måter: teksten handler om en tøff mannemann som lengter til mor, og låta bruker arketypisk country-gitar (sånn som sier twangdidwooouw). Synet av James med cowboyhatt i musikkvideoen gjorde nok også sitt for å sette strek i samtlige regninger det gjenstod å streke til. Når det er sagt: refrenget er sårt, stort og vakkert. «Never I ask of you»-linjene treffer noen blinker her i gården. En sart låt om en voksen mann som angrer på at han tok morskjærligheten for gitt, og vet du hva, jeg skal fanken ikke sitter her og tøffe meg og kjefte fordi de drar inn elementer som ikke er METAL. Dette krever baller, og det skal vi verdsette selv om ballene teknisk sett bruker feil type hatt.

Nå var vi i flytsonen en liten stund, men Thorn Within er starten på en duett med låter som dessverre ødelegger inn mot slutten. Thorn er tidvis er barsk, og styrkes betraktelig når sekundærriffet ankommer. Vi er egentlig på god vei mot en sterkere variant av Load–Metallica, men driven får ikke spille seg ut. Hver gang det virker som om de skal noe og virkelig klikke i vinkel, så trekker noen i nødbremsen og drar alt tilbake til start.

Thorn er platas skjærsildlåt. Den er i permanent likevekt mellom de to dominerende trekkene ved albumet: rent rør og godkjent utprøving. Ronnie er på sin side noe av det grusomste bandet noensinne har produsert både på plate og herretoalettet. Vi har minst fire stemninger som krangler med hverandre, som sikkert skyldes at den pretensiøse fiselukten tok fysisk form i studioet og begynte å krangle med Bob Rock den også.

The Outlaw Torn starter bekymringsfullt likt som de verste greiene fra Ronnie, men henter seg heldigvis inn igjen med et høflig og bestemt riff. En bemerkelsesverdig basslinje får være litt alene i solen på starten av verset, som bidrar til et interessant særpreg. Samtidig ligger bandet på riktig side av utforskningen igjen, så interessen holdes oppe. Jeg vil ikke nødvendigvis kalle tonen triumferende, snarere melankolsk optimistisk med et hint av nostalgi, som gir mening siden låta visstnok handler om Cliff Burton, som også forklarer hvorfor vi får det sjeldne bassdrevne mellomspillet repetert på versene. Rundt halvveis i denne nesten ti minutter lange låta får vi en ganske gåsehudfremkallende grandios call and response med ambisiøse topper, og jeg lever godt i dette litt sløve og kolossale landskapet. Her finner vi også Kirks beste solo på plata, en høytonet og engstelig sak som røsker godt opp i flyten. Det eneste jeg misliker er at vi får servert en fadeout fremfor en bastant avslutning, som låta strengt tatt skriker etter.

Kunne The Outlaw Torn vært kortere? Kanskje, men det gjør ingenting at låta i seg selv er lang. Det som skader låta er at albumet er vanvittige 78 minutter 59 sekunder langt. Det er altså så mye det er fysisk mulig å trykke på en CD før den begynner å oppføre seg som en demenspasient på improvisert blåtur. Dette er en sterk og utfordrende 90’s Metallica-låt som belemres med at den må avslutte et album som skulle vært minst en halvtime kortere.

Produksjonen

Det er fortsatt Bob Bob, ikke sant? Rock som styrer spakene, og det høres godt. Den utsøkte basslyden har blitt trukket frem flere ganger, men det gjelder hele kostebinderiet ellers også. Det kan krangles i det vide – og særdeles i det brede – om det man hører er bra, men kvaliteten på innpakningen som treffer øregangen er av ypperste klasse. Lars’ nedstrippede trommesett får akkurat rett mengde luft og fukt til å gjøre nytten, og gitarene er til enhver tid detaljrike til tross for den noe bløte og nedpussede tonen. Det er ikke noe å klage på her. Hva enn problemer du måtte ha med Load, så finnes de ikke i lydkvaliteten.

Coveret

Så kommer vi til spørsmålet som har hjemsøkt skriftlærde, historikere, filosofer og andre seksuelle avvikere i århundrer: Hvorfor heter Metallicas sjette studioalbum Load? Vel….

