Testament modnet til og leverte sitt andre album, ‘The New Order’.

Fra før har vi gått gjennom:

• The Legacy (1987)

Det blir et gjenhør og et forsøk på å lytte objektivt på bandets album. Med meg har jeg en, som meg, eksiltrønder på Sørlandet, Svein Reinton. Svein har mange års fartstid som thrasher og metalhue, og får nok ikke beskjed fra fastlegen om lavt jerninnhold i blodet. Så, ingen tablettkur på oss, kun pur metal, og denne gangen fra Usa og Bay Area.

Konsept: Fra Kiss og Judas Priest og pågående artikkelserie om Metallica, var det Testament som fikk æren av å få en gjennomgang her. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg prøver å høre gjennom og se hva skivene gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av årene jeg har fulgt gjengen.

The New Order (1988)

Yngve:

Man hadde hørt seg ihjel på debuten, og bladene man kjøpte begynte å friste med annonser på nytt slipp fra amerikanerne. Jeg husker at jeg ikke likte coveret, og objektivt i dag er det ikke veldig bra. Det fungerer og har blitt klassisk, man vet nøyaktig hvor det er i hylla når man ser blåfargen. Det tok litt tid før jeg oppdaget skallen som ligger over kloden, det skal sies.

Vel, siden jeg ikke husker så mye av det jeg leste på turnering etc., måtte jeg bla litt i gamle blader. Men det var først når jeg sjekka nettet at omfanget av kule band de dro rundt med fikk perspektiv:

Ikke sant? Makan til tid å være levende, og spesielt de som fikk sett disse konsertene.

Skiva hadde jeg høye forventninger til, men det ble en liten skuff den gang. Jeg hadde samme følelse når band som Heathen, Anthrax og andre thrashere kom med sine oppfølgere. Jeg har blitt mer glad i denne skiva nå i voksen alder, selv om voksen er relativt i følge min kone.

Lydbildet er bra, hakket bedre om man tenker slikt, men det er fortsatt denne hule lyden og skarptrommen som dundrer på. Det var jo typisk produksjon for thrashband, og vi snakker jo nok en gang om Alex Perialas fra debuten og mange andre klassiske thrashskiver. Et flott tidsdokument.

Låter på kommando

I et intervju med gitarist Alex sier han at de etter kort tid med turnering på debuten fikk beskjed om å gå i studio igjen, og det hadde de aldri gjort, det å lage låter på kommando. Og man må jo bli imponert over det, å snekre så bra låter på så kort tid. Aerosmith-coverlåtene ble ifølge Wiki lagt på fordi de kun hadde halvtimen pluss og selskapet forlangte 40 minutter. Jeg er ikke fan av Aerosmith og synes ikke denne versjonen er voldsomt spennende. Men helt grei Testament-tolkning.

Skiva har et par virkelig sterke låter, og som har blitt klassiskere, Into The Pit og Disciple Of The Watch. Begge favoritter for min del.

Foruten coverlåten føler jeg at kvaliteten holder seg bra gjennom hele den nye ordenen. Med et par, tre låter som hever seg over.

Pluss for Clementes trommespill her, det er mer allsidig enn på debuten, men det er nok hakkabakka-takter her også. Gitaristene imponerer kraftig, og det er ingen dårlige soloer her, og flere utmerker seg ved å være totalt egenartet. Og hør på tonen de har på Hypnosis! Hvem som gjør hva vet jeg ikke.

Summert

Et bedre album for min del enn det som var tilfelle rundt tiden det kom, da var jeg mer inne i mer tekniske thrashband, og Testament følte vi var på vei til å bli mainstream. Og det var de, men ikke slik at vi visste det kom til å skje den gang. Og på en måte var de litt mainstream før Metallica kom med black, etter den utgivelsen var det jo band som endret seg, og ville prøve seg på en enklere tilnærming og smake på et bredere publikum. Men Testament for meg kranglet litt her allerede på skiva etter denne.

Nok om det, vi konkluderer at The New Order er en sterk skive, som holder mål og hvor et par av de litt ukjente låtene burde ha blitt mye mer omtalt. Men sånn er verden.

***

Svein:

Her skulle det smis, og det hardt, og fort. Med en debut som tok de fleste på senga og løftet bandet helt i tetgruppen bak Big 4, ble det ikke mye tid til å hvile. Etter en intensiv verdensturne sammen med Anthrax, og en legendarisk opptreden på Dynamo, foreviget på først en ep, så en fullengder i 09, bærer det rett i studio i oktober 87. I forholdsvis god tid før …and Justice for All, mai 88, er det klart for lansering. 

Med en krypende Alien-feeling smyger Eerie Innhabitants seg inn under huden, før et klassisk Peterson-riff setter standarden for store deler av skiva. Det er supercatchy, uten å miste et molekyl av thrash-attityden. På mange måter er det  litt rart at denne låta ikke er høyere i livehierarkiet deres, da jeg vil si den er blant de 3 beste på Order.

Tittelsporet følger, og det er fremdeles superfresht, litt nærmere Legacy kanskje, selv om spesielt Alex og Chuck viser den raske progresjonen de hadde denne tiden.

På Trial of Fire får vi første hint om at skoen kanskje trykker bittelitt likevel. De melodiøse gitarsnuttene til Alex. Her går den ganske fort over til klassisk midtempo med umiskjennelige Eric-riff. En låt på det jevne, som i denne sammenhengen er skyhøyt.

Fanfavoritten Into the pit følger, med sin tunge intro, over til  uptempo enkel thrash, singalong og en fantastisk bro. 

Apropos for små sko; Hypnosis tar oss tilbake til Alex, og hans i og for seg, nydelige snutter i to minutter, som en overgang til ENDA en fin melodiøs bitt, som intro til monumentale Disciples of the Watch. Inspirert av Stephen King’s Children of the Corn skal de komme til å lage en skikkelig banger. Her klaffer alt. Verset sklir så sømløst mektig over til refreng og bridge at det føles latterlig. Sånn skal metal lages.

The Preacher, litt lettere til sinns og raskere i takten tar oss videre.

Tydelig påvirket av alle andre thrashband i samme periode, velger de så å covre Aerosmiths Nobody’s Fault. Om det er trenden eller tidspresset vites ikke, men dette er ikke deres smarteste trekk. En versjon som i og for seg er helt innafor som b-side, skiller seg negativt ut iblant, ellers, knallsterke spor.

A Day of Reckoning er siste vanlige sang, kanskje den svakeste av dem, før vi får enda en klimpresak av Alex, med nydelige Musical Death (A Dirge). Den etterlater dessverre likevel et inntrykk av at halve skiva består av disse temaene til Skolnick. Spesielt passasjen mellom Hypnosis og Disiples blir i overkant. I etterkant vet vi at ryktet om vidunderbarnet på gitar, skulle utnyttes til fulle, men du verden!

Et annet aber er rekkefølgen. At skiva taper seg utover, er udiskutabelt.

Tekster

Tekstmessig har de på sett og vis modnet, på godt eller vondt? Og beveger seg i samme retning som trenden i sjangeren. Samfunnskritikk erstatter okkultisme og eventyr. Religionskritikk i Preacher og litt horror i Children of the Corn bekrefter at de følger malen til Metallica, Anthrax og Megadeth nesten som en blåkopi.

Coveret

Coveret er nydelig med sin dystre blå-svarte fremtoning og den nydelige, mektige logoen. Tankene går til Eerie og tittelsporet.

Summert

Med fem 6’er låter, mange fine mellomspill og ingen direkte svake låter står denne også til en flott 5’er på terningen.