Det var ikke bare musikken som tok en spansk en i 1996. Omslaget, logoen, pr-bildene og motivet på forsiden oste på lang vei av kastanjetter og tvilsom tapas. Logoen var nedkuttet, avslipt og ufarliggjort. Borte var fiskekrokdesignet på M-en og A-en, og fonten var stuerein på grensen til det anstrengte. Karene i bandet hadde attpåtil stusset håret, kledd seg ut som cubanske frisører og poserte (her legger vi trykket hardt og hånlig).

Og så har vi bildet på selve omslaget da. Semen and Blood III av Andres Serrano, det tredje verket i en serie fra 1990 der kunstnar’n sjølv blandet sin egen sæd med storfeblod og klinte guffa sammen mellom to pleksiglassplater. Enkelte har visse innvendinger mot bildebruken, men det har aldri plaget meg. Personlig har jeg alltid tolket motivet som noe vulkansk, som jo er litt underfundig med tanke på hva vulkaner gjør når de blir for opphisset. Som også gir oss løsningen på Det Store Spørsmålet ovenfor: albumet er oppkalt etter ejakulasjon. Om den er normal, prematur eller har andre mangler får bli opp til den enkelte å bedømme, men assosiasjonene man får til onani og slakt er både treffende og smått profetisk, når alt kommer til alt.

Innholdet tatt i betraktning kan man ikke si annet enn at coveret gjør mye arbeid for deg i forkant av lytteopplevelsen. Ingen kan ikke spille av dette albumet og påstå at coveret ikke advarte dem med både luftvernsirene og nødbluss.

Dom

Metallica er kanskje større i kroner og øre i 2025, men de hadde nærmest monopol på seriøs mainstream metal – i den grad det eksisterte – i 1996. Dersom Metallica noensinne betydde noe, betydde de mest i årene før denne plata. Jeg har alltid tenkt at Load er bedre enn sitt rykte, men gjennom dette skriveprosjektet har perspektivet endret seg. I dag er det tydelig at hele opplegget har flere fundamentale brister. Hva er poenget? Hva vil de? Hva prøver de å si?

Frem til 1988 var Metallica selveste the cutting edge. I 1991 la de bort kniven til fordel for sandpapir. I 1996 hadde det gått fem lange år og de levde ikke lengre i musikken de skapte, men ble nødt til å la alt som hadde skjedd synke inn, og da er det lett å bli usikker. Bandet overkompenserte for den lange ventetiden med å overlesse plata med møl. Dette gjorde de for å leke sisten med de siste tolv-tretten trendene i tungrock/alt rock/grunge/metal-sjangrene som kom etter The Black Album. De verste og kjipeste låtene skyldes mistro til egne evner og manglende lidenskap. Den kreative stålviljen som dro dem så langt var nå et hinder, for hvem ville vel ha Enter Sandman II eller Blackened II i 1996? Vel, noen ville selvsagt ha det, men se på dette med solbrillene til noen som var med på å skape noe helt nytt, og som nå vil fortsette å sprenge grenser lenge etter at de mistet oversikten på hvor grensene engang befinner seg.

Frem til dette albumet har hver eneste Metallica-låt, uavhengig av mine personlige preferanser, virket gjennomtenkt og korrekt konstruert. Men med låter som Cure er det stikk motsatt. Jeg forstår ikke hvorfor disse låtene eksisterer. Jeg forstår ikke hvorfor disse riffene kombineres med disse trommene eller disse tekstene. Jeg forstår ikke at noen kan levere 2×4, Cure, Poor Twisted Me, Bleeding Me eller Ronnie og tenke Dette påvirker IKKE yrkesstoltheten min. Albumet har som sagt flere fundamentale brister, men det gjør ikke nødvendigvis det som funker dårlig heller. For det er gode låter til stede, men det er også det første Metallica-albumet som ikke bare inkluderer regelrette fillerlåter, men også veldig dårlige fillerlåter.

Så, hva er poenget? Hva vil de? Hva prøver de å si? Jeg tror de prøver å si hva de vil, og de vil frem til poenget, som alltid er: Metallica er ikke som de andre jentene. Metallica går sine egne veier, og Metallicas veier er uransakelige. Load var et gedigent Du bestemmer ikke over meg!-skrik fra en gjeng som var malt inn i et hjørne på pikerommet. Musikken de slo seg opp med var avleggs, det samme gjaldt den nedstrippede varianten de slo gjennom med. De hadde oppnådd alt og kunne ikke gjenta seg, samtidig som de hadde et rykte på seg for å være frekke, tverre og aldri gjøre som andre vil. Men så hadde de ikke noen visjon for prosjektet, det viktigste var at det ikke var The Black Album eller Master of Puppets. Så resultatene ble deretter.

Men… det betyr ikke at alt er fortapt. Dette er mye lettere å sluke dersom man ser for seg at Metallica ikke er ett, men minst tre forskjellige band, med minst tre forskjellige moduser. Dette er 90’s Metallica. Det er ikke perfekt, det er ikke banebrytende, det er tidvis pinlig, men det er også verdifullt på sitt vis. Det at de prøvde noe nytt og bommet stygt betyr ikke at alt er piss her.

Det var nok også derfor jeg valgte nettopp Load i platesjappa den gangen, og kanskje grunnen til at jeg likte Metallica så godt. Jeg har rett og slett sansen for folk som lager kvalm for kvalmens egen del, helt uavhengig av om det er tilsiktet eller ikke. Metallica har en unik evne til å provosere utrolig mange mennesker på ekstremt kort tid, noe som alltid gjør materialet deres interessant, fullstendig isolert fra hva kvaliteten egentlig er.

Det er en del drit her, men husk at det ligger mye hardt arbeid bak digre møkkahauger, og som vi alle vet: noen matvarer tåler fordøyelsesprosessen imponerende godt.

Total poengsum; 5/10 premature sædavganger fanget i pleksiglass.

***

Yngves load

Hvordan følger man opp noe slikt? Forskjellen på meg og Per Ståle var at jeg nok var ferdig med Metallica før dette, og har kun fulgte de av gammel vane etter svartskiva. Så jeg er ikke like godt kjent med de senere skivene som jeg er med de pre-Load. Ha det i bakhuet. Fra nå av blir det mer fortvilelse og famling fra meg. Men man skal prøve og gi det et ærlig forsøk på å se om noe fungerer bra og bedre i dag, og om noe rett og slett er så svakt som man husker.

Lars oppsummerer her hele Metallicas ånd, som inkluderer alt fra Phantom Lord til Fade To Black via One og Nothing Else Matters. Alt er lov og alt kan og skal testes ut.

Load husker jeg veldig godt når kom, og vi som hadde fulgt bandet lenge var ikke alene om å se fram til et nytt album lengre. Det var millioner av mennesker som ventet på oppfølgeren til multimillionsuksessen den selvtitulerte forgjengeren jo var.

Jeg husker intervjuene, jeg leser av og til artikler rundt denne tiden fortsatt, og jeg husker tilståelser om kokainbruk, fikk med meg hvordan mange fans sluttet å like de når håret ble klippet, om jeg husker riktig, hvordan sminken kom på og hvordan skiva ble fylt av en sjangerblanding som rørte rundt med smak av alternativ rock så vel som southern rock.

Jeg nevnte at det var millioner av fans som ventet på denne, basert på suksessen svartskiva var. Og litt research gjorde at jeg fant ut at Load ble 5x platinaskive, og var bandets bestselgende om man setter søkelys på den første uken med salg. Hvor mange som likte dette, eller som bare kjøpte blindt fordi de likte den forrige vet man jo ikke, men statusen til Load er jo ikke direkte monumental i dag.

Kvantitet over kvalitet

Det er hele 14 låter på Load, det er altfor mange. Som mange skiver kunne kvaliteten lett ha blitt bedre om man hadde hatt litt sansen for effektivisering. Dette var vel også en skive der bandet gikk inn med hauger av låter og satt igjen med et antall til det ferdige produktet. Før var de kanskje mer der at de øvde inn det de hadde og valgte å fokusere på disse. På Load høres det ut som det er mye jamming, og ideer som ikke har fått den nødvendige kritiske tanken før de ble arrangert og ferdigstilt. Det er slik det låter for MEG. Bandet fortatte å lage lange skiver, og når man ser hvordan de senere albumene er, skjønner man at de, og også Maiden, for å ta et annet eksempel, mangler nei-mennesker rundt seg. Flere ganger tenker jeg at mindre band klarer å høre, re-arrangere, effektivisere og være kritiske, men her på Load sitter jeg igjen med følelsen av at de ikke var her.

Fra thrash til hardrock og alternativ metal

Bandet beveget seg mye her, det er stort sett midtempo, rytmisk ganske kjedelig, det er minimalt av disse signaturene til Lars, det safes mye, og altfor mye er overlatt til en repetitiv groove med James’ vokal som bærende faktor. Og stemmen er ikke veldig spennene her dessverre.

Men problemet er ikke bare vokalen, det er at låtene er litt baktunge og aldri løsner helt. Det er lite fres. Når man hører gjennom er det enten midtempo eller roligere, så variasjonen uteblir.

Jeg hører 14 jevne og ok låter, hvor noen er bra mens andre er kritisk kjedelige. Det hadde gått 5 år fra 1991-skiva til Load, og i mellomtiden hadde grungen skjedd, og en del her kan fort minne litt om denne bølgen. Metallica smakte nok litt på tidsånden den gang, og lot seg inspirere.

Load er vel strengt tatt blackalbum tatt enda lengre mot strømlinjefomet rock. Selv med enkelte hardhausere i riffavdelingen, er majoriteten av skiva for slapp og kjedelig. Som sagt kunne mye her vært reddet om tre, fire låter hadde fått fyken. Dosen er drøy.

Produksjonen er jeg helt greit fornøyd med. Det er tyngde i gitarene og trommene, liv i veggene, for å bruke et ukjent uttrykk fra en øy utenfor Trøndelagskysten.

Coveret

Sperm og blod, kunst, særheter, det går hånd i hånd med der bandet var kanskje? Det artistiske imaget, det litt ekstravagante, pompøse. Det til side, coveret er etter min smak helt drøyt ræva. Logoen savnet vi jo, men samtidig er det ikke uvanlig at band endrer logoer, og det var vel bare på denne og neste den ble benyttet.

Kort og ærlig om låtene

Ain’t My Bitch: Her prøver de å åpne skiva litt fist in the air, med en låt som er kjapt opp mot resten av skiva. Veldig streit, greit driv, de kunne gjerne halvert takten mer enn de gjør. På refrenget hadde man tålt mer av halvering. Basta. En låt som bare går og går til den er ferdig, som låter jo gjør, men makan til kjedelig sak. Som sagt driver den ok, men jeg vil ikke tro folk generelt er enig i at dette er midt på treet. De tok det mer opp og i bedre utgave på neste skive med Fuel.

2 X 4: Etter en litt halvgrei intro fra Lars, drar de på med en skikkelig Sabbathfell. En god gyng. Versene er ok, refrenget ikke. Jeg er ikke veldig stor fan av James westernsnert. Og også her er det lite spennende i rytmeseksjonen. Soloen får litt bakpå-feel, men ellers gynger den samme greia hele veien gjennom. Og vel er det ok, men det gjør bandet så ytterst kjedelig.

The House Jack Built: Denne husker jeg nesten ikke, som også gjelder Cure. Hadde du spurt meg om å nynne (som jeg er ræva på) eller forklare låten, hadde jeg ikke ant hvordan den begynte eller hvordan refrenget gikk. Sangen er som mye her, kjedelig. Når riff og trommer begynner, låter det som når band leter etter takter, jammer før de finner ut hva som bør spilles. Mye her på Load føles slik. Enten er det en villet handling om å gjøre minst mulig, eller man har mistet fantasien. Jeg heller mot det første, men at det ikke er veldig vellykket. Flere av riffene på Load er bra, og hadde blitt løftet betraktelig med litt mer tid på kammerset. Tiltaksløs og uinspirert.

Until It Sleeps: Denne husker jeg godt, det var mitt første møte med skiva, i form av videoen på Headbangers Ball. Vi klødde oss i huet, den gang man hadde hår, kanskje derfor jeg ble skalla. Låten er bra, den skiller seg ut fordi den ikke har det typiske soundet eller de trauste arrangeringene. Det er litt liv, litt dynamikk, litt dybde. Man skjønner at de ble valgt som første singel, men jeg føler nok at den var en luremus.

King Nothing: Dette kunne vært tittelen på skiva. Mye av ingenting. Men låta i seg selv er ikke blant det verste på Load. Helt ok løsning med det stoppet før refrenget, tittelen. Videoen er kul, den hjelper låten litt, og samlet vil jeg nok ha den på pallplass.

Hero of the Day: Uff og ai. Metallica goes Nirvana og rock. En forglemmelig låt. Til tross for skivas kanskje eneste doble pedalinnslag.

Bleeding Me: Må jeg si noe? Ok. Et halvhjertet forsøk på å lage en låt, med de samme ideene som stort sett preger Load. Ingen særtrekk, bortsett fra at de i begynnelsen av låten legger inn litt variasjon, og litt av den samme snittet som Until It Sleeps.

Cure: Argh. Samme bakpå igjen? Det høres ut som om Bleeding Me bare fortsatte inn i Cure uten at de skjønte at ny låt hadde begynt.

Poor Twisted Me: Med en liten Ac/Dc-snert i starten der får vi en låt som ihvertfall er litt annerledes. Og mot alle odds halveres trommene i starten, der man hadde satt penger på at den var doblet. Når verset kommer vet man ikke helt hva man skal gjøre, har de helt mistet evnene til å høre at det ikke holder mål? Også uventet halvering når refrenget kommer. Svak sørstatsbluesrock med tungt sound.

Wasting My Hate: Etter litt dødtid i starten, der låten kicker i gang, tenker jeg  …en uptempo smått thrasha sak altså? Den er over snittet denne, men refrenget er krise. Jeg var innom at de burde ha nei-mennesker rundt seg, og der James synger Waste My Hate om igjen, der burde noen gjort en gestikulering.

Mama Said: Helt ubeskrivelig kjip. Ikke en dårlig låt isolert, om du liker ballader fra ufarlige amerikanske country and western-artister, men … den er fin, men fullstendig tannløs, og siden verden er FULL av slike fra før, burde de heller brukt evnen de faktisk har til å lage noe mer spennende. Men James fikk kanskje ut noe av hans indre kugutt? Og bandet, tror man at alle var like entusiastiske? Jeg har mine mistanker. Bob Rock digget det sikkert.

Thorn Within: Blant det bedre. Åpningen lukter Danzig, versene minner litt om Until It Sleeps (igjen), så her har de gått litt utenfor de rammene de bruker ellers. Men låten er ikke voldsomt bra, men helt grei.

Ronnie: Er det her man skal leke kylling og klappe i hendene? Grooven i starten har den effekten på meg i hvert fall, hehe. Vokalen som kommer inn låter som om James er et helt annet sted og vil være et annet sted. For meg: krise.

The Outlaw Torn: Denne hjelper ikke på å få skiva i balanse, det er uansett ikke mulig. Mye av det samme som jeg har hørt nå når skiva har gått for mange runder i de siste ukene. Hadde man isolert hvert riff og bedt meg plassere de korrekt i hver låt, hadde jeg ikke gått av med seieren for å si det mildt. Jeg likte godt soloen her, den litt eksperimentelle.

Summert

To, kanskje tre låter som fungerer for meg. Av 14? Er man blodfan og elsker alt, så utrolig flott for deg, men jeg prøver å være objektiv her. Og jeg har ikke funnet skiva å være mer eller mindre bra nå kontra i årene før dette. Min opplevelse er den samme som når den kom, totalt unødvendig. Og starten på bandets turne av skiver som preges av fyllmateriale og for drøye spilletider.

Det største problemet er mangel på variasjon, gjenbruk over hele linja, bortimot kun dvaskt valg av takter og tempo, og at man burde ha kuttet myyye mer før man slapp dosen